Drømmedag på Norwegian Wood

Når alt klaffer – artister, vær, stemning – er det få opplevelser som er flottere enn å være på festival. Avslutningsdagen på årets Norwegian Wood i Frognerbadet var nettopp slik.

Fra Daniel Kvammens superspreke kickstart av festivaldagen til The Kinks-legenden Ray Davies’ skrukkete parademarsj gjennom klassikerne sine var det usedvanlig godt å være til. Davies inviterte dessuten med seg Jackson Browne opp på scenen for å bidra på «Waterloo Sunset» (se video over), og slikt gjør ytterligere underverker for godfølelsen. Det var pent vær, men sjelden strålende sol. Det er egentlig like greit, så slipper vi å bli solbrente – vi glemmer jo uansett å smøre oss.

Unge Kvammen hadde altså gårsdagens vanskeligste slot der han åpnet begivenhetene på hovedscenen foran et temmelig glissent publikum. Det virket da også fullstendig bortkastet å la ham spille på dette tidspunktet, en halvtime etter at dørene åpnet. Daniel er en energisk og hardtarbeidende liveartist som vet å gi jernet, noe han også gjorde i går – til fulle. Morsom var han også, og vi skal hilse og si han klarte seg bra. Den trøblete lyden forsvant heldigvis etter en låt, og han kjørte løpet ut med stil. Han stilte også for første gang med sitt nye band som det heller ikke var noe å utsette på. Vi fikk høre nesten hele debutalbumet Fremad i alle retninga og dessuten en låt han ikke spilte inn med tittelen ”Vektlaus” (”Det er en favorittene mine. Jeg skjønner ikke hvorfor den ikke er på plata”, fortalte Daniel), før han avsluttet – selvfølgelig – med den breiale ”Du fortenar ein som meg”, fremdeles en av årets flotteste sanger, og det vakre tittelkuttet fra plata.

På vei fra Daniels opptreden til det nye konsertområdet Woodville, fikk vi med oss et par låter av den unge Anna Melkild på Gramo Underwood-scenen (tidligere Urørt-scenen), og det er et navn vi bør følge med på. Fine melodier og bra tilstedeværelse, men vi skal ikke gå i detalj. Til det hørte vi for lite. La oss bare holde ørene åpne videre.

Og nå en unnskyldning, dagens første. Den rettes herved til de medlemmene i Casa Murilo, og det fordi jeg aldri har fått med meg hvor bra dette bandet er. De har gitt ut tre plater som har gått pent forbi under radaren min, og Casa Murilo har bare vært et av mange navn i kategorien ”Jeg tror de er ganske bra, men jeg har vel ikke helt fått hørt på dem.” Det skal jeg gjøre noe med. De leverte et kort (25 minutter) sett så fullt av energi, glede, entusiasme og moro at jeg ble fullstendig bergtatt. De låter som en perfekt blanding av postpunk/new wave-band så forskjellige som Talking Heads og The Cure ført inn i vår egen tid der vi kan sammenligne dem med (igjen) så forskjellige band som Franz Ferdinand og Vampire Weekend, men med sin helt egen oppskrift. De slenger inn litt funk, disco og latterlig gode melodier, og alt er en sann fryd. Bandet har to vokalister/frontfigurer, engelskmennene Dan Hesketh og Chris Winfield, mens resten er nordmenn, og kommuniserer både på norsk og engelsk, og som de kommuniserer! Chris løper ned fra scenen og opp blant publikum, danser med sin lille niese og er full av energi. Kort oppsummert har jeg ikke sjangs til å få av meg gliset etter dette.

Gliset blir da også sittende. Neste post på programmet er nemlig Calexico, og dette fantastiske Arizona-bandet leverte gårsdagens soleklart beste konsert. En drøy time med deres i utgangspunktet schizofrene, men like fullt velmanøvrerte reise gjennom forskjellige musikalske landskap, fra texmex og kubanske rytmer til kupunk, ren punk og ørkencountry fungerte maksimalt i går. Et tidlig høydepunkt under konserten var ”Cumbia de Donde” fra årets fine album Edge Of The Sun. At vi ikke valgte å danse resten av konserten sier noe om reserverte nordmenn som i altfor stor grad trenger bøtter med øl før det blir aktuelt. Vokalist Joey Burns gjorde noen mislykkede forsøk på å få folk fremover mot scenen og opp i stående/dansende, men ga opp. Han gliste likevel godt, og det var i det minste en liten hardcore gruppe mer levende konsertgjengere foran scenen. I ettertid ønsket jeg selvsagt at jeg hadde vært blant dem. De syv musikerne, inkludert to mariachitrompetister, sørget for så mye feststemning at jeg knapt har hørt maken. De gjorde attpåtil en gnistrende versjon av Loves 1967-klassiker ”Alone Again Or” som var som målsydd inn i settet, og da de fremførte «Not Even Stevie Nicks» lurte de inn noen strofer fra Joy Divisions «Love Will Tear Us Apart». Så dagens andre unnskyldning går herved til Burns, kollega Joey Convertino bak trommesettet og resten av gutta i Calexico: Neste gang kommer jeg for å danse. Lover!

