Tenk at Emmylou Harris, det vakre mennesket med den enestående englerøsten, fyller 70 år i dag. Riktignok har stemmen sviktet noe de senere årene, men det er fremdeles gnist igjen, sist vist for alvor for to år siden på The Traveling Kind, den andre av to duett/samarbeidsplater hun har spilt inn med sin gamle venn Rodney Crowell.

Se også: Den beste nye musikken fra mars

Det er ikke så ofte jeg blir starstruck, men Emmylou har faktisk klart å sette meg ut. Det skjedde i 1996 da hun spilte på Norwegian Wood. Da Dagbladet-journalist Tom Stalsberg for seks år siden laget den flotte jubileumsboken for festivalen i forbindelse med de første 20 årene fikk han storyen. Den er som følger:

«Om kvelden etter dagens konserter i Frognerbadet var jeg og den unge damen som jeg giftet meg med året etter, en tur på Palace Bar og Grill, den fantastiske lille baren på Solli plass der det utrolig nok – størrelsen til tross – også har vært spilt mange flotte konserter.

Vi sitter stille og rolig i baren med noe godt i glassene da Helle diskré forteller meg at Emmylou (vi som er fans, kaller henne bare Emmylou) akkurat har satt seg på barkrakken ved siden av meg.

– Hils på henne da vel, du er jo sånn fan, foreslår hun.

Jeg vender meg forsiktig rundt, konstaterer at det ganske riktig er selveste Emmylou som har satt seg ved siden av meg, og jeg stivner av forlegenhet og skrekk. På denne tiden var journalistgjerningen min omtrent ti år gammel, og selv om jeg kanskje ikke hadde intervjuet de aller største stjernene her i verden, hadde jeg et uanstrengt forhold til kjente mennesker. Jeg hadde sludret og jugd med en endeløs rekke artister, plaget vettet av Mick Jagger under joggetur og museumsbesøk i dagene før en Stones-konsert, traff en gang Ringo Starr på Tower Records i London og gikk fryktløst bort til ham og ba om autograf, i det hele tatt, berømte musikere var ingen match for unge Valebrokk. Trodde jeg…

Emmylou var nemlig noe annet. Denne både på innsiden og utsiden vakre skapningen gjorde meg fullstendig starstruck. Jeg turte rett og slett ikke hilse på henne, en artist som ikke fremstår som annet enn høyst normal og dessuten virker meget sympatisk. Jeg tror ikke noen har tall på alle de artistkollegene hun har stilt opp for og lånt stemmen sin til, ikke minst debutartister som har trengt et hjelpende stemmebånd og litt gratis oppmerksomhet. Mitt poeng er altså at det knapt er mulig å fremstå som mindre skummel enn Emmylou Harris, og jeg satt der som en dust, helt fjetret, og prøvde å late som ingenting.

Denne episoden har dog ikke ødelagt nattesøvnen min i ettertid, og det er vel slik det blir når man møter verdens flotteste stemme – ord blir fullstendig overflødige.

Og hvem vet, hadde hun ikke vært noe hyggelig, hadde det kanskje ødelagt for opplevelsen av musikken hennes i ettertid. En venn av meg i plateselskap, som er, eller rettere sagt var, blodfan av David Bowie, hadde ikke samme forhold til helten etter at han jobbet med ham på Norwegian Wood i 2004. Bowie snakket knapt om annet enn penger, og det var ikke det bildet min venn ønsket å sitt igjen med av sin gamle helt.

Når det er sagt, Emmylou hadde antageligvis møtt meg med noe i retning av «pleased to meet you, hope you enjoyed the show» om jeg hadde hilst på henne. Jeg tror fremdeles hun er en hyggelig dame.»

Se også: A New York state of mind – spilleliste som har vaska seg

Og nå er det altså gått mer enn 20 år siden vi satt der, side ved side på Palace. I anledning 70-årsdagen har jeg satt sammen en helt nydelig spilleliste med hele 125 sanger. Det var nemlig litt vanskelig å begrense seg i jungelen av fantastiske innspillinger, både blant hennes egne og blant de mange der hun har stilt opp for andre artister. Håper listen faller i smak.

Gratulerer med dagen, Emmylou!