Nemi – et hovedverk innen norsk tegneseriekunst
Lise Myhres tyvende bok med Nemi-striper bærer tittelen Heksetimen, og blant mange gullkorn inneholder den en stripe med kun én tegning av tittelfiguren iført heksehatt, ledsaget av det tankevekkende sitatet «Hvem vet hvorfor de lærte oss å frykte heksene og ikke de som brant dem levende?» De siste 27 årene har Lise gjennom noe sånt som seks tusen slike striper og et pent antall ensidere (også kjent som søndagssider innen de klassiske syndikerte tegneseriene i Amerika) og korte historier, sagt mange kloke ting om paradokser som dette, men også mye mer.
For eventuelt uinnvidde: Nemi er en svartkledd gother med kritthvit hud, hun har stor appetitt på skrekkfilmer og fantasy, halloween- og julefeiring, musikk av det mørke slaget og godteri av det adskillig mer fargerike slaget. Hun kan banne så det lyser og drikke gutta under bordet, men hun har flere sider enn som så. Nemi er evig empatisk, ikke nødvendigvis optimist på vegne av menneskeheten, og akkurat som Lise har hun en rekke hjertesaker. Hun gir stemme til de ensomme og står opp for dem som er annerledes, engasjerer seg i kampen mot mobbing, jobber for dyrevern og bedre rovdyrforvaltning, og hun utfordrer generell intoleranse. I en stadig mer polarisert verden, skal gudene vite at hun trengs.
Det er to år siden Nemi-bladet ble lagt ned, og den nye boken er, iallfall foreløpig, den siste i serien som rommer alt Lise har laget innenfor Nemi-universet. Hun tegner fremdeles nye striper, men de publiseres nå utelukkende i aviser. Årsaken til at Nemi-bladet er historie, er at Lise ville vie seg til andre oppgaver, og for noen måneder siden fikk vi vite noe om hva det dreier seg om. Sammen med Qvisten Animation og Rasmus A. Sivertsen, som blant mye annet står bak de moderne Flåklypa-filmene, arbeider hun nå med sin debut som regissør av eventyrfilmen Tannfeen. Det skal bli spennende å se resultatet.
«Les en bok du ikke har lest før, hør på ny musikk, snakk med noen nye folk, si «ja» flere ganger enn «nei» og gjør noe du har lyst til, men ikke tror at du tør.» Dette sitatet er hentet fra en firesiders sekvens fra fjorårets julehefte som er inkludert i den nye boken, og som også kan tolkes som veiledende for Lise selv og den forestående debuten som filmregissør. Her sier hun (gjennom Nemi, som for all del ikke skal oppfattes som hennes alter ego) noe klokt om ikke å gro fast i vante spor, om fortsatt å være nysgjerrig på verden rundt oss selv om vi blir eldre, å utfordre egne oppfatninger av det vi ser og opplever i livet, og om å prøve nye ting.
Det er en holdning som på visse måter strider mot Nemis karakter slik hun ofte fremstilles; bakstreversk og konservativ uten særlig interesse av å være del av en annen gjeng enn sin egen. I atter en stripe i Heksetimen ser vi et godt eksempel på dette som det for undertegnedes del også er lett å identifisere seg med: «Fotballfans, ass. De deler seg inn i «oss» og «dem» og liksom synes hverandre er teite», sier en fyr med ymse goth-tatoveringer mens han griper om ølflasken og ser foraktelig bak seg mot supportere fra to forskjellige lag, og Nemi og en venninne nikker megetsigende og venninnen repliserer med «De er så teite.» Og ja, de kan synes teite, men for å si det enkelt; vi har alle vårt. Nemi også.
Jeg vil også trekke frem en tosiders historie fra den nye boken – også denne opprinnelig fra fjorårets julealbum – av helt andre årsaker. Her ser vi Nemi ved graven til en hun er glad i og der hun overveldes av minner og skriker ut sin sorg. I en kommentar til denne lille sekvensen skriver Lise følgende: «Jeg skvetter litt når jeg ser denne nå, kanskje i overkant mørk for et julealbum. Samtidig er det en del av jula for veldig mange.» Et typisk karaktertrekk for Lise som kunstner er at hun ikke legger bånd på seg. Hun stiller seg på det høyeste punktet hun kan finne og skriker ut sin sorg, sitt sinne eller for den saks skyld sin glede, så det kan høres i neste prestegjeld. Er det én ting du kan være trygg på, er det at Lise Myhre ikke later som.
Der norske stripeserier som Frode Øverlis Pondus og Børge Lunds Lunch i vesentlig grad baserer seg på rendyrket humor, er Lise Myhres Nemi en annen fugl. En ravn muligens, lik den hun har illustrert til Edgar Allen Poes dikt «The Raven» (1845) i André Bjerkes mesterlige gjendiktning «Ravnen» (1940). Dette avslutter den nye boken på mesterlig vis. Lise har illustrert diktets 18 uhyggelige vers over ti vakkert tegnede sider, opprinnelig til Nemi-juleheftet i 2021, og her viser hun hvordan dikt og illustrasjon går opp i en høyere enhet og oppnår absolutt poetisk perfeksjon. Hun har åpenbart latt seg inspirere av Neil Gaimans hovedverk Sandman, og resultatet er pur magi i tegneserietapning.
Lise har bedrevet disse øvelsene i mange år, og Nemi-universet rommer to egne bøker med illustrerte dikt, Nattlys og Drømmesvart. Begge er tungt anbefalelsesverdige. Her har hun tegnet til poeter som Inger Hagerup, Tarjei Vesaas, Halldis Moren Vesaas, Jens Bjørneboe, Helga Torvund og flere andre, og selvsagt også illustrert mange av André Bjerkes egne dikt. Disse er blitt uløselig knyttet til både Lise selv og hennes seriefigur som deltar i mange, men ikke alle de illustrerte diktene. Nemi figurerer for eksempel ikke i «Ravnen», som må være det aller fineste Lise har gjort innen formatet. Det sier jeg mest av alt fordi det er favorittdiktet mitt, uavhengig av om det er Poes original eller Bjerkes makeløse gjendiktning, men det Lise har fått ut av «The Raven»/«Ravnen» er kunst i sin edleste form, bare så det er sagt en gang for alle.
Nemi er altså delvis en humorserie, men langt viktigere er dens alvor. Når Lise Myhre søker å være morsom er det ikke gjennom tøylesløs slapstick, men snarere alt det paradoksale i tilværelsen og sine hovedpersoners særheter og karaktertrekk. Hennes er en dypt empatisk humor, der hun står opp for de ensomme, de utstøtte, de som er annerledes. Nemi har et stort hjerte og er en motstemme til majoriteten som gjør slik en innsats for å kneble mindretallet, uvisst hvorfor. Der har du i grunn også et av livets mysterier, hvordan enkelte hevder sin rett til å være rasshøl på bekostning av andre og tillater seg å si at det er «feil» ikke å være som resten av flokken.
Utrydningstruede dyrearter er også blant dem som har en talsperson i Lise Myhre. Da hun for en tid tilbake publiserte en ukes beholdning med seriestriper der hun refererte harde fakta fra Artsdatabanken (en nasjonal kunnskapsbank for naturmangfold), satte svenske ulvejegere morgenkaffen i halsen. Under påskudd av at den stripen som handlet om ulv var for «politisk», fikk deres interessegrupper stanset publikasjonen av Nemi i minst 16 svenske aviser. Alle de seks stripene med fakta om rødmerkede arter kan leses i Heksetimen, og det er virkelig krevende å se det «kontroversielle» i disse. Lise stusser – ikke overraskende – over at pinnsvin, villaks og villrein er blant disse, og at hun får sin ytringsfrihet innskrenket av denne årsak er i sannhet et paradoks. Svenske avisredaktører har all grunn til å skamme seg.
Alt alvoret til tross er Nemi også en, la oss kalle det lun, serie. Den handler om livene til Nemi og hennes innerste krets; venninnene Cyan og Ophelia, kjæresten Grimm, Nemis homofile far og ektemann, samt lillebroren hennes. Vi følger disse skikkelsene gjennom livets små og store prøvelser, gjennom gleder og sorger, og Lise viser den samme empatien overfor sine hovedpersoner som for dem hvis sak hun taler. Når serien er på sitt morsomste er det gjerne gjennom Nemis lyter, men alle sosiale avvik til tross, er Nemi også den personen du vil ha med deg i krigen fremfor noen andre. Hennes lojalitet og rettferdighetssans er urokkelig, og du vet med hele deg at hun vil stå last og brast ved din side når det stormer som verst.
Det Lise Myhre har skapt både med og rundt Nemi ligner simpelthen ikke på noe annet her til lands. De 20 bøkene med hele den gedigne produksjonen samlet utgjør et hovedverk innen norsk tegneseriekunst det skal godt gjøres å yppe seg mot, men det er for tidlig å kalle det et livsverk. Heksetimen er bare den foreløpige kronen på verket. Lise skriver og tegner fortsatt Nemi som i skrivende stund publiseres i 37 forskjellige aviser, blant annet Aftenposten, Fædrelandsvennen og Bergens Tidende, og om en ukes tid eller så er årets julehefte i butikkene, alltid et høydepunkt. Kjøp det uten å nøle, og er du lur kjøper du Heksetimen også.
