Norske tegneserier har aldri vært bedre
Det står ekstremt godt til i den norske tegneserieflora for tiden. Det er mange årsaker til det, og en god del av æren skal tillegges Håkon Strand og hans Strand Forlag. Håkon har kjempet en lang – og lønnsom, det skal sies – kamp for å få norske tegneserier opp på det nivået der de befinner seg i dag, med stripeseriene Pondus og Lunch, skapt av henholdsvis Frode Øverli og Børge Lund, som de to flaggskipene. Han har også vært agent for en lang rekke serieskapere – inkludert svenske Martin Kellerman (Rocky) og Lina Neidestam (Zelda) – og engasjert seg i stipendarbeid, konkurranser og mye mer for å fremme tegneseriens generelle status.
Disse rosende ordene er kun ment som kontekst for trippelanmeldelsen som følger her. Strand Forlag har beveget seg fra humoristiske stripeserier (selv om disse stadig er en helt avgjørende bærebjelke for virksomheten) og har denne høsten utgitt tre strålende gode album som lett fungerer som bevisførsel for tittelen jeg har satt over; Norske tegneserier har aldri vært bedre.
Mange andre enn Håkon Strand skal ha sin del av æren for det, kanskje aller mest Espen Holtestaul og hans standhaftige forlagsdrift med No Comprendo Press som han driver med sin kone Cis-Doris Andreassen, mens kjelleren på Tronsmo Bokhandel – der jeg har hatt mange og lange samtaler med nettopp Håkon Strand om mediet den gang for lenge siden da han jobbet der – har vært et nav for hele det norske tegneseriemiljøet som strekker seg ut over det ganske land. En tur til Tronsmo der Terje Thorsen i dag er primus motor, vil være en vekker for alle som tror det står dårlig til. Det gjør det ikke.
Men altså, dette skal handle om tre (egentlig fire) nye bøker; Grenselos, den femte boken i John S. Jamtlis serie Sabotør, om den norske motstandskampen under krigen, om Kongsbroren, første bind i serien Hardråde der Nils Axle Kanten har satt seg fore å gjøre tegneserie av romanen Krigens læregutt, første bind i Jan Ove Ekebergs spenningsserie Den siste vikingkongen, og om trekløveret Ronald Kabíček, Bjarte Agdestein og Endre Skandfers andre del av Krüger & Krogh-historien Nord og ned. Første del ble utgitt i 2022 og er også omtalt her.
Alle tre er historiske serier, og alle handler om krig, på den ene eller den andre måten. Av det kan vi vel utlegge at det altfor ofte er krig som former vår historie og oss mennesker, men vi kan også legge slike nedslående tanker til side og verdsette god tegneseriekunst. Kunsten er jo også noe som må sies å bringe verden videre på sine forskjellige vis.
Kristningen av Norge gikk blodig for seg, og handlingen i Kongsbroren tar til palmesøndag 1016 med slaget ved Nesjar. Olav Haraldsson (Olav den hellige) er kommet for å kreve kongemakt og møter Svein Ladejarls båter i en kamp som resulterer i at Svein må flykte til Sverige der han kort tid senere dør. Olavs fosterfar, mentor og våpenbror Rane Kongsfostre står ved hans side, og noen år senere er det Rane som får ansvaret for å lære opp Olavs yngre bror Harald Hårdråde, denne seriens hovedperson, til å bli kriger og konge.
Etter slaget ved Nesjar forflytter vi oss 12 år frem i tid, og det er da den egentlige historien tar til. Olav den hellige som nå har vært konge i Norge siden han overvant Svein Ladejarl og hans styrker, havner i et nytt stort sjøslag der han taper for Erling Skjalgsson og atter må i utlendighet. Nå er det igjen høvdingene som regjerer i Norge, på hver sin tue om man vil, og kong Knut den mektige som styrer over England og Danmark ser sitt snitt til å forsøke å vinne makten også i Norge. Planen er å bøye ladejarlen og høvdingene under seg.
Med dette bakteppet møter vi den kommende kong Harald Hardråde, en arrogant, hissig, oppfarende og korttenkt ung mann med svært mye å lære. Handlingen i Kongsbroren strekker seg over de neste to årene, og legger grunnen for slaget ved Stiklestad 29. juli 1030 som vil bli beskrevet i bind 2 i serien – Stiklestad – med planlagt utgivelse høsten 2025.
Tegner Nils Axle Kanten har gjort en formidabel jobb med Jan Ove Ekebergs materiale. Ekebergs nitide historiske litteratur er detaljrik og fartsfylt fortalt, og Kanten har på svært vellykket vis klart å komprimere innholdet. Spenningen fra romanen er utmerket bevart, samtidig som Kanten lykkes i å bruke god tid på å fortelle historien. Virkemidlene er ofte lange, nesten ordløse sekvenser, fulle av dynamikk og nerve, og en finstemt bruk av landskapet og lyset Harald og Rane befinner seg i. Han har forvandlet en til dels intenst spennende roman på 350 sider eller så til å bli en intenst spennende serie med 82 tegnede sider. Det er veldig godt gjort.
Kanten er for øvrig mest kjent for den humoristiske stripeserien Hjalmar og ruteserien Firekanta, og ingen av disse har på noe tidspunkt gitt nevneverdige hint om at han er i stand til å lage noe så annerledes – og vellykket – som Hardråde. Det blir utrolig spennende å følge denne serien videre.
Med Grenselosen tror jeg John S. Jamtli har gitt ut det beste Sabotør-albumet til nå. Alle de fem foreløpige historiene er frittstående, og denne gang handler det som tittelen forteller om det livsviktige arbeidet med å smugle folk på flukt fra den tyske okkupasjonsmakten til trygghet i Sverige. Jamtli forteller historien om Astrid Linerud fra Hattfjelldal på Helgeland som i en alder av ni år var en av de yngste grenselosene under krigen. Hun hater tyskerne intenst, banner så det lyser og er med sitt direkte og uredde vesen den perfekte los.
Fortellingen tar til i 1942. Winston Churchill har utarbeidet en plan – Operasjon Jupiter – for å gjenerobre Norge gjennom Helgelandskysten. Den gikk ut på å smugle inn våpen og spesialtrente soldater som kunne gi lokalbefolkningen nødvendig opplæring og danne en geriljahær som kunne støtte de allierte styrkenes storstilte angrep. Operasjon Jupiter forble på papiret da operasjonen ble vurdert som for risikabel. I boken følger vi norske motstandsfolk som tar imot våpen fra engelskmennene og blir blant annet introdusert for Liv Grannes og hennes kommende ektemann Birger Sjøberg, begge sentrale i kampen for å frigjøre Norge.
Grenselos har også et handlingsforløp som starter i Trondheim med familien Brekke hvis yngste sønn lar seg forføre av Vidkun Quislings retorikk og lar seg verve til Hirden. Han innser på et tidspunkt at han har gjort en grov tabbe, og uvisst hvorfor må han flykte til Sverige. Etter krigen blir han arrestert og sonet fengselsstraff. Også familien hans må flykte, og de får hjelp av Astrid på Helgeland. Når hun fører familien trygt til Sverige knytter hun også bånd til den jevngamle Klara Brekke, og disse to gjenforenes i en rørende sekvens mot slutten av boken, i 2015.
Jamtli vever en rekke dramatiske hendelser sammen i en usedvanlig godt fortalt tegneseriebok, og er du blant dem som ble imponert over den forrige boken i serien – Tungtvannsaksjonen (2023) – vil du sannsynligvis sette enda større pris på denne.
De karikerte ansiktene fungerer som en helt påkrevd lynavleder for de mange grusomhetene som skildres, og når Jamtli i en tosiders ordløs sekvens viser den grusomme henrettelsen av en gruppe motstandsfolk får vi en uhyggelig påminnelse om den iskalde ondskapen vi mennesker kan være i besittelse av.
For å bli litt pompøs er Grenselosen en fortelling om å stå opp mot denne ondskapen, om å kjempe for menneskeverdet og om å hjelpe sin neste. Astrid Linerud og de andre som fraktet mennesker over grensen til Sverige var sjelden involvert i den den delen av motstandskampen som hadde å gjøre med sabotasjeaksjoner og væpnede aksjoner, men de var like fullt ekstremt viktige deltagere i bekjempelsen av den tyske okkupasjonsmakten. Ikke alle kamper utkjempes med våpen.
I likhet med Jamtlis stigende formkurve som historieforteller er egenskapene hans som serietegner også for oppadgående. Slik vi ser Kanten pensle ut deler av handlingen i Kongsbroren med poetisk anlagte tegnede sekvenser, gjør Jamtli noe av det samme, men dog strammere. For ham er det pirkete detaljnivået svært viktig, og derfor rommer denne historien mer dialog, i tillegg til et utvalg nyttige fotnoter.
Har jeg forstått det rett er det slik at både Ronald Kabíček, Bjarte Agdestein og Endre Skandfer tegner og skriver serien om spesialetterforskerne Krüger og Krogh som jobber for den superhemmelige etterretningstjenesten AFMA (Avsnitt For Mellomliggende Anliggender) og «ledes av den autoritære Høvdingen, hvis egentlige navn er en enda bedre bevart hemmelighet enn organet selv».
