Grillkongen på slottet

Rocken trenger seg inn overalt, også på Det kongelige slott i Oslo. Der er rock’n’roll- og musikkentusiast Nicolai Lundsgaard kjøkkensjef, og det går ikke nødvendigvis stille for seg under preppingen av kongeparets måltider. På Instagram har Nico valgt navnet Chefmanson, og det sier i grunnen det meste.

– Stort sett det første jeg gjør når jeg kommer på jobb er å slå på radioen, smiler Nico mellom to munnfuller på Oslos i mine øyne beste burgerbar, Munchie’s i Bernt Ankers gate. Han er tredje kjøkkensjef ut i min pågående intervjuserie der jeg snakker med profilerte kokker om deres musikksmak. Tidligere har jeg slått av en prat med både Even Ramsvik fra Michelin-restauranten Ylajali og Kari Innerå fra den nyåpnede, svært godt mottatte restauranten BA 53 som tilfeldigvis også er min nærmeste nabo.

Nicos jobb er variert. Kjøkkenet på slottet lager maten under alle statsbesøk, banketter og øvrige arrangementer, og han er ofte med kongen og/eller dronningen når de er ute og reiser. I tillegg har han ansvar for slottets kantine der 150 mennesker skal bespises hver dag. Det sier seg selv at det er mye som skal gjøres, og musikken er en viktig ingrediens i matlagingen.

– Vi er åtte stykker som jobber på kjøkkenet, og to av de andre har noenlunde samme musikksmak som meg. Når vi er alene spiller vi høyt, sier han, med vekt på ordet «høyt».

Da går det i musikk med mye gitarer som Marilyn Manson, Satyricon, Sepultura, Motörhead, Rage Against The Machine og Soundgarden for å ha nevnt noe. Nicolai har laget en spilleliste i anledning dette intervjuet som du finner nederst på siden, der alle de nevnte er representert, samt mange andre artister som også tjener på å bli spilt høyt.

– Sånn er det hjemme også. Når jeg står opp om morgenen er det første jeg gjør å slå på Tivoliradioen når jeg kommer inn på badet. På vei til jobb eller generelt når jeg beveger meg ute har jeg musikk på øret, og det er bare så vidt jeg tar ut den ene proppen når jeg registrerer meg hos vakten om morgenen. Jeg kunne ikke leve uten musikk, gliser han med blytung overbevisning.

Nicolai elsker høy musikk, og når han er alene hjemme spiller han på full guffe. Når samboeren Ane kommer hjem er som regel det første hun gjør å be ham dempe musikken.

– Så skrur jeg den sakte litt opp igjen etter hvert, men så hun ikke merker det.

Mitt tips er at hun nok får det med seg, men antagelig bare er snill og ikke gjør noe nummer ut av det. Men takket være Ane har Nico fått øynene mer opp for hip hop, noe du ser spor av på spillelisten under her.

Nicolai Lundsgaard er dansk, født og oppvokst i Århus. Han er 41 år gammel og har vært i Norge omtrent halve livet. Med kokkeutdannelse og en smule restauranterfaring hadde en bekjent i Stavanger lagt igjen beskjed på telefonsvareren hans hjemme i Århus om at de trengte hjelp på kjøkkenet, og dermed var det gjort. Nico gjorde nordmann av seg – i den grad faktisk at han sier ting som «for oss nordmenn…» når han skal beskrive det lave prisnivået i Sør-Afrika – og har bodd i Stavanger, Bergen og Oslo siden midten av 90-tallet. Blant annet har han jobbet på Tango Bar & Kjøkken i Stavanger og gamle Bagatelle i Oslo med Eyvind Hellstrøm.

Da Helle, kona mi, i forrige uke skulle til Cape Town spurte hun Nico om restauranttips. Les om hennes tur i hans fotspor her.

– Det var stort å flytte til Oslo, sier han. – Det er så mye bedre utvalg av konserter her.

Og dette er en mann som er glad i å gå på konsert. Hans første musikalske kjærlighet var Depeche Mode.

