Det er det sedvanlige tjattet. Nylig postet en ellers svært oppegående venn av meg et innlegg på Facebook-veggen sin der han skriver «Ja det er bare å akseptere realitetene folks – «the future’s not what it used to be» som Mickey Newbury sier det under her på veggen … fucking downhill from here .. 😎» Det er en kommentar til en oppramsing av et antall plater utgitt i 1971, altså for 50 år siden.

Hørt det før? Jeg også.

Blant platene som er listet opp er David Bowies Hunky Dory, Rolling Stones’ Sticky Fingers, John Lennons Imagine, Elton Johns Madman Across The Water, James Taylors Mud Slide Slim And The Blue Horizon, Carole Kings Tapestry, Joni Mitchells Blue, Sly & The Family Stones There’s A Riot Goin’ On, Van Morrisons Tupelo Honey, Pink Floyds Meddle, Genesis’ Nursery Cryme, Cat Stevens’ Teaser And The Firecat, det tredje Santana-albumet og det fjerde Led Zeppelin-albumet. Jeg skal vokte meg vel for å si noe annet enn at dette er strålende plater som fortjener sin klassikerstatus, men at alt gikk nedoverbakke herfra er, for å si det forsiktig, fucking bullshit. Å samtidig antyde at ingen av disse artistene klarte å overgå seg selv etter 1971 er også realt sludder.

I kommentarfeltet under posten kommer den forutsigelige fanklubben bestående av et overveldende flertall menn et ørlite hakk over middagshøyden til orde. De fleste reagerer riktignok forholdsvis sindig, men enkelte lar seg rive med. Én lurer på hvordan en tilsvarende liste over 2021-utgivelser ville sett ut og svarer samtidig seg selv med at han «tror den blir endel kortere…». Litt lenger ned i feeden hevder samme mann at det neppe har skjedd noe vesentlig innen musikk etter 1971 med unntak av Rory Gallagher og Peps Blodsband. Da har du diskvalifisert deg selv ganske grundig fra videre diskusjon. En annen parafraserer den svenske poeten Stig Johansson og skriver på svensk-norsk: «Inte visste vel jag då, at dissa skivor som kom og gikk, var rockens gullålder…» En tredjemann hevder at de eneste lyspunktene etter 1971 har vært Sex Pistols og Ian Dury. Han har muligens bodd i en hule de siste 50 årene og kun vært ute for en luftetur i 1977.

Det er skikkelig enkelt å være enig i at 1971 var et godt år for rocken, eller si populærmusikken, men det var da også 1956, 1962, 1965, 1972, 1978, 1983, 1991 og… tja, 2005? Hva med 2009? Eller 2013? Ikke verst de heller. Selv var jeg også veldig fornøyd med 2020, og etter kun fire måneder ser ikke 2021 ut til å bli så verst heller.

Det er selvfølgelig tillatt å mene at alt var bedre før, men det er sjelden en særlig presis analyse. Slikt tullball er nok først og fremst uttrykk for en lengsel tilbake til formative år, akkurat i tilfellet 1971 til en ungdomstid der plater som Aqualung, Every Picture Tells A Story eller Electric Warrior var soundtrack. Jeg kan kontre med Heaven Up Here, Dare! eller Block To Block, men det gjør ikke disse til verdens beste plater, og det sier iallfall ingenting om hva som har skjedd de 40 årene som er gått siden disse utgivelsene.

Det er laget svært mye banebrytende musikk også etter 1971, og den som hevder noe annet bør tenke seg om en gang til. I egenskap av å være platebransjeveteran og virkelig en av de viktigste aktørene innen norsk musikkliv i en årrekke, ansvarlig for at svært mye god norsk musikk i det hele tatt er utgitt, er det også spesielt at min venn har postet noe slikt som dette. Men jeg ser hvor det kommer fra. Han har alltid vært svær i kjeften og liker å snakke i sjablonger, men om dette er et forsøk på å sette ting på spissen er det passe på viddene.

Jeg kan være litt svær i kjeften selv også, men jeg blir altså så lei av gamle gnurebukker – som også kan være adskillig yngre enn meg – som mener at musikken de hørte på da de var unge er så utrolig mye bedre enn den som er kommet til senere, og særlig den som er populær akkurat nå. Det er ikke helt utenkelig at de også er lei av at jeg irettesetter dem og insisterer på at det lages vel så mye bra – og viktig – musikk i dag. Men alvorlig talt, hvordan kan noen si at dagens pop- eller rockartister er mindreverdige i forhold til gårsdagens? På hvilket grunnlag kan vi si at girl in red eller Dua Lipa ikke vil ha like stor gjennomslagskraft som for eksempel Patti Smith eller Jackson Browne? Eller burde jeg heller bruke noen eksempler på artister som debuterte før 1971? I et hundreårsperspektiv, vil The Kinks eller The Byrds være viktigere enn Susanne Sundfør eller Blur? Ikke vet jeg.

Jeg har laget en spilleliste med 50 fantastisk gode låter – én fra hvert år – fra 1972 og frem til i dag. Det er låter mer eller mindre tilfeldig valgt i en jungel av god musikk som er kommet ut i samtlige av de 50 årene listen dekker, og de kunne fint vært erstattet med 50 andre låter som er like gode. I min verden er dette musikk som er vel så viktig som alt som ble utgitt i 1971, og i tillegg bedre enn mye av det.