Jeg vil tro Krüger & Krogh er den mest ambisiøse norske albumserien som noen gang er utgitt. Trioen Kabíček/Agdestein/Skandfer har åpenbart brukt den fransk-belgiske skolen med Asterix, Sprint og andre serier som en rettesnor, og de har smurt på med et historisk etterrettelig detaljnivå som tar pusten fra leseren. I de to første bøkene Brennpunkt: Oslo (2014) og Spøkelseståken (2018) – som begge ble utgitt av Egmont før Håkon Strand slo kloa i dem – hadde de finstudert gamle fotografier og ymse kilder fra Oslo anno 1964, og i tobindsverket Nord og ned har de gjort det samme for å skape et troverdig bilde av Andøya i mai 1965, under den kalde krigen.
Det er de store verdensbegivenhetene som danner bakteppet for AMFA og handlingen i de foreløpig fire bøkene om den obsternasige Krüger og den pedantiske Krogh, to motpoler som sine ulikheter til tross utgjør et etterforskningsteam som kan nøste opp den tilsynelatende mest gåtefulle affære.
Nord og ned starter med en prolog der en fiskebåt slukes av havet utenfor Andøya, samtidig som en hemmelig lyttestasjon registrerer mystiske undersjøiske lydsignaler som de mistenker kan være et nytt sovjetisk våpen. Dermed blir Krüger og Krogh sendt nordover på oppdrag fra forsvarsminister Jens Chr. Hauge mot etterretningssjef Vilhelm Evangs vilje. Disse er bare to av de virkelige skikkelsene vi møtes i Nord og ned. En annen sentral figur er den eksentriske amerikanske legen og psykoanalytikeren John C. Lilly som blant annet eksperimenterte med LSD, isolasjonstanker og delfiner. Han er også den av virkelighetens personer som spiller den største rollen i denne fortellingen.
(Mine damer og herrer, nå tar vi en liten pause fra anmeldelsen med et lite quiz-spørsmål: Hva er sammenhengen mellom Sabotør-albumet Grenselosen og Krüger og Krogh-historien Nord og ned? Svar: Liv Grannes som vi møter i Grenselosen ble gift med Jens Chr. Hauge (som altså dukker opp i Nord og ned) etter at hennes første ektemann Birger Sjøberg ble drept i kamp med tyske soldater i 1944. Med dette setter vi tilbake til anmelder:)
Serieskaperne viser en lekenhet og eksperimentvilje lik den for eksempel Derib (Buddy Longway), Cosey (Jonathan) og til dels Hermann (Bernard Prince, Red Kelly, Jeremiah og mye mer) begynte å eksponere tidlig på 70-tallet da de brøt ut av rammene – bokstavelig talt – som var normen frem til da. I Nord og ned får vi tosiders paneler med én tegning, i sekvenser der handlingen utspiller seg i ubåt eller under vann er panelene rammet inn av svart i kontrast til de normalt hvite rammene, det typiske fire kolonner per side-formatet brytes rett som det er, og den generelle dynamikken og spennvidden i fortellerstil og tegnestil er enorm og har tydelig velfunderte årsaker. Teknisk sett er det feilfritt, og den nitide detaljrikdommen balanseres av komiske innslag, karikerte figurer og elementer – spesielt der LSD-rus er inne i bildet – som er beslektet med filmens verden.
Disse to bøkene er så gjennomarbeidet at det ikke er det minste rart at det tar slik tid å lage dem. Her ligger timer og uker og måneder og år med research til grunn, og selv om det er en tegneserie med visse naturstridige elementer har den også en realisme i seg som er rotet i de omkringliggende omstendighetene med kald krig, opprustning, atomkappløp og det hele. Det har gått ti år fra det første Krüger & Krogh-albumet til Nord og ned del 2, og gudene vet når Kabíček/Agdestein/Skandfer kommer med en oppfølger. De kan vanskelig sammenlignes med Kjell Hallbing som på det mest intense slapp en Morgan Kane-bok i måneden, for å si det slik.
Det er kanskje også denne holdningen som gjør norske tegneserier til hva den er blitt med årene. Anerkjennelsen av tegneseriemediet som en kunstart har tilført ambisjoner, ærgjerrighet og profesjonalitet, og vi ser at en underskog av nye, dyktige serieskapere fortsetter å melde sitt kandidatur. Jeg gjentar med glede påstanden om at norske tegneserier aldri har vært bedre, men det er ennå en vei å gå. Det er ingen grunn til å hvile på laurbær – vi må alltid videre. Det har Håkon Strand og hans medarbeidere forstått, og det er også derfor de er i stand til å publisere tre så gode tegneseriebøker på rappen.
