Ingenting kan stoppe dem nå – Madness er tilbake for fullt

Madness er tilbake i toppform, og har «The Nutty Boys» fra London egentlig noen gang vært bedre? Konserten på Rockefeller lørdag og det kommende albumet Can’t Touch Us Now vitner om et band i suveren form.

– Det er helt utrolig. Hvor ble de årene av? undrer Madness’ frontfigur Graham «Suggs» McPherson når jeg nevner for ham og pianist Mike Barson at 2016 markerer bandets 40-årsjubileum. – Vi hadde aldri forestilt oss at vi kunne leve av dette så lenge.

Vi befinner oss i Roxy Music-rommet på luksushotellet The Thief i Oslo noen timer forut for lørdagens jubelkonsert, og betraktes av lekre supermodeller fra 70-årene på veggen. Her henger innrammede originalfotografier fra de tre Roxy Music-albumene Roxy Music, For Your Pleasure og Siren, med sine ikoniske motebilder av Kari-Ann Muller, Amanda Lear og Jerry Hall. – Jeg rappet For Your Pleasure på Woolworth’s, flirer Mike om en ungdomssynd som ganske sikkert er gått ut på dato. – Det var nok litt på grunn av coveret, men Roxy var veldig bra da!

Forut for utgivelsen av Can’t Touch Us Now som er Madness’ 12. album (medregnet det ikke så vellykkede prosjektet The Madness fra 1988), spiller bandet noen få europeiske konserter. De har opptrådt i Stockholm kvelden i forveien for hele 14 500 mennesker, men det er tross alt på Gröna Lund der alle med sesongkort slipper gratis inn. – Nice arrangement, mener Suggs. – Skulle ønske vi hadde noe sånt i London!

Utsolgt hus på Rockefeller er likevel heller ikke gærent. De mer enn 1000 billettene forsvant på få timer da de ble lagt ut for salg, og selv om Madness på mange måter er et arketypisk engelsk band har de et godt grep om lyttere også i andre land.

Sammen med The Specials, The Selecter og The Beat og det toneangivende plateselskapet 2 Tone Records sto Madness i front for skabølgen som dukket opp i England i kjølvannet av punken i 1979. Én offisiell oppløsning og litt av og på-virksomhet til tross er Madness det eneste av disse bandene som har holdt det gående noenlunde kontinuerlig og ikke minst fremdeles er i stand til å gi ut plater som føles relevante.

– Det er nok flere grunner til det, men først og fremst tror jeg det har å gjøre med at vi har vært venner fra vi gikk på skolen, sier Suggs. – Fordi vi har kjent hverandre så lenge er vi veldig tolerante overfor hverandre når det oppstår problemer, men det var jo selvsagt et tidspunkt da det ble en ordentlig timeout. Jeg tror det var bra for oss. Det var ikke tilsiktet på 80-tallet at vi bare oppløste bandet for en kort stund, men for meg personlig kom jeg tilbake til den virkelige verden i en periode, og det hadde jeg nok veldig godt av. Jeg tror vi alle hadde godt av det. Vi gjorde helt vanlige ting igjen, tok normalt arbeid.

Bandet var en tilsynelatende tight syvmannsenhet med Suggs og Mike, og i tillegg Chris Foreman på gitar, Lee Thompson på saksofon, Mark Bedford på bass, Daniel Woodgate og moromannen Cathal «Chas Smash» Smyth som skapte ekstra stemning, men eventyret om de syv londonguttene kunne fått sin ende så tidlig som i 1986. Etter storhetstiden i årene 1979-83 sank både salget og populariteten sakte, men sikkert, og albumet Mad Not Mad fra 1985 kunne blitt bandets svanesang. Det ble senere beskrevet av Suggs som en «polert bæsj», og demoer til en oppfølgerplate ble ikke bedre enn at bandet ble oppløst i oktober 1986. – Vi sluttet ikke en gang på topp, slik vanlig ofte er, men var på god vei nedoverbakke, sier Mike i dag.