– De kan jeg reise for å oppleve. Jeg har gjort det flere ganger. Det er et eller annet ved Depeche Mode som treffer meg den dag i dag. Utenom Marilyn Manson er det ingen jeg har et så sterkt forhold til.

– I sommer så jeg Marilyn Manson to ganger. Han spilte i København 8. juni, så var det Oslo dagen etter, og jeg fikk sett begge. En gang la vi til og med ferien etter hvor han skulle spille. Det ble både Italia og Hellas den sommeren, flirer han.

– 3. desember spiller Motörhead i Oslo Spektrum, det gleder jeg meg skikkelig til. De har avlyst noen ganger, så jeg håper virkelig det blir noe av.

Og på spørsmål om hvilken artist han helst ville laget mat til svarer han faktisk Lemmy. – Alle tror jeg vil svare Marilyn Manson på et sånt spørsmål, men jeg velger meg Lemmy i Motörhead. Jeg så en dokumentarfilm om dem, og han virker som en ganske jordnær og festlig type. Og han har humor. Det er viktig. Har du ikke humor så går det bare ikke.

– Hva ville du servert ham?

– En stor blodig biff. Med Jack Daniel’s til å skylle den ned. Det tror jeg han hadde blitt veldig fornøyd med.

Nico kan kjøtt. Han var nylig med på vinnerlaget i NM i grilling, og han har i snart ti år vært fast medlem av det norske landslaget som konkurrerer i Memphis hvert år, sammen med blant annet Craig Whitson som han en gang i tiden også jobbet for, på restauranten Craigs kjøkken i Stavanger.

– De USA-turene er fantastiske, sier han. – Vi drar alltid en ukes tid før konkurransen, og da besøker vi forskjellige steder. Craig har full kontroll og har tatt oss med til New York, Chicago, Houston, Austin, New Orleans og flere andre byer, og da handler det selvsagt om å spise og ha det gøy. Konkurransen er alltid i Memphis. I de ni årene Nico har vært med, har laget vunnet totalt ni priser. Siden det er forskjellige kategorier betyr ikke det at de har vunnet hvert år, noen ganger har det vært flere priser, andre ganger ingen. Og en av de ni medaljene er gull. Det er ganske stor stas i en konkurranse med hele 250 lag.

Men lar han Memphis-besøkene påvirke musikksmaken i noen grad?

– Nei, ikke egentlig. Vi spiller kanskje litt annerledes musikk i teltet enn jeg ellers ville gjort. Vi har noen spillelister som reflekterer hvor vi er, det blir mer amerikansk musikk. Johnny Cash for eksempel, men ikke så mye Elvis Presley, ler han med tanke på at kongen tross alt er gravlagt rett borti høgget for der de griller.

Er det noe musikk som aldri blir spilt på kjøkkenet ditt?

– Techno og house og sånt. Det går bare ikke, det er forbudt. Ikke fordi jeg ikke liker det, men det blir feil når jeg jobber. Det er ikke musikk jeg hører mye på ellers heller da, det må jo sies.

– Hva spiller du på fest?

– Mye av det samme egentlig, men jeg liker best å snakke med folk så kan andre bare sette på det de vil. Frem til det kommer til sånn «stressjazz», da må vi ha rock igjen.

– Og når du skal slappe av?

– Det samme, ler han. – Marilyn Manson, Motörhead, Satyricon… ikke noe problem, men kanskje ikke fullt så høyt.

Ingen tvil om preferansene her altså. Der enkelte av oss kanskje setter pris på litt smooth Chet Baker eller en pen og pyntelig Kings Of Convenience-plate går det altså i et bankende kjør hjemme hos Nico en søndag formiddag. Og hvorfor ikke? I min bok er det viktigste at du faktisk spiller musikk, ikke hva du spiller. Men om han deler musikksmak med kongeparet vil han ikke si noe om. Taushetsplikten er total, og Nico er en lojal ansatt. Det eneste han vil si er dette: – Jeg har en veldig bra jobb.

Da sier vi takk for praten og setter over til Motörhead: