Velvet Underground
«The Velvet Underground 45th Anniversary»
[usr 5 text=»false»]

I fjor høst skrev jeg et langt essay om superdeluxeutgaven av The Velvet Underground fra 1969, det legendariske New York-bandets tredje plate, da de for første gang kunne mistenkes for å ha blitt et rendyrket popband, på oppdrag fra plateselskapet Universal. Det ble aldri publisert på selskapets hjemmeside, og derfor velger jeg å legge det ut her. Jeg antar at det kan ha en viss interesse, da det ikke akkurat er få Velvet-fans der ute. Here goes!

The Velvet Underground, de legendariske newyorkernes tredje album, markerte et viktig veiskille. Da John Cale forlot gruppa, ble det rene popbandet. Nesten.

Å «beskylde» Velvet Underground for å være et popband er muligens drøyt. Jeg vet om opptil flere som ville blitt svært fornærmet, så jeg trekker tilbake merkelappen. Men tendensene var mer enn tydelige på den tredje platen deres, opprinnelig utgitt i 1969 og nå gjenstand for en gedigen, svært lekker 45-års jubileumsutgave.

Denne høsten er den tredje på rad der det gis ut en slik griselekker Velvet-boks. For to år siden kom debutalbumet The Velvet Underground & Nico (1967), deres klart mest kjente, i en solid boks med seks CDer. I fjor kom oppfølgeren White Light/White Heat (1968), ”bare” som 3CD-boks, men like lekker, og nå er det duket for en ny 6CD-boks.

Den kjedelige tittelen The Velvet Underground skjuler bandets muligens mest iørefallende og melodiøse samling låter. Med unntak av den godt over gjennomsnittlig eksperimentelle «The Murder Mystery» viser Lou Reed seg her fra sin mest innbydende side. Så er da også de to mest kjente sangene blant populærmusikkens vareste og fineste ballader. «Candy Says» handler om Andy Warhol-protesjeen Candy Darling, som Reed også sang om i sin solohit «Walk On The Wild Side» i 1972. «Pale Blue Eyes» er kanskje den vakreste sangen Reed noen gang skrev, angivelig til hans første store kjærlighet Shelley Albin som var gift med en annen mann.

Denne platen var i det hele tatt en sterk kontrast til forgjengeren, den bevisst «anti-vakre» White Light/White Heat. Debutalbumet hadde noen poplåter som «Sunday Morning», «Femme Fatale» og «There She Goes Again», men WL/WH var med det to minutter lange unntaket «Here She Comes Now» en nesten stygg affære, der John Cales tilstedeværelse lå som et mørkt teppe over det hele. Den mer enn 17 minutter lange avslutningslåta «Sister Ray» ble spilt rett inn, ett opptak, og er en frenetisk støyfest og det mest intense Lou Reed presterte før han gikk «all in» med soloalbumet Metal Machine Music i 1975.

Så derfra til «Candy Says», åpningssporet på The Velvet Underground, var litt av et sprang. Cale var ute av bandet og erstattet av den unge Doug Yule som også fikk æren av å synge denne lille perlen om transvestitten Candy. Den er helt nedpå, med Reeds enkle og melodiske gitarlinjer som ledestjerne.

Den følges av «What Goes On» (den første av albumets to singler), en av de Velvet-låtene som tydeligst forklarer påvirkningskraften bandet hadde på britiske 80-tallsband som Orange Juice, The House Of Love og The Weather Prophets. Resten av albumet er også svært «pent» med unntak av den allerede nevnte «The Murder Mystery» der Lou Reed og Sterling Morrison resiterer forskjellige dikt samtidig, og Doug Yule og Maureen Tucker synger forskjellige tekster og melodier i refrenget – også disse samtidig. Det er ni alternative minutter, for å si det enkelt, før det hele tones ned med «After Hours», en to minutter lang voggevise sunget av Tucker. Så om The Velvet Underground er noe nær en popplate avsluttes den mildt sagt ukonvensjonelt.

En annen sang på albumet bærer den enkle tittelen «Jesus», og som den legendariske musikkjournalisten Lester Bangs uttrykte det, «Hvordan definerer du et band som dette, som beveger seg fra «Heroin» til «Jesus» på to korte år?». Det er et godt spørsmål, og Velvet Underground lot seg da heller ikke kategorisere så lett. Deres musikalske nedslagsfelt var i løpet av deres forholdsvis korte levetid svært variert. Lou Reed var bare med på et album til, Loaded (1970), og Doug Yule prøvde uten hell å videreføre bandet noen år til og endte opp med platen Squeeze i 1973 der han spilte nesten alt selv, for øvrig et album som ofte «utelates» fra offisielle Velvet Underground-diskografier.

Men hva inneholder så den deilige boksen som nå er utgitt? Platen ble produsert av bandet selv, men mikset i to forskjellige stereoversjoner. Teknikeren Val Valentin sto bak den miksen som opprinnelig ble gitt ut og er den mest kjente, mens Lou Reed sørget for den andre, langt mer intime miksen, kalt «Closet Mix» av Sterling Morrison fordi han syntes den låt som om den var spilt inn i et skap. Disse to versjonene utgjør følgelig disk 1 og 2. Den tredje CDen er viet «the promotional mono mix», inkludert den opprinnelige monomiksen av singlen «What Goes On»/»Jesus».

Disk nummer 4 er nok mer interessant for mange. Den inneholder en ny versjon av det aldri utgitte fjerdealbumet til Velvet Underground der det nærmeste vi har kommet en offisiell versjon er 1985-utgivelsen VU. Denne gangen er det gjort plass til ti uutgitte mikser av blant annet «Lisa Says» og «I Can’t Stand It», og en tidlig utgave av «Rock & Roll» som ble gjort på nytt for Loaded-albumet.

De siste to CDene inneholder opptak fra to konserter bandet gjorde på San Francisco-klubben The Matrix i november 1969 og vil for mange være verdt prisen for boksen alene. Et «høydepunkt» er en mer enn 36 minutter lang «Sister Ray». Det er slitsom lytting, men vi kan garantere en helt spesiell sinnsstemning om du gjennomfører.

For å oppsummere: Selv om The Velvet Underground er en melodisk plate, var dette et band som aldri ga ved dørene. Det vil konsertopptakene til slutt her bære tydelig bud om!