De fineste juleheftene 2025

Dette er juleheftet vi ikke ante at vi ventet på. Arild Midthun albumdebuterte i sin tid med julehefteserien Truls & Trine skrevet av Terje Nordberg og Dag Kolstad, om to småtasser på en gård et sted i «vinternorge», og deres venner Fjøsnissen og alle dyra. Trekløveret laget tre hefter på rappen i årene 1983 til 1985 før det var kroken på døra, men de gjenopplivet serien i 2015 for én ny historie, samt et par illustrerte småfortellinger de neste årene. Arild er for øvrig blitt en av de virkelige bautaene innen norsk tegneseriekunst, ikke minst kjent som Donald-tegner, også i den sammenheng med årvisse julehefter (se lenger ned).

Nå er det imidlertid duket for den splitter nye serien Motstandsnissene, med manus av skotsk-norske Aleksander K. Brown. Han er kjent som både barnebokforfatter, tegneserierforfatter og manusforfatter for film, og ideen til Motstandsnissene oppsto i kjølvannet av fjøsnissegrøsserkomedien There’s Something In The Barn. Utgangspunktet var en nokså mørk og mer voldsom historie, men da Arild ble involvert så han mulighetene for å lage en slags norsk Asterix-variant, med fjøsnissene i rollen som gallerne og den tyske okkupasjonsmakten som erstatning for romerne. Det må kunne kalles et inspirert innfall.

Resultatet er Kampen for fred og julegrøt, den første av flere bebudede historier om motstandsnissene Nilas, Vimsa og Gromle. Året er 1940, det er den første krigsjulen, og tyskerne kommer til gards og beslaglegger all mat etter ordre fra kaptein Katzenjammer. De tar med seg det de finner, inkludert familiens to verpehøner Agda og Magda, slik at det ikke blir mulig hverken å bake julekaker eller lage julegrøt, og vi vet jo alle hvordan fjøsnisser blir når de ikke får julegrøten sin. Nilas, Vimsa og Gromle velger å ta saken i egne hender og rappe maten tilbake fra tyskerne, og Aleksander K. Brown og Arild Midthun tar leseren med på en fartsfylt «redningsaksjon».

Historien har en rekke bifigurer som vil kunne gjøre Motstandsnissene til en serie å regne med i årene som kommer. Ikke minst har en litt klumsete «ekte» motstandsgruppe som ikke helt vet hvordan de skal aksjonere potensial for mye komikk, og kaptein Katzenjammer er en ønskedrøm av en figur. Som i den første Asterix-fortellingen Asterix og hans tapre gallere er det geografiske nedslagsfeltet i historien Kampen for fred og julegrøt temmelig begrenset, men jeg ser fint for meg hvordan fjøsnissene kan dra ut på oppdrag i senere julehefter. Det slår meg også at dette universet strengt tatt ikke bør begrenses til årlige julehistorier. Tyskerne ble jo værende i noen lange år, mener jeg.

Som vi er vant til er tegningene til Arild aldeles nydelige. Han er tegneserieverdenens svar på den berømte nisseillustratøren Kjell E. Midthun (aner ikke om de er beslektet) med et finkalibrert blikk for vakre norske vinterlandskap. Han er så på hjemmebane i denne fortellingen at det er en fryd, og at dette er årets store juleheftenyhet er hevet over enhver tvil. Mostandsnissene er en gave!

Etter 20 år med Carl Barks’ jul har Egmont kommet til veis ende med mesterens klassiske jule- og vinterhistorier. I stedet for å snu bunken har forlaget valgt å gi Barks en pause og la hans uoffisielle etterfølger Don Rosa få sitt eget julehefte i stedet. Det er ingen dårlig idé, til tross for Don Rosas svært begrensede antall julefortellinger. Hans evner som historieforteller er grenseløs, og med Barks’ forfatterskap som basis er han den ene tegneren som virkelig har gitt nytt liv til det fargerike Walt Disney-universet sentrert rundt onkel Skrue, Donald og nevøene, Petter Smart, bestemor Duck, fetter Anton, B-gjengen, Magica fra Tryll og alle de andre figurene vi kjenner og elsker.

Den aller første utgaven av Don Rosas Jul inneholder tre historier. Hovedfortellingen er Kampen om Sampo, om det finske nasjonaleposet Kalevala. Her tar onkel Skrue med seg Donald, Ole, Dole og Doffen til de tusen sjøers land for å gjenbygge Sampo, en kvern som ifølge legenden frembragte evig velstand i form av korn, salt og en uendelig mengde gullmynter som selvsagt er Skrues motivasjon. Jakten på det magiske apparatet fører dem langt inn i Suomis mytologi, i det som både er en lærerik, morsom og spennende historie med Don Rosas detaljrike tegninger som løfter historien noen ekstra hakk.

Tisidershistorien (etter modell fra Barks) På et sølvfat er Don Rosa på sitt mest burleske og hylende morsomme. Det er en ellevill historie der Magica klarer å lure til seg Skrues lykketiøring via et sølvfat som i virkeligheten (?) er en portal mellom dimensjonene. Don Rosa kanaliserer en forbløffende kreativitet gjennom Donald og Skrue som nærmest overgår hverandre i surrealistiske påfunn for å hindre Magica i å smelte lykketiøringen. Den siste historien er T.R.A.N.G.S.T.A.R.T. og er som alle Donald-lesere vil forstå ut ifra tittelen en historie om Hakkespettene, og den er også helt strålende. Det er verdt å påpeke at ingen av historiene har jul som tema, men Kampen om Sampo foregår i det minste i vinterlandskap.

Alt i alt er Don Rosas Jul en pangstart for en nylansering vi forhåpentligvis får som fast innslag blant juleheftene i årene som kommer.

I år har Dunce-skaper Jens K. Styve valgt å ikke skrive en spesialhistorie til juleheftet. I stedet har han samlet tre lange sekvenser av seriestriper som de siste årene har stått på trykk i Lunch- eller Pondus-bladene (Dunce er fast innslag i begge). De er fortalt gjennom Dorullteatret og noen meget frie oppsetninger av de tre bøkene i Ringenes herre-trilogien. Det er så galt at oppsetningen av To tårn blir fulgt av en observatør fra Tolkien-foreningen, uten at han har noe særlig å stille opp med i møte med et manus som til stadighet tar uventede veier.

De seneste årene har Styve markert seg som den sikreste leverandøren av overlegen kvalitet med sine spesiallagde julefortellinger, men det er absolutt ingen grunn til å gråte over at han har bevilget seg en pause. Disse stripene simpelthen måtte samles under ett, og derfor er Dunce atter en gang blant de aller viktigste juleheftene.

Fjorårets nyvinning Tusjkollektivet, Strand forlag og Aftenpostens samling av serieskaperne Tegnehanne, Nora Dåsnes, Noor Eckhoff og Therese G. Eides som hver fjerde uke har en helside på trykk i lørdagsavisen, er blant årets store vinnere i juleheftefloraen. Jeg holdt igjen ett poeng i fjor, men årets album er en soleklar sekser. På hver sine vis er disse fire utsøkte eksempler på hvor bra det står til med norsk tegneserieproduksjon. Tegnehanne er den mest etablerte og av gode grunner hva man må kunne kalle en suksess, men det står neimen ikke dårlig til med de andre heller.

Særlig Therese G. Eide er en favoritt. Hun er mest kjent for den selvbiografiske stripeserien Intet nytt fra hjemmefronten om livet med tre småbarn, men i Tusjkollektivet bedriver hun alternativ formidling av fenomener og skikkelser med betydning for norgeshistorien, som både er hylende morsomme og har politisk snert. I årets julehefte får vi også noen smakebiter fra hjemmefronten-universet, og det kalles å få i pose og sekk. Nora Dåsnes har vokst på meg. Hennes nøkterne betraktninger rundt den moderne tilværelsens mange paradokser – primært av personlig slag – er ytterst presise og viser en beundringsverdig sårbarhet. Aller mest utleverende på egne vegne er likevel Tegnehanne, et inntrykk som bare forsterkes av hennes karikerende stil. Småbarnlivet som skildret gjennom hennes skarpe penn er så visst ikke for pyser. Endelig er Noor Eckhoffs serier mer av det «søte» slaget. Siden jeg ikke er veldig opptatt av fotball er jeg glad for at hun som profesjonell fotballspiller demper denne siden av seg selv til fordel for mer personlige betraktninger, ikke minst rundt sin egen familie.

Tusjkollektivet gir dessuten god valuta for pengene. Heftet er på 100 sider til en pris av 179 kroner, og det skal jeg love deg det er verdt. Selv om mange kan ha lest en del av sidene i Aftenposten tidligere skader det neppe med et gjensyn, og mye av materialet her er også laget spesielt for juleheftet. Løp og kjøp!

I forbindelse med Torbjørn Liens 25-årsjubileum for Kollektivet, har han samlet de tre lange julehistoriene Balder redder julen, Den andre nissen og En magisk jul i ett bind. De utgjør en trilogi opprinnelig utgitt i juleheftene i årene 2014-16 og er for første gang samlet under ett, med to korte historier til å ramme dem inn. For å si det slik; det var ingen dårlig idé. Jeg må innrømme et ganske dårlig kjennskap til Kollektivet og har bare lest serien sporadisk i årenes løp, men i disse langhistoriene får Lien virkelig vist at han er en god forteller og ikke bare leverandør av stripeserier av varierende kvalitet.

I Balders magiske jul befinner oss i en parallell virkelighet der julenissen finnes, og ja, han bor på Nordpolen med nissemor og alle hjelperne som er alver. Var du i tvil om det, er det nok å sitere Balder på et tidlig tidspunkt i denne boken etter at medelevene på skolen forteller ham at julenissen ikke er virkelig, men en av de voksne som kler seg ut: «Dersom ikke nissen finnes, hvorfor feirer vi jul da?» Kort tid etter befinner Balder seg utrolig nok på Nordpolen, og der er det dårlig stemning. Visst finnes julenissen, men de skumle svartalvene har bortført ham, og da blir det heller ikke noen jul. Og hvem er Balder, et menneskebarn? I kasjotten med ham. Dette er opptakten til den første historien, og mye dramatikk følger.

Torbjørn Liens tegninger holder et overbevisende nivå, men mest imponerende rent visuelt er hvor godt serien er komponert, hvordan de forskjellige panelene spiller på lag. Og apropos det, i forordet innrømmer Lien at da han lagde disse fortellingene ikke ante hva utfallende sider var. Den gang ble resultatet på trykk litt halvveis, men nå har han endelig fått tilpasset sidene slik den opprinnelige planen var. Det ser strøkent ut. Når den årlige juleheftelesingen her i huset er over er rutinen å henvise de jeg mener det er verdt å ta vare på til en mørk hylle på loftet, men akkurat denne Kollektivet-samlingen har jeg en mistanke om vil bli værende på en mer tilgjengelig plass nede i leiligheten. Det er en kompliment.

Marius Henriksen har valgt en ny vri for årets julehefte, å basere historien på et annet verk, Charles Dickens’ til det kjedsommelig tolkede En julefortelling. I En skolefortelling lar han den surmagede læreren Sigbjørn gestalte rollen som Ebenezer Scrooge, og si hva du vil, men når Dickens’ historie fortolkes godt så funker den til tross for at vi er blitt fortalt den utallige ganger før. Riktignok er ikke dette på høyde med Richard Donners fantastiske film Scrooged der Bill Murray spiller Scrooge, men En skolefortelling funker som bare det. Jeg ser ingen grunn til å gjenfortelle historien, men kan «røpe» så mye som at avslutningen er både klok og rørende, og det er kanskje akkurat her du kan skille de gode og de dårlige Dickens-tolkerne fra hverandre. Marius Henriksen havnet jaggu på riktig side.

Historien er på 25 sider, og de resterende er fylt med noen vanlige Storefri-striper og et utvalg perler fra to av Henriksens andre prosjekter, enruteseriene Hurtigmat og Lærere i andre yrker.

