Den nye Mad Max-filmen er en eventyrlig morsom actionfilm som gjør all tenkelig ære på arven fra de gamle filmene – og kanskje litt til.

Den australske regissøren George Miller debuterte i 1979 med den første Mad Max-filmen der en ung Mel Gibson spilte tittelfiguren. Men det var med oppfølgeren Mad Max 2: The Road Warrior to år senere vi virkelig ble bergtatt da vår mann beveget seg gjennom et postapokalyptisk ødeland og gjorde det han kunne for å beskytte en gruppe nybyggere under angrep fra en morderisk bande. Det ble også en tredje film, Mad Max Beyond Thunderdome, med Tina Turner av alle mennesker som motspiller.

Etter den siste filmen i 1985 har George Miller valgt å lage mer familievennlige filmer som Babe og Happy Feet, men nå er han tilbake med den fjerde Mad Max-filmen, Fury Road. Han har byttet ut Gibson med Tom Hardy, og dagens sidekick er Charlize Theron. Det er blitt en fullstendig ellevill og helt og holdent hjernedød film som er dønn underholdende. Stopper du opp et mikrosekund for å tenke har du gjort en tabbe, men det får du knapt tid til. Her går det unna i et tempo jeg knapt kan huske å ha sett maken til, med stunts som er helt koko. Riktignok tar Miller en liten pust i bakken midtveis i filmen – det føles som flere endeløse minutter – men så dundrer han løs på oss igjen.

Jeg gidder ikke en gang prøve å forklare historien, ei heller bry meg om at det blant et uendelig antall møkkete, tannløse, deformerte postapokalypsemennesker finnes to så pene skikkelser som Hardy og Theron samt fem praktisk talt helt renskrubbede kvinnelige supermodeller. Det blir bare pirk, og dette er Gøy med en kjempestor G. Intet mer, men heller intet mindre. Noen ganger er det mer enn nok.