Bruce Springsteen
Only The Strong Survive
(Columbia Records)
[usr 6 text=»false»]

Jeg hadde virkelig ikke ventet å la meg begeistre som jeg gjør av Bruce Springsteens nye plate Only The Strong Survive, en samling med femten coverlåter fra soulmusikkens mangslunge og innholdsrike skattkiste. Hver for seg er Bruce Springsteen og klassisk soul to fenomener som gjør livet veldig verdt å leve, men vår mann har strengt tatt sine beste år bak seg, og det samme kan sies om soulmusikken slik den ble fremført av Sam & Dave, Ben E. King, The Four Tops og Smokey Robinson & The Miracles for å ha nevnt noen få av sjangerens mest sentrale utøvere. Munnhellet «alt var bedre før» har sjelden noe for seg, men jeg hadde for lengst slått meg til ro med at Bruce kanskje ikke ville bergta meg med nye plater igjen, og jeg er også rolig på at den aller beste soulmusikken tilhører fortiden.

Selv om de femten sangene Springsteen har børstet støv av for det meste er velkjente perler fra 60- og 70-tallet tilfører han dem en dose energi og overskudd som gjør at de fremstår som adskillig mer enn ren plankekjøring, og hva hovedpersonen selv angår låter det som om Only The Strong Survive er resultatet av en real hestesprøyte. Selv om han ikke har for vane å lage dårlige plater, har det vært en forholdsvis enkel jobb å møte de fleste av utgivelsene hans i det nye millenniet med et høflig skuldertrekk. Det låter oftest helt ålreit, men ofte låter det også relativt forglemmelig av de ni platene han har gitt ut etter 2000 – den første var The Rising i 2002, den siste Letter To You i 2020 – med ett unntak: Hans forrige plate med coverlåter, den ellevilt kule og supersprelske We Shall Overcome: The Seeger Sessions. De øvrige inneholder juveler hist og pist, men som renskårne album betraktet er ingen av dem veldig sterke.

At det som skal til for at jeg skal gi meg hen til en ny Springsteen-plate er at den kun inneholder sanger skrevet av andre, sier nok aller mest om meg, men det er utvilsomt også noe av et paradoks. Bruce Springsteen er en av populærmusikkens desidert viktigste og mest innflytelsesrike låtskrivere, men hans mest interessante periode ble slik jeg ser det avsluttet med Tunnel Of Love i 1987, altså for 35 år siden da han var en ung mann på 38.

På den nye platen hører vi et knippe av sangene som gjorde Bruce i stand til å skrive låter som «Sherry Darling», «No Surrender» og «Born To Run». På disse kanaliserte han sammen med sitt elskede E Street Band arven fra den storslåtte amerikanske soulmusikken og ga den tre forskjellige uttrykk. Dette er kun ment som eksempler på alt denne musikken har betydd for Bruce Springsteen & The E Street Band, og er kanskje ikke engang de beste eksemplene jeg kunne benyttet.

På Only The Strong Survive tar Bruce oss med på en tidsreise som går tilbake til hans egen ungdom og formative år, og til et slags parallelløp med hans egen vei opp og frem på vei mot å bli verdensstjerne. Riktignok er han ikke akkompagnert av E Street Band denne gangen. Hans mangeårige produsent Ron Aniello er den sentrale musikeren som står oppført med typ alt; trommer, bass, gitar, orgel, piano, og så videre. Platen er derfor å betrakte som et rent studioprodukt, men han har også fått hjelp av seks mann sterke E Street Horns som består av to trompeter, en trombone, en altsaksofon og to barytonsaksofoner. Der har du blåserrekke! I tillegg får du et knippe korsangere, og hvor mye som enn har skjedd i studio med å bygge disse arrangementene steg for steg, låter det overskuddspreget og på moderne studiomagisk vis også spontant, friskt, i nuet – og live. Skal han ta dette på veien så må det jo spilles live «på ordentlig», og det tror jeg kan være mildt sagt heftig.

Selv om denne platen er en studiokonstruksjon, elsker jeg alt ved den. Bruce har for å være litt ekstra «autentisk» invitert med den levende legenden Sam Moore (fra Sam & Dave) til å synge på to låter, uklanderlige versjoner av «Soul Days» (skrevet av Jonathan Kaye Barnett og gjort kjent av Dobie Gray) og William Bells «I Forgot To Be Your Lover». Han hadde ikke trengt å ha med Sam Moore for å gi den et slikt stempel, men det skader selvfølgelig ikke. Om det føles som en overflødig gimmick, er det noe jeg glatt ser gjennom fingrene med.

Spørsmålet man bør stille seg i forbindelse med utgivelser som denne er først og fremst om de nye versjonene tilfører noe nytt eller noe ekstra, og det er også greit å ta stilling til om de gjør ære på originalene. Svaret på den første problemstillingen er et forsiktig ja, på den andre et rungende ja. Det føles nesten galt å si det, men Bruce’ versjon av Ben E. Kings «Don’t Play That Song» (skrevet av Ahmet Ertegun og Betty Nelson) er platens beste og MYE bedre enn originalen. Den er omgjort til en heidundrandes festlåt, et ekte jubel-Bruce, og det finnes flere tilfeller hvor de nye versjonene skiller seg en del fra originalene. Det er selvsagt et paradoks at en sjanger som er så marinert i bunnløs kjærlighetssorg, savn og svik og havarerte forhold kan oppfattes som så jublende glad, men slik er soulmusikkens DNA.

Som helhet betraktet er Only The Strong Survive en plate som oser av respekt for sitt opphav, både hva angår sangene i seg selv, men også for hele denne nydelige sjangeren vi kjenner som soulmusikk og som fikk sin største utbredelse gjennom selskapene Tamla Motown, Stax og Atlantic, først og fremst på 60-tallet, men også til dels utover 70-tallet.

Springsteens kjærlighet til denne musikken har aldri være et diskusjonstema, og med den nye platen viser han ettertrykkelig hva den betyr for ham. Det skal svært godt gjøres å lage en så feilfri og «riktig» hyllest til soulmusikken som han har gjort her. Så er det litt ekstra stas at platen bærer undertittelen Covers Vol. 1. Det er et signal om at vi kan ha mer i vente, og det vil ikke være meg imot. Bruce Springsteen kan fremdeles skrive gode låter, bevare meg vel, men jeg kan ikke tenke meg at han har vondt av en pause når det er dette han driver med i stedet, som sagt enkelt er 15 perfekte soulcovere. Spill høyt!