I fjor var det for lite julestemning i Pondus, men årets hefte tar det igjen i monn. Selv om alle Pondus-stripene har vært publisert mange ganger før, er de stadig morsomme, og sekvensen der Else (sekundert av Günther) deltar i pensjonistdamenes julemesterskap i pensjonistbryting er fremdeles så kokko at den får meg til å hylgrine av latter. Disse 12 stripene bør være verdt prisen på 95 kroner alene, men de øvrige Pondus-stripene (samtlige med jule- eller vintertematikk) er selvsagt også av betydelig kvalitet.

Heftet byr også på innslag med Mads Eriksens M, Øyvind Sagåsens Radio Gaga og Tom Ostads RedakTom.

Som det står i forordet til årets Rutetid-hefte er enruteren «den vanskeligste og morsomste formen for seriehumor» … «tegneseriens amuse-bouche, den edle kunsten å destillere ideen sin ned til én tegning og en latterlig god opplevelse». Jeg kunne ikke sagt det bedre, og når Frode Øverli tar foten av bremsen og gir full gass inn i mulighetene formatet byr ham, omfavner han dem med alt han har av absurde ideer, diskutable ordspill og paradokser. På sitt beste er Frode så bra at han med både stil og gjennomføringsevne matcher selve enrutenestoren Gary Larson. Det er en fryd å humre av (stryk det, hyle av latter er mer presist) hans dypt syke påfunn (å spille harpe i Himmelen til evig tid, single partyløver i elgkostyme, Frank-Helges flassproblem og slankekurer på nyåret, for å referere til noen få), der vitsene er komplett uforutsigbare og ytterst originale.

Som vanlig byr også heftet på et knippe gjestetegnere, men de når ikke Frode lenger enn til knehasene – og det er når de er helt på høyden. De er morsomme, bevares, men det er ikke på grunn av dem du skal kjøpe årets Rutetid.

De siste fem årene er det i tillegg til det ordinære Pondus-juleheftet kommet et ekstra tykt hefte med noget ekstra. Dette er andre året tittelen Juletrefest med Radio Gaga-skaper og Flåklypa-forfatter Øyvind Sagåsen (se under) som redaktør utgis, og han har fått fritt leide i arkivet med tidligere julealbum fra Pondus-relaterte serier. I år har han i tillegg til et greit antall Pondus-striper også funnet frem godbiter med Rocky, Lunch, Zelda, Eon, Intet nytt fra hjemmefronten, Bestis, Dunce og flere andre. Du får mye for pengene også, med 100 sider til 179 kroner. Da er det ikke så mye å lure på vel?

Årets Flåklypa-hefte, det tredje i rekka med Øyvind Sagåsen som manusforfatter og stadig med Thierry Capezzone som tegner, er en fornøyelig affære. Etter det noe skuffende heftet fra i fjor viser duoen fornyet form, og selv om de burleske aspektene ved Kjell Aukrusts univers muligens er noe dempet i årets julehefte fungerer det på de fleste områder, som komedie, som satire og som spenningshistorie.

Reodor Felgen er forferdet over høye strømpriser og har bygd sitt eget lille kraftverk som drives av kaffegrut. Rudolf Blodstrupmoen og hans sleipe lakei Mysil Bergsprekken har bedrevet diskret industrispionasje og bygd et enda større kraftverk og blir engasjert av finske kryptoskurker for å levere strøm til en enorm bank av nordkoreanske datamaskiner. Samtidig påtar Solan Gundersen seg rollen som Flåklypas kulturattaché. Det står nemlig svært dårlig til med kommuneøkonomien, og han drar til hovedstaden for å overbevise regissør Eirik Moppe om at bygda vil være det perfekte innspillingssted for hans kommende julefilm der Alex Fønni og Granate Steinskred skal spille hovedrollene. Selvsagt har Solan betydelige filmstjerneambisjoner, og det vanker ikke mange poengene for å gjette at han ikke lykkes særlig godt.

Det er godt gjort å flette alle disse trådene sammen til en helhet som fungerer, og det klarer Sagåsen utmerket godt. Julestemning finner vi også i Capezzones flotte tegninger, så her er det ikke noe å lure på. Flåklypa er tilbake i juleheftenes tetsjikt.

At Lise Myhre har bremset Nemi-produksjonen, betyr heldigvis ikke at hun har sluttet å lage nye striper om sin særegne goth-heltinne, og juleheftene vil stadig komme. Nemi Julen 2025 er stemplet med påskriften «masse nytt innhold», og det er følgelig all grunn til å gå til anskaffelse av dette. Mesteparten av innholdet er viet de sedvanlige stripene, men vi får også et illustrert dikt, Inger Hagerups «Jeg tror», der Lise gir det sin egen vakre tolkning gjennom 12 velkomponerte tegninger fordelt på to sider. Hun har også tegnet en tosiders julefortelling, et eget brettspill som du skal ha både god tid og tålmodighet for å gi deg i kast med, og en julehilsen helt til slutt. Det aller fineste med årets julehefte er nok likevel at Ophelia (kanskje) får kjæreste. Det er en tråd i den overordnede handlingen i Nemi som dessuten trenger oppfølging, så jeg tipper vi har henne med oss i noen gode år til.

Det årvisse Donald-juleheftet som Arild Midthun tegner etter manus skrevet sammen med Knut Nærum og Tormod Løkling er som (nesten) alltid en fornøyelse. Årets historie Vær sin lyst er sprudlende, leken og fantasifull, for en gangs skyld ikke et mysterium eller en krimfortelling, men en klassisk historie der Donald blir litt overivrig – med potensielt katastrofale følger. Det handler om en værmaskin Petter Smart har laget som han kaller en værvidar, et apparat som kan skape akkurat det været du ønsker, om du vil ha hvit jul, dystert tordenvær eller tropesol der du er. Donald inngår en avtale med Petter om å selge værvidarer til alle som vil ha, og Petter produserer i rekordfart. Det ingen av dem har tenkt på er at å tukle med været ikke er så klokt. Donald skaper sin egen lille klimakrise der forfatterne på utsøkt pedagogisk vis forklarer det vi ser skje i verden nå, litt som den gang Carl Barks forklarte sine unge lesere hva inflasjon er ved å spre onkel Skrues formue (bokstavelig talt) for alle vinder, og vise hvordan prisene på varer og tjenester øker når alle har fått masse penger i hendene og ingen lenger gidder å jobbe.

Jeg tenker at litt god moral slett ikke er å forakte midt i julestrias overforbruk, og i tillegg til å være en klok historie er også Vær sin lyst fabelaktig godt tegnet. Som om det er nødvendig å presisere – det er tross alt Arild Midthuns blyantstrek vi snakker om.

Fire stjerner til Sølvpilen – hva skjer? Selv om Sølvpilen alltid har vært en, la oss bare innrømme det, dårlig serie, er årets julehefte viet en gammel historie som vekker så mange nostalgiske følelser i meg at jeg lar meg rive litt med. I likhet med «alle» andre som vokste opp på 60- eller 70-tallet hadde jeg et nært forhold til Sølvpilen, og de altfor sjeldne vintereventyrene var blant de aller fineste. Jeg har vage minner om historien Drama i snøstormen, og når jeg leser den på ny i dag slår den meg å være hakket mer finstemt enn det som var vanlig i Sølvpilen. Kanskje er fraværet av de elendige karikerte skurkene det som gjør susen? Her er det naturen selv som er antagonisten, og de mange flotte tegningene av ville dyr og snødekt landskap gjør meg nesten litt mo i knærne. Det er ganske deilig.

Ikke at det er noe direkte galt med årets Lunch-julehefte, men Børge Lunds nye historie om potensiell kinesisk overvåking og industrispionasje er hverken veldig spennende eller spesielt morsom. Den er på det jevne, men heller ikke så mye mer. De to siste årene har han laget spesialskrevne mysterier som både bryter med det klassiske stripeformatet og tidligere julehistorier (om et reiseselskap som faker ferier og en chatterobot med i overkant mye egenvilje), og den tredje historien i denne kategorien synes jeg går en smule på tomgang. Selve avsløringen er riktignok ganske fiffig og redder den langt svakere opptakten, og en finurlig epilog gjør seg også godt, men Børge har laget finere julehefter før.