Gjennomføringsevne tross alt – heia Tegnehanne!

Tegnehanne
«Ambisjoner minus Gjennomføringsevne»
(Egmont Publishing)
[usr 6 text=»false»]

Tittelen Ambisjoner minus gjennomføringsevne tyder kanskje ikke på all verdens selvtillit når vi vet at det er snakk om et mer eller mindre selvbiografisk verk. Hanne Monge Sigbjørnsen alias Tegnehanne har gledet sine lesere på egen blogg i en liten årrekke, er fast inventar i Aftenposten, blir publisert litt hist og pist, og er kort og godt utrolig morsom. Hun retter søkelyset primært mot sitt eget liv, men kommenterer iblant mer eller mindre dagsaktuelle hendelser og samfunnsutviklingen generelt. Hun har funnet en form som er midt imellom tegneserie, stand up-komedie og aviskommentar, og der blomstrer hun som bare det. Så hvor sannferdig tittelen Ambisjoner minus gjennomføringsevne enn måtte føles for Tegnehanne selv, full av usikkerhet og tvil som hun synes å være, er den det rene sprøyt for oss andre – fansen.

For du kan ikke annet enn å elske Tegnehannes nærmest grenseløse selvutlevering. Uten å kunne sammenlignes med Martin Kellerman og hans serie Rocky rent formmessig, er den temmelig kellermansk, for ikke å si knausgårdsk i sin åpenhet. Tegnehanne bjudar på noe så voldsomt, er dønn ærlig (får vi tro) og åpen om alle sine tanker og erfaringer. OK, kanskje ikke alle, men veldig mange av dem. Jeg oppfatter henne i grunnen som en slags tegneserienes svar på albumaktuelle Kaja Gunnufsen.

Ambisjoner minus gjennomføringsevne er Tegnehannes andre bok. I motsetning til den første, som var en liten heftet lefse til sammenligning, er den nye boken adskillig mer påkostet, i større format og med stive permer. Eller som hun skriver på bloggen sin: «Den er også både større og stivere enn sist.»

Innpakningen er imidlertid klart underordnet innholdet. Den nye boken er delt inn i ni kapitler der Tegnehanne har gjort et forsøk på å kategorisere sine mange ambisjoner. Kjenner du formen fra tidligere vil du vite at Tegnehannes «serier» er en slags løpende strøm av tekst og bilder. Tegningene hennes er enkle, naivistiske strektegninger, nesten på barnehagenivå, eventuelt på cro magnon-nivå, ledsaget av lengre tekstblokker. Selve tegningene er en slags illustrasjoner som akkompagnerer tekstene hun skriver. Men er det så i tekstene det viktigste innholdet befinner seg eller er det i tegningene? Svaret er at det ene er helt avhengig av det andre, at formen hennes er nettopp samspillet mellom de to, der tegningene understøtter tekstene og omvendt.

Som mange lesere vet har Hanne Sigbjørnsen jobbet som sykepleier i mange år, og har nylig sagt opp jobben for å satse på Tegnehanne for fullt. Ingen dårlig idé i mine øyne, selv om erfaringene Hanne har gjort seg i sykepleieryrket har vært ofte og flittig delt med leserne. Så også i denne boken der sykehuset er arena for autoritetsfrykt, baksnakking, tampongsmugling, traumatiske nattevakter og mer. Hun forteller videre om temaer som «leie vs. eie», om å kvitte seg med fordommer, om arbeidslivet med og uten kaffe, om hennes «nye venn» stripperen og om tannlegeskrekk, og hun deler dessuten villig vekk av anekdoter og detaljer fra samlivet med kjæresten Jostein. Det vi blant annet lærer om Jostein er at han jobber som klipper av film og reklame, og virker som en veldig grei type. Hanne er om ikke annet veldig snill med Jostein i serien sin, selv om hun kanskje også her er litt vel utleverende. Det har jeg heldigvis en mistanke om at Jostein lever godt med. Mye tyder på det.

Hanne Sigbjørnsen er «bare» 26 år gammel, og skal hun fortsette å skildre livet sitt via sitt alter ego Tegnehanne, vil vi ha mye strålende humor i vente. Vi kan bare forestille oss kommende skildringer av et eventuelt bryllup, av barnefødsler og påfølgende barneoppdragelse, om å flytte eller ikke flytte «hjem» til Vestlandet der både hun og Jostein har sine røtter (et tema som også behandles i denne boken), om venner og venninner, fest og fyll, middagsselskaper og feriereiser, julefeiringer og konfirmasjoner. Det ligger riktignok et stykke inn i fremtiden, men som jeg ofte sier; her kan alt skje!

Jeg skrev at samspillet mellom tekst og tegning er avgjørende for seriens kvalitet, men én ting vil jeg ha føyd til, og det er at figurene hennes (og da særlig Hanne selv) er utstyrt med noen ansiktsuttrykk som selv salig Mad-tegner Don Martin (uten sammenligning for øvrig) ville misunt henne. Hvordan hun tegner seg selv som dritings, redd, infam, flau, konspiratorisk, høy på kaffe, vrak uten kaffe og så videre er helt ubetalelig. At det er mulig å utstyre så enkle strektegninger med et så talende innhold er intet annet enn en bragd og utvilsomt også en av årsakene til suksessen.

Måtte Tegnehanne få et langt videre liv. Dette er nemlig ustyrtelig morsomt, og det er mange av oss som vil ha mer. Mye mer! La meg avslutte med disse to sidene fra forordet i boken: