Krigstegneserier for voksne
Da jeg var liten var den andre verdenskrig et levende minne for mine foreldre, mens jeg selv lærte om all dens gru gjennom en salig blanding av kulturuttrykk; TV-seriene Holocaust og ‘Allo ‘Allo! (ekstremt forskjellige som de var), romanene til Ken Follett og Alistair MacLean, og små hefter med krigstegneserier under navn som På Vingene, Kamp Serien, Spion 13 og Sabotør Q5. Den sentrale lærdommen var selvsagt den som oppstår i kjølvannet av enhver konflikt og er seierherrenes privilegium å skrive; at «vi» – de okkuperte landene og deres allierte – var de rettskafne og snille, og at «de» – nazistene, fascistene og de aggressive japanerne – var de slemme.
Det er i og for seg liten grunn til å se særlig annerledes på det bildet snart 80 år etter krigens slutt, om enn det kanskje bør betraktes noe mer nyansert. Det er likevel ikke til å komme bort ifra at akkurat nazistenes utslettelsesprosjekt er det mest iskaldt kalkulerende og uhyrlige som noen gang er gjennomført i menneskehetens historie. Det var ren ondskap satt i system. Så kan man saktens ta opp igjen diskusjonen rundt bombingen av Hiroshima og Nagasaki der om lag 135 000 mennesker ble drept. Argumentasjonen om at det ville blitt enda flere ofre om krigen hadde fortsatt har sannsynligvis en hel del for seg, men kynismen bak beslutningen om å bruke atombomber mot en intetanende sivilbefolkning er så hjerterå som det er mulig å forestille seg.
Mens krigen igjen har rammet Europa – denne gang i form av Russlands rent ut sagt bisarre angrepskrig mot Ukraina – har jeg lest et knippe ferske tegneserier som i motsetning til På Vingene og de andre krigsheftene jeg leste som barn forsøker å være nettopp nyanserte, samtidig som de aldri trekker ondskapen i tvil. Nazismen er en ideologi som er og blir umulig å fatte rekkevidden av. Ingen av disse seriene forsøker å analysere beveggrunnene bak – sannsynligvis fordi den nazistiske rasepolitikken er så grunnleggende umenneskelig at det knapt lar seg gjøre intellektuelt.
Krigstegneserier for voksne er ikke noe nytt, men i norsk sammenheng er det ikke en øvelse med en veldig lang historie. I dette perspektivet er både Ida Larmos Rigel – Urettens ekko og John S. Jamtlis Tungtvannsaksjonen (fjerde bind i Sabotør-serien) for sensasjonelle å regne. Særlig førstnevnte er ypperlig fortalt, nøkternt og med akkurat tilstrekkelig avstand til de grufulle ugjerningene som skildres. Larmo overøses for tiden av godord og priser for det som sannsynligvis er en av de aller beste dokumentariske tegneseriebøkene som noen gang er produsert her til lands. Jamtlis innsats er heller ikke gjenstand for få lovprisninger. Hans dokuromaner om norske motstandsfolk under krigen er i ferd med å bli en sentral bit av dagens kulturlandskap.
Det er den tyske okkupasjonsmakten i Norge som er den store skurken i begge disse bøkene. I Rigel er det likevel ikke bare den norske lokalbefolkningen som får lide, men de tusenvis av sovjetiske krigsfanger som var hentet til Norge for å jobbe som slaver på tyskernes store jernbaneprosjekt Polarbanen der hensikten var å legge 1200 kilometer med skinnegang mellom Fauske og Kirkenes. Slik skulle det stortyske riket kunne kobles sammen med sovjetstatene når Hitler hadde knust Stalin. Disse slavearbeiderne levde under umenneskelige forhold, og ble mishandlet eller sultet til døde, hvis ikke det harde arbeidet eller sykdom tok livet av dem. Bruk og kast-mentaliteten overfor andre mennesker passet som hånd i hanske for de tyske soldatene som var representanter for den nazistiske ideologi. Døde en sovjetisk krigsfange, var det nok andre å ta av.
Høsten 1944 ser det ikke lenger like lyst ut for tyskerne, og under tilbaketrekkingen fra Nord-Norge stuer nazistene omkring 2500 sovjetiske krigsfanger om bord på fraktskipet MS Rigel for transport sørover. Blant fangene er russiske Julian Oresjkin og norske Asbjørn Schultz, og redslene som oppstår når britiske bombefly treffer og senker Rigel fortelles gjennom deres øyne. De var to av ytterst få overlevende, og det fra en katastrofe som er underrapportert og i praksis har vært holdt lokk på, inntil lokalhistorikeren og forfatteren Trond Carlsen ga ut sin bok om Rigel i 2003. Også Roy Jacobsen (som har skrevet et gnistrende godt forord) skrev om bombingen av Rigel i sin roman Hvitt hav i 2015, og det var den som fikk Ida Larmo på sporet av historien. I sin tegneserieversjon av de ulykksalige hendelsene gir hun ofrene ansikt og liv gjennom Julian og Asbjørn over mer enn 200 nydelig tegnede sider. Det er en fortelling som ikke kan annet enn å gjøre dypt inntrykk. Du har et hjerte av is hvis du ikke feller en tåre over de 2500 sovjeterne som møtte sine skjebner på havbunnen litt nord for Tjøtta på Helgelandskysten, fordi de allierte bombet alt de kunne som var tysk, uten å ta hensyn til om målet var en fangetransport eller et krigsskip.
I grell kontrast til bombingen av Rigel, er sabotasjen av Norsk Hydros tungtvannsanlegg på Vemork kjent for de fleste. Gjennom talløse bøker og artikler og både norske og internasjonale filmatiseringer er agent Einar Skinnarland og hans medsammensvorne bejublet og heroisert. Med god grunn. I ettertid har det riktignok vist seg at nazistene ikke hadde kunnet produsere en atombombe ved hjelp av tungtvannet fra Rjukan, men det visste man ikke i 1943 da produksjonsanlegget ble sprengt av sabotørene og trusselen om å utslette London med en slik bombe virket høyst reell. Aksjonen var en ubetinget suksess, og sabotørgruppens ukelange flukt på ski over Hardangervidda og videre til Sverige, var en ytterligere bragd. Den etterfølgende senkingen av D/F Hydro som skulle hindre utskiping av tungtvann når anlegget var oppe og sto igjen, krevde flere offer, og fjorten nordmenn og fire tyskere omkom.
Jamtlis dokumentariske tegneserie er glitrende fortalt, og skiller seg fra Larmos bok ved å være mer tradisjonell i formen, både rent seriemessig, men også gjennom sin mer fortellende stil. Der Larmo pakker på med stemningsskapende symbolikk og en større lek med farger og grafiske virkemidler, lener Jamtli seg mer på den fransk-belgiske tegneseriearven slik vi kjenner den fra legender som André Franquin og Albert Uderzo. Og han er veldig god. Høydepunktet er den 13 sider lange sekvensen som skildrer selve aksjonen. Den er så godt tegnet og komponert at man blir sittende og gape av beundring. Spesielt de tre første, nesten ordløse, sidene der sabotørgruppen nærmer seg anlegget på ski og til fots, er imponerende.
Om det skulle ha vært fnugg av tvil rundt John S. Jamtlis ferdigheter som serieskaper tidligere, er de som blåst bort med denne fjerde Sabotør-boken. De lett karikerte persontegningene utgjør perfekte tegneseriefigurer uten på noe tidspunkt å trekke deres ekthet i tvil. Jamtli gir ansiktene drag av frykt, besluttsomhet, glede eller avmakt avhengig av hva situasjonen krever, og fortellermessig mestrer han kunsten å formidle til dels kompliserte handlingsforløp på en måte som ikke bare gjør at leseren henger med hele veien, men også blir revet med av spenning og forventning. De mange fotnotene er også med på å gi historien perspektiv. Tungtvannsaksjonen er simpelthen en perle av en tegneserie.
Til slutt skal det her handle om Sprint, eller Splint, som han heter på dansk (Spirou i belgisk original). Håbets tid er et stort verk på fire bind som inngår i spinoffserien Et ekstraordinært eventyr med Splint & Co. der forskjellige serieskapere får gjøre sine egne tolkninger av en av den fransk-belgiske serietradisjonens mest kjente skikkelser. Mange av disse albumene er utgitt på norsk, også Håbets tid som er blitt hetende Mot alle odds. Årsaken til at jeg omtaler de danske utgivelsene er at det er disse jeg samler på. De er langt mer påkostede, lekkert innbundet med bedre papirkvalitet og større format, og koster selvfølgelig – og dessverre – deretter.
Håbets tid hadde en prolog i 2008 da tegneren og forfatteren Émile Bravo fikk publisert albumet Portræt af helten som troskyldig ung mand (på norsk Ung og naiv). Her møtte vi en ung Sprint/Splint i hjembyen Brüssel. Året var 1939, og på hotellet der han jobber som piccolo overværer representanter for Nazi-Tyskland sammen med polske regjeringsmedlemmer, der hensikten er å true til seg havnebyen Danzig. Den unge og naive Sprint blir uten å ville det del av historiens begivenheter, mye takket være stuepiken Kassandra og journalisten Kvikk, hans fremtidige makker som han møter for aller første gang her.
I Håbets tid (utgitt mellom 2018 og 2022) er krigen et faktum. Handlingen i det første av de fire bindene tar til i januar 1940, få måneder før tyskerne okkuperer Belgia som har forsøkt å forbli nøytralt i det politiske maktspillet mellom de europeiske statene og Sovjetunionen. Både den fredsæle Sprint og bajasen Kvikk blir raskt voksne når de ser verden endre seg til det ugjenkjennelige. Krigshandlingene i Belgia var riktignok begrenset, men man opplevde okkupasjonsmakten som like undertrykkende som det vi gjorde i Norge.
Den evige frykten, usikkerheten og avmaktsfølelsen til sivilbefolkningen er veldig godt beskrevet. Over totalt 327 tegneseriesider tar Émile Bravo oss fra krigens start til dens slutt, og han skriver om angst, grusomheter og sult, om tapperhet og oppofrelse og nestekjærlighet og, mot alle odds, et slags håp og fremtidsoptimisme. Det er en poetisk fortalt skildring av tilværelsen i skyggen av redslene, der jødedeportasjonene vies stor plass. I begynnelsen av krigen var dødsleirene bare ansett for å være en slags arbeidsleire, men etter hvert som årene gikk ble uroen rundt nazismens egentlige prosjekt mer reell og basert på stadig sterkere indisier på at noe alvorlig galt foregikk. Blant de sentrale bifigurene er den jødiske kunstneren Felix Nussbaum og hans kone Felka Platek som Sprint hjelper til med å holde skjult, men de unnslapp heller ikke nazistene. De ble arrestert i juni 1944 og fraktet til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau der de døde.
Håbets tid er et humanistisk verk som også setter dagens krigshandlinger – hvor enn de foregår i verden – i et nødvendig lys. Gjennom sin hovedperson Sprint forsøker Émile Bravo å vise oss den menneskelige veien gjennom håpløsheten og barbariet, og om han ikke lykkes i å skape fred på jord, er denne firebindsserien et sterkt bidrag til antikrigslitteraturen. Den skiller seg som den glupe leser også vil forstå kraftig fra den «egentlige» Sprint-serien, som avgjort bærer i seg mye alvor, men tross alt er basert på en mer burlesk og humoristisk fortellerstil. Som tegneserie befinner Håbets tid seg veldig langt fra jakten på Spiralis i Palombias jungler, for å si det slik. Et fortellermessig grep som at alle tyske soldater i serien er tegnet som svarte skygger uten ansiktstrekk er kløktig, og understøtter den umenneskelige nazistiske ideologien.
Jeg er i utgangspunktet nokså skeptisk til spinoffserier som denne, der forskjellige serieskapere «tolker» etablerte tegneserier fritt, og har slett ikke vært like fornøyd med alle de «ekstraordinære» Sprint-historiene. Émile Bravos ambisiøse verk gjør all min skepsis til skamme. Håbets tid er det flotteste jeg har opplevd av europeiske tegneserier på svært lang tid. Leser du de fire albumene på norsk under tittelen Mot alle odds er du også sikret den samme gode opplevelsen – oversatt som de er av den svært kyndige Arvid Skancke-Knutsen. Det viktige er at du leser dem. Håbets tid/Mot alle odds er viktig litteratur, ikke minst i vår usikre tid som har litt for mange likhetstrekk med 1930-årene til at det er særlig behagelig. Man kan saktens dvele litt ved at siste bind ble utgitt etter Russlands angrep på Ukraina.
Håbets tid er også en kunstnerisk triumf av de sjeldne, og et oppsiktsvekkende godt tilskudd til Sprint-universet som har hatt sin skjerv av tegnere og forfattere i årenes løp, ikke minst den allerede nevnte Franquin. Émile Bravo er en helt annerledes serieskaper enn den store mesteren, men kanskje aldri før i Sprints mangeårige historie har serien vært så naturlig å ta på alvor som her. Håbets tid er i mangel av et bedre uttrykk, en «voksen» serie.