Ingen kom derimot for å danse foran Kristian Kristensen på Woodville-scenen. Årets Urørt-vinner lager musikk av den mer innadvendte sorten. Han synger klingende rent på egen harstaddialekt med en nydelig falsett og trollbinder sitt publikum. Signaturlåta ”Lyset” avsluttet det korte settet som var et kjærkomment pusterom uten at det derved er sagt at vi var uinteresserte. Kristiansens musikk er ikke helt ulik Jeff Buckleys, men med mer elektroniske elementer. Her var vi altså for å lytte, ikke feste.

Videre til Jackson Browne, 66 år gammel og den første av dagens to levende legender. Han konsentrerer seg om låter fra nøkkelproduksjonen fra 70-tallet, samt selvfølgelig ”Lives In The Balance” og noen blinkskudd fra fjorårets nydelige plate ”Standing In The Breach”. Her blir det da også betydelig feststemning. Browne er en låtskriver av rang og spiller klassikere som ”These Days”, ”Running On Empty” og ”Take It Easy” til stor glede for alle som hadde samlet seg. Det sier også noe om den gode tonen festivalartistene imellom når han dediserer ”Fountain Of Sorrow” til Daniel Kvammen. Under Calexico-konserten nevnte også Joey Burns hvor hyggelige de andre artistene var med klar adresse til Browne og Ray Davies. Her er det tydeligvis ikke rom for pretensjoner og stjernenykker.

Og nå kommer jeg til dagens tredje og siste unnskyldning, og denne går til Shane Fontayne, Jackson Brownes gitarist. Fontayne var medlem av den andre utgaven av Lone Justice som holdt en grusom konsert i Oslo der han sto bredbeint og rånete og så ut som han kom rett ut fra castingen til This Is Spinal Tap – uten å ha fått en rolle. Bedre var det ikke da han spilte på Springsteens ”Other Band”-turné i kjølvannet av hans to dårligste plater, Human Touch og Lucky Town fra 1992. Fontayne spilte ikke på platene, men det var helt krise da jeg så ham spille med Springsteen i Stockholm. Jeg kjente ham ikke igjen i går før Browne introduserte ham. Han er blitt gråhåret og har klippet håret så han ser nesten ut som en mannlig Janis Ian, og har lagt vekk de verste gitarheltfaktene. Men spille kan han, og det har han jo alltid kunnet. Gitarspillet og ikke minst soloene hans kler Brownes låter perfekt, og jeg tror neppe han kunne hatt en bedre mann på denne plassen. Så Shane, sorry for alt det stygge jeg har sagt om deg!

Nå kommer vi til den svakere delen av programmet. Unge Billie Van på Woodville-scenen låt egentlig bare fælt, og Bendik Brænne på hovedscenen var gårsdagens virkelig ubegripelige feilplassering. Det er urettferdig for Brænne som halvhjertet måtte prøve å bevare stemningen fra Jackson Browne-konserten. Det virket som han selv forsto at det var nokså fjernt å skulle opptre etter Browne, en artist han nok også har hørt mye på. Han fremsto dermed også som en blek kopi av mesteren, uten at jeg nødvendigvis vil klandre ham for det. Her har festivalledelsen rett og slett bommet grovt på programmeringen. Hadde Daniel Kvammen hatt denne slotten ville han gira opp publikum før Ray Davies skulle på scenen. Som det var ble det hele imidlertid en nedtur. Gårsdagens eneste, det skal sies, men synd er det.

Nok om det, vi må videre i programmet. På Woodville-scenen hadde vi igjen gleden av å se amerikanske Luke Elliot og hans intense, mørkemannsopptreden. Forestill deg en mann som har hørt mye på Nick Cave, Tom Waits, Leonard Cohen og Warren Zevon, og som klarer å kanalisere disse inspirasjonskildene inn i egne, skarpskårent aggressive låter. Det er dystert og mørkt, dypt intenst, og Elliots norske band ligger elegant bak hovedpersonen som styrer dem gjennom fem kanonlåter, blant dem en kjempeversjon av Zevons klassiske ”Boom Boom Mancini” til slutt. Luke Elliots debutalbum kommer i september, og det er verdt å se frem til.

Mange hadde kommet for å se og høre Ray Davies, låtskriver og frontfigur i The Kinks, et av de viktigste britiske bandene gjennom alle tider og 60-tallet spesielt. Det vil være en betydelig overdrivelse å påstå at 70-åringen synger pent. Det er surt, falskt og feil gjennom store deler av konserten, men det legger på intet vis noen demper på stemningen. Davies spiller til fest, og fest blir det. Han fremfører sine alt annet enn pene versjoner av en nærmest endeløs rekke klassikere – ”Dedicated Follower Of Fashion”, ”Dead End Street”, ”Sunny Afternoon”, ”Tired Of Waiting For You”, ”All Day And All Of The Night” og selvsagt ”You Really Got Me” – og publikum gauler med, og bandet jobber på. Det hele er såpass upretensiøst at vi glatt ser gjennom fingrene med at Davies for lengst har lagt storhetstiden bak seg. Dette er uforfalsket moro, og hvis det kan gi vår mann noen kroner i kassa og gode stunder på hans eldre dager så synes jeg det er vel fortjent.

Høydepunktet under Davies’ opptreden er når han henter opp Jackson Browne på scenen og de synger ”Waterloo Sunset” sammen. Davies lovpriser Browne, og vi er vitne til et klassisk, for ikke å si historisk, øyeblikk, som bare inntreffer på en festival med litt ekstra god stemning. Det har Norwegian Wood i bøtter og spann, og en bedre avslutningsdag skal det godt gjøres å oppleve. Heldige oss!