Fire av medlemmene – Suggs blant dem – dukket opp i 1988 som The Madness, men etter én feilslått plateutgivelse var også det toget gått. Det forble stille frem til august 1992 da de ble gjenforent for de første Madstock!-konsertene, og spilte to dager i Finsbury Park i London for til sammen mer enn 70 000 entusiastiske publikummere.

– Vi forsto jo da at vi ikke var helt glemt, sier Mike.

– Men det er de siste ti årene entusiasmen for bandet virkelig har bygd seg opp igjen, forteller Suggs. – Vi sto på terskelen til å havne i en sånn nostalgisk 80-tallsgreie, og da var egentlig det eneste alternativet å forsøke å bevege seg fremover. Med The Liberty Of Norton Folgate synes jeg vi virkelig fikk det til. Det var et veldig ambisiøst album, og det hadde definitivt en effekt, det ble en ny start.

Norton Folgate ble utgitt i 2009 og var første plate med ny musikk siden 1999s «egentlige» comebackalbum Wonderful. Det eneste de hadde utgitt i mellomtiden var The Dangermen Sessions Vol. 1 i 2005, en coversamling med i hovedsak gamle skaklassikere som riktignok solgte brukbart, men på ingen måte førte bandet videre. Norton Folgate derimot, med sitt ti minutter lange tittelspor og sanger som «Sugar And Spice», «That Close», «NW5» og «Forever Young» vitnet om et band med ny vind i seilene og førte dem blant annet til Øyafestivalen det året.

Tre år senere, i 2012 kom platen med tøysetittelen Oui Oui Si Si Ja Ja Da Da, også den inneholdende en rekke gode låter som viste bandet fra en stadig høyst relevant side, og nå altså Can’t Touch Us Now, fylt med hele 16 nye låter, mange av dem gode som gull. Det mest oppsiktsvekkende på papiret er nok imidlertid at Madness med den nye platen er tilbake på et stort plateselskap. De to siste platene ga de ut selv, og sånn er platebransjen mer eller mindre blitt at gamle støvere som disse gutta må gjøre det på den måten. At Can’t Stop Us Now blir utgitt av giganten Universal Music er såpass baklengs at bandet ble tatt litt på sengen da tilbudet kom, og ifølge manageren deres som overhører deler av samtalen vår var det så mange som tre-fire store interessenter. Managerskryt, kan hende, men likevel imponerende at et stort selskap er interessert i å skrive ny platekontrakt med en skramlegjeng der gjennomsnittsalderen akkurat nå ligger på i underkant av 57 år.

– De fortalte oss at det var en forandring med omstendighetene i markedet eller noe, og at de så etter, du vet, «bærekraftige produkter», kommer det tørt fra Mike Barson.

– Vi tenkte vi kunne gjøre et forsøk, ler Suggs. – Jeg visste ikke en gang at platekontrakter fremdeles eksisterte. Det er en rar bransje.

På linje med band som The Kinks og Squeeze, Kirsty MacColl og noen få andre, er Madness ektefødte kronikører av tilværelsen i London. Det var vel kanskje aldri en uttalt intensjon, men heller noe som bare skjedde og ble klart for dem etter et par plater?

– Vi var jo inspirert av spesifikke artister, kanskje spesielt Ian Dury som var en som skrev om veldig nære ting i sitt liv. Det var det egentlig ingen andre som gjorde det på den tiden. Dette var den perioden på 70-tallet da du hadde alle disse såkalte supergruppene som hadde fjernet seg veldig fra folks liv. Publikum var liksom der nede og de der oppe et sted. Dinosaurrock, kalte de det. Og da kom blant annet Ian Dury som fikk oss til å lytte. Vi var 18 år gamle da, og jeg tenkte at dette kan jo ikke gå galt. Her var vi ungdommene som drev på med våre greier, og det var det ingen andre som gjorde. Men så kom den forbanna punken, og de som spilte punk var også 18 år gamle, men det lille overtaket vi hadde på dem var at de aller fleste av punkerne ikke kunne spille i det hele tatt. De trodde det var et pluss, men på sikt viste vi dem at ved så vidt å beherske instrumentene våre klarte vi å dra fra dem, sier Mike.

– Det var ikke mye, men det var noe?

– Nettopp, ler Suggs. – Nettopp.

På slutten av 70-tallet og et stykke inn på 80-tallet hadde Madness en vidunderlig rekke hitsingler. Vi kan nevne «One Step Beyond», «My Girl», «Baggy Trousers», «Embarrassment», «Grey Day», «Shut Up», «It Must Be Love», «House Of Fun», «Our House» (deres eneste hit her i Norge, og for den saks skyld også i USA), «Tomorrow’s (Just Another Day)», «Wings Of A Dove», «The Sun And The Rain», «Michael Caine» og så videre. De syv «Nutty Boys» produserte elleville musikkvideoer og var fast inventar på Top Of The Pops, et typisk singleband av den typen du ikke finner lenger. Savner de popstjernelivet fra den gang?

– Tja, du kan jo ikke bringe den tiden tilbake igjen, så det er ikke noe jeg tenker spesielt mye på, sier Mike. – Vi gjør det jo ganske godt, men det er klart at om jeg ikke hadde eid nåla i veggen, så ville jeg nok savnet gamle dager. Men vi har på en måte klart oss greit, vi holder hodet over vannet. For meg handler det egentlig bare om forskjellige perioder. Det var jo litt surrealistisk å være så berømte som vi var den gangen. Han er det fremdeles, flirer Mike og peker på Suggs. – Han blir kjent igjen overalt, mens jeg har et ganske normalt liv, og det er jeg glad for. Det er bra for din mentale helse. Vi var ganske unge den gangen, og jeg syntes det var litt klaustrofobisk å være i rampelyset selv om det sikkert bare var i mitt eget hode.

– Det er klart det er moro, du vil slå igjennom, du vil på Top Of The Pops og gjøre alle disse tingene, fordi det er det som skaper en karriere, sier Suggs. – Men så tar det ikke lang tid før du innser at du befinner deg på en slags tredemølle. For all del, jeg er veldig takknemlig for alt som skjedde da, og det var gode opplevelser.

– Det er som med bølgene som slår mot land, utdyper Mike. – Alt har en start, et midtparti og en slutt. I starten er det strålende når du ser du er på vei mot målet, men så begynner du å bli litt mindre populær, alle ja-menneskene begynner å se på deg med litt andre øyne, og da er det ikke så gøy lenger. Når så nedturen kommer, er det godt å komme ut i den andre enden.

– Man kan jo ikke huske alt, men jeg har en del gode minner, fortsetter Suggs. – 2 Tone-turneen vi var med på, enkelte Top Of The Pops-opptredener… også blokker man ut de dårlige opplevelsene, men det ligger mye hardt arbeid bak. Jeg kan kanskje ikke si det helt sikkert, men jeg er ganske trygg at jeg setter større pris på det vi gjør nå enn jeg gjorde den gang. Nå gjør vi alt på egne premisser. Det blir riktignok mye prat, vi kan prate om ting veldig lenge, men vi er iallfall ikke på noen tredemølle lenger. Når sant skal sies var jo alle på den samme tredemøllen som oss den gang. Du gir ut et album, slipper tre singler, turnerer litt, du gir ut et nytt album, og så videre og så videre.

– Det Suggs sier der får meg til å tenke, fortsetter Mike. – Det er riktig at mye av det var hardt arbeid, men det var også øyeblikk, jeg vet ikke… når vi sto foran kamera, laget en video… jeg opplevde det som fantastisk. Alle sammen gjorde sitt ytterste og alle fant på morsomme ting, vi lo mye. Det var disse øyeblikkene hvor vi bare skrudde på den spesielle knappen, og det var helt stort. Du får en følelse av at dette er noe vi gjør sammen, det var veldig hyggelig, og jeg tror det er litt derfor vi hadde sånn suksess. Vi skapte faktisk bra videoer, bilder, alt dette rundt musikken, vi hadde det rett og slett veldig gøy oppi alt arbeidet.

Her kan du se et eksempel på hva Mike mener i den klassiske videoen til «Our House»:

https://www.youtube.com/watch?v=rXuvdeEC5y8

Etter all denne tiden som er gått, synes de det er utfordrende å bevare den typiske Madness-lyden og samtidig bringe musikken videre, å utvikle seg? Den nye platen er veldig «madnessy», men det er også ting der du aldri før har hørt på en Madness-plate, som wah wah-gitaren på nydelige «You Are My Everything» og den generelle gitarbruken i denne og flere andre sanger, de rabiate strykerne i «Given The Opportunity», for ikke å snakke om de amerikanske kordamene på et knippe låter. (– Not very madnessey at all, ifølge Mike.)

– Selvsagt er det en utfordring, bekrefter Suggs. – Det er en av de gode tingene, det som holder deg entusiastisk, på tå hev. Du vil jo ikke at det skal bli kjedelig, du må utfordre deg selv. Men vi er tross alt seks personer i bandet (syvendemann, Chas Smash, sluttet i 2014 for å satse på en solokarriere), og uansett hva du prøver å gjøre er det summen av alle oss som blir til Madness-soundet. Det er jo likevel viktig å pushe på for å gjøre det interessant for seg selv.

– Jeg er veldig fornøyd med det nye albumet, sier Mike. – Som Suggs sa, det er liksom oss. Når vi stiller oss opp med instrumentene våre og begynner å spille blir det naturlig til at du hører Madness-soundet, hva nå det er. Det er ganske løst nå, mens vi tidligere nok var mer stressa på å bevare soundet. Men sånn som jeg ser det nå var hele prosessen bak dette albumet veldig enkel. Vi skrev bare sanger, og gikk inn i studio og spilte dem inn. Vi gjorde ikke noe spesielt for å få det annerledes, det handlet bare om å finne de gode låtene. Og Gud vet hvordan, men på en eller annen måte kom vi opp med massevis av gode låter denne gangen. Det er alltid noen du ikke liker så godt, særlig om de er skrevet av de andre, men her liker jeg alt.

Can’t Stop Us Now er også den av Madness’ 12 album som har flest sanger, hele 16 i tallet.

­– Produsenten ville kutte til halvparten, men siden veldig mange av dem er skrevet av meg, sa jeg at det ikke kom på tale. Det skjer ikke. Men det som var så overraskende denne gangen var at da vi hadde spilt inn alle låtene syntes vi ikke det var én svak låt der, sier Suggs og understreker at det er sånt som egentlig ikke skjer.

– Det er vanskelig å avgjøre noen ganger før en sang er ferdig innspilt om den holder eller ikke. Det har å gjøre med at du kan  vri og vrenge veldig mye på en låt. Det er en kunst å gjøre det, men du kan få en sang til å låte nesten hvordan som helst hvis du bestemmer deg for det, sier Mike.

Et av Madness’ fremste kjennetegn er dualiteten i musikken – og for den saks skyld også imaget. På den ene siden er det Nutty Boys og masse moro, men veldig mange av sangene deres rommer også en dyp melankoli og ren tristesse, akkurat som livene deres ikke alltid har vært noen dans på roser. Det må jo være en del av appellen?

– Ja, helt klart, bekrefter Suggs. – Nok en gang, det er ikke slik at vi bevisst bestemte oss for å lage musikk på den måten, det bare ble slik. Det har nok litt å gjøre med at vi er så mange, at noen skriver en tekst her eller en melodi der, noen ganger begge deler, og at vi er forskjellige mennesker, men som alle lever liv som inneholder både gode og dårlige dager. Du kjenner liksom på deg at det blir feil når du skriver noe som låter for happy, at det ikke har noe ekte ved seg, ingen ordentlige følelser. Et ganske morsomt fenomen går på at det lages masse madnessy reklamespots på radio, og det er så oppstemt at du ikke kan tro det. Det er som om idiotene har fått fatt i et piano og bare hamrer i vei.

– Nettopp. De tror de har skjønt det, at det låter som Madness, men du kan ikke putte Madness i en eske og tro at du har fått det til. Som vi snakket om, vi er seks forskjellige personer, tidligere syv, og med så mange subtile ting som skjer parallelt, går det ikke an å fabrikkere en kopi, sier Mike.

– Det handler om fylde, om dybde, masse forskjellige ting, mange lag. Jeg leste om Nile Rodgers som sa at Chic hadde HDM, hvilket betød «Hidden Deeper Meaning». Kanskje vi har litt av det, undrer Suggs.

Det er også mange interessante karakterer i sangene til Madness. På den nye platen blir vi blant annet kjent med Mr. Apples, en konservativ og «anstendig» herre som hengir seg til mørke drifter når natten senker seg over London, og tiggeren Pam the Hawk som vandrer rundt i Sohos gatenett og er basert på en virkelig person Suggs kjente. – Hun var skikkelig flink til å tigge, fikk inn 200 pund om dagen, men hun kom seg aldri bort fra gaten. Ryktene gikk om at hun spilte bort alt hun klarte å tigge, og måtte begynne på’n igjen hver dag.

– «Pam The Hawk» holdt på å bli utelatt fra platen fordi noen ikke syntes den var helt madnessy. Men der har du jo hele poenget, det er de sangene som må være med for at det skal bli interessant, sier Mike som skrev melodien etter en ferdigskrevet tekst fra Suggs.

Her kan du se videoen til den fantastiske «Mr. Apples», Madness’ mest umiddelbare single på år og dag, som er skrevet av Suggs alene:

Med unntak av The Dangermen Sessions har produsentteamet Clive Langer og Alan Winstanley produsert alle Madness’ album til og med The Liberty Of Norton Folgate. Oui Oui Si Si Ja Ja Da Da hadde en rekke produsenter, blant dem Langer, mens Can’t Touch Us Now stadig har Langer bak spakene, denne gangen sammen med Liam Watson som blant annet har jobbet med The White Stripes. Men hva har skjedd med Alan Winstanley?

– Jeg tror han flyttet til Portugal, sier Suggs. – Vi diskuterte med ham for å få ham tilbake, men det skjedde aldri. Det er alltid mye frem og tilbake med de tingene, men det ble altså ikke slik denne gangen heller. Men heldigvis har vi Clive. Han har alltid gode ideer, er flink med arrangementene.

– Det er mange typer produsenter, men Clive involverer seg veldig. Han kan hjelpe til med låtskrivingen, foreslå et akkordskifte… Det er ikke alle produsenter som er sånn, sier Mike. – Vi har all den erfaringen med ham, og det fungerer.

Han må jo føles som del av familien?

– Ja, jøss. Han er en vi kan krangle litt med, men i bunn og grunn så stoler vi på ham. Fullstendig. Vi krangler om sangene underveis, men du vet du er om bord i et trygt skip når du er med Clive, på vei i riktig retning, sier Suggs.

– Men det som var annerledes og litt fint med dette albumet er at vi tidligere bare har godtatt hva han har sagt, men denne gangen har jeg inntrykk av at bandet var mer «vent litt, Clive, jeg er ikke sikker på om du har rett i det». Det ble aldri et problem, og Clive var fleksibel. Det ble rett og slett et veldig godt samarbeid. Når vi tidligere har valgt å høre på ham uten å gi ham motstand har det av og til ført til ting vi har angret på, men sånn føler jeg ikke at det er nå, mener Mike. – Denne gangen var han mer en av teamet enn bare han som bestemmer.

Blant de 16 sangene på Can’t Touch Us Now er det muligens én som vil bli litt ekstra lagt merke til. «Blackbird» handler nemlig om en viss Amy Winehouse, og siste gang Suggs møtte henne i Dean Street i Soho. Han har skrevet teksten, mens melodien tilhører gitaristen Chris Foreman. Hva kan vi lære av hennes skjebne?

– Oi, her kunne jeg sagt mye. Det er så mye vi kan lære av hennes skjebne. Har du sett dokumentaren? (Amy, regissert av Asif Kapadia – journ. anm.) Jeg vil ikke baksnakke noen, men du kan se at det var folk rundt henne som definitivt ikke hjalp henne. Det er utrolig trist. Jeg så henne av og til i Camden, og når du ser filmen kan det ikke bli tydeligere hvilken smerte hun opplevde. Hun hadde jo 10-15 kameramenn rundt seg hele dagen, hver dag, og folk som maser på deg for at du skal gjøre ting du ikke har lyst til. Hun kunne ikke gå på puben lenger, ingenting. Noen burde gått inn og sagt ta det med ro, slapp av, ta et par års pause, stikk av fra berømmelsen for en liten stund, men så var det krefter som bare pushet, pushet, pushet. Berømmelse er vanskelig. Ikke at vi ble SÅ berømte, men den gangen vi var det hadde vi i det minste hverandre. Amy hadde ingen. Det var som The Beatles sa, at de eneste de virkelig kunne stole på var hverandre fordi ingen andre kunne sette seg inn i deres situasjon. Og du havner i noen merkelige situasjoner noen ganger, tro meg, avslutter Suggs.

Med det må jeg overlate ham og Mike til neste journalist, men på vei ut møter jeg Suggs og manageren utenfor mens de tar en røykepause før neste intervju. – You’re a very nice man, sier Suggs og tar meg i hånden på nytt før vi blir stående og småprate litt mens han røyker ferdig. En hyggelig avslutning på intervjuet, må jeg jo si.

Jeg ser Suggs og Mike igjen på scenen på Rockefeller noen timer senere sammen med resten av Madness, og for en konsert det ble! Vi fikk suverent gode gjenhør med en lang rekke klassikere som «Embarrassment», «The Sun And The Rain», «Bed And Breakfast Man», «Baggy Trousers», «Our House», «Night Boat To Cairo» og så videre, velkjente og mindre kjente coverlåter som «One Step Beyond» og «Girl Why Don’t You?» (begge Prince Buster), «Iron Shirt» (Max Romeo) og selvsagt «It Must Be Love» (Labi Siffre), og gledelig nok hadde de også funnet plass til hele fire av de nye sangene: «Herbert», «Don’t Leave The Past Behind You», «Can’t Touch Us Now» og singlen «Mr. Apples». Sistnevnte har de til og med så stor tillit til at de valgte den som første ekstranummer, men det skulle da også bare mangle. Makan til klassisk eller «typisk» Madness-låt har de knapt laget siden velmaktsdagene på 80-tallet. «Mr. Apples» har alle de klassiske ingrediensene til Madness, og mer enn antydet at bandet hadde litt ekstra å by på med sin nye plate.

Madness er nå altså seks offisielle medlemmer, men var utvidet med en heidundrandes fin blåserrekke med en trombone (Mike Kearsey), en trompet (Joe Auckland) og en ekstra saksofon (Steve Hamilton). Å si at det låt fett er et rent understatement – dette ble en feststund av de sjeldne. Jeg har sett mange fine konserter de siste månedene, men jeg er ganske sikker på at ingen av dem har gitt meg så mye ren glede som denne – en del riktig så dystre og melankolske sanger til tross. Når Madness står på en scene er det nemlig først og fremst livsgnist, glede og feststemning det dreier seg om. Dette er skamløst publikumsvennlig underholdning.

Jeg har levd med og kost meg skikkelig med det nye albumet i noen dager nå, men utgivelsen finner først sted 28. oktober. Smør deg dog med tålmodighet, det er verdt det, og kort gjerne ned ventetiden med min definitive Madness-spilleliste som jeg satt sammen for noen måneder siden. Du finner den her.