Med titlene Keltiske ballader og Afrikas horn fortsetter Minuskel-forlegger Alexander Leborg sitt prisverdige prosjekt med å utgi Hugo Pratts samlede eventyr om Corto Maltese i praktutgaver i stort format på norsk, i Jon Rognliens svært kyndige oversettelse. Disse to bindene (nummer fem og seks) samler de siste ti av Pratts 20 siders «korthistorier» om vår mann, der de foregående 11 sto å lese i bindene Steinbukkens vendekrets og De vakre drømmers lagune.
Les anmeldelsen av de to forrige Corto Maltese-bøkene her
Lykkejegeren Corto Maltese befinner seg stadig i periferien av den første verdenskrigs store hendelser. Det er ikke skyttergravenes og sennepsgassens mest groteske krigshandlinger han virvles inn i, han beveger seg snarere gjennom dobbeltspillet eller renkespillets korridorer, der spioner, politikere, offiserer og ymse opportunister møtes i en slags dødelig dans hvor utfallet aldri er gitt før valsen toner ut. Det eneste vi kan være trygge på er at Corto selv ikke forulykker, all den tid vi vet at han i senere bind skal dukke opp i Sibir, Venezia, Samarkand, Buenos Aires, Sveits og kanskje til og med på den sagnomsuste øya Mù, alt dette i årene mellom krigens slutt i 1918 til 1925.
For dem som ikke kjenner den italienske serieskaperen Hugo Pratt skal det nevnes at historiene som Minuskel Forlag nå gir ut i 12 bind om sjøfareren og eventyreren Corto Maltese er hans hovedverk. Den aller første historien om Corto heter Balladen om det salte hav, en bredt anlagt tegneserieroman på hele 163 sider utgitt i 1967 da begrepet ikke eksisterte. I mine øyne er dette også den beste tegneserieromanen som noen gang er utgitt, og jeg har anmeldt den sammen med boken Unge år her.
Historien Unge år ble opprinnelig utgitt i stripeform i avisen Le Matin de Paris i 1981 og -82, men ble valgt som første bind i Minuskels serie, da den kronologisk er den første historien om Corto Maltese. Den utspiller seg under krigen mellom Russland og Japan i 1904 og -05, før vi hopper til 1914 i neste bind, som er Balladen om det salte hav. Dernest følger de 21 korte historiene, opprinnelig utgitt mellom 1970 og 1973, og som nå altså fullføres i sin definitive norske utgave med Keltiske ballader og Afrikas horn.
Som jeg skrev i anmeldelsen av de to foregående bindene skiller disse episodene i Cortos liv seg fortellermessig betydelig fra resten av albumene der Pratt har gitt seg selv adskillig større tumleplass. Det stramme formatet med 20 sider er imidlertid svært kledelig, og historiene er nøye sammenvevd. Tegnestilen er grovere enn den senere utviklet seg til å bli, men med Pratts karakteristiske bruk av svarte flater som hans fremste grafiske virkemiddel. Han var mer enn noe annet en svært stemningsfremkallende tegner, og hver eneste side i disse historiene kan leses som et visuelt dikt, «in glorious black and white».
Der de to foregående bindene utspant seg i Sør-Amerika og Karibien, virkelig i periferien av krigshendelsene, befinner Corto seg i et fransiskanerkloster i Venezia når «Engelen i østvinduet», første fortelling i Keltiske ballader starter. Cortos jakt på de sagnomsuste Cibolas seks byer har ført ham fra dypet av de søramerikanske jungler og hit, men i stedet for å fortsette skattejakten blir Corto del av en dramatisk spionhistorie.
De seks fortellingene i Keltiske ballader finner alle sted på europeisk jord, og som tittelen antyder da også på de britiske øyer, både i Irland i den fantastisk titulerte «Konsert i O’Moll for harpe og nitroglyserin», og i England i «En midtvintermorgens drøm» som trekker veksler både på gamle engelske sagn og selvsagt Shakespeare.
«Forrige gang jeg så deg, var for tre hundre år siden, en allehelgensnatt hjemme hos din venn forfatteren i Stratford-Upon-Avon, like før han døde… Men det er ikke for å minnes fortiden at vi er her. Dette er alvorlig, en stor fare truer», sier alvekongen Oberon til den uregjerlige feen Puck fra En midtsommernatts drøm, og sikter til en «tysk ubåt som ligger på lur ved Tintagel og venter på at den allierte overkommandoen samles ved det gamle slottet til kong Arthur.» Med det starter historien, og Oberon, Puck, Morgan le Fay og Merlin manipulerer en sovende/drømmende Corto Maltese inn i handlingsforløpet for å hindre tyskernes plan i å lykkes.
Nettopp denne typen fortellergrep var vanlig for Pratt som trivdes veldig godt med å bevege seg i spennet mellom drøm og virkelighet for handlingen i mange av historiene om Corto Maltese. Corto selv er aldri helt sikker på hva som er hva, og dynamikken som oppstår i den usikkerheten han opplever bidrar også til å føre handlingen fra sted til sted.
Etter seks fortellinger på europeisk jord tar Pratt sin figur til Djibouti, Eritrea, Somalia og Jemen i Afrikas horn. Årstallet er nå 1918, og krigen i Europa er ved å ta slutt. I den østafrikanske ørken er det derimot full fart i krigshandlingene, der tyrkere, briter, arabiske geriljagrupper og dervish-opprørere utkjemper en nådeløs kamp. Som om ikke Corto har vært i trøbbel før, er han det til gagns her. «I Allahs, den barmhjertiges navn» er åpningshistorien, og vi blir kjent med at Corto forkledd som beduin, har i oppdrag å føre en båt fra Jemen til Zanzibar. Før det kan skje må imidlertid geriljagruppen han er leid inn av befri den unge prins Saud fra hans onkels fangenskap. Selvsagt havner Corto midt i skuddlinjen, i kjent stil. Han har en egen evne til å havne i kinkige situasjoner, som følge av enten hans åpenlyse pengebegjær eller hans noe motstridende rettferdighetssans.
I denne og de to neste historiene er Beni Amer-krigeren Cush en medsammensvoren og motvillig venn og kumpan for Corto. Strengt religiøs anser han Corto for en vantro hund, men introduserer ham likevel for trollmannen Shamael, i nok en historie («Om andre Romeoer og andre Julier») som delfortelles i skjæringen mellom våken og drømmende tilstand. Med den besnærende historien «Leopardmennene fra Rufiji» fullføres Afrikas horn og Cortos eventyr på det enorme kontinentet.
I neste bind skal han til Sibir der han igjen møter sin nemesis Rasputin, men det kommer vi tilbake til i 2017. Det er bare å glede seg. Synes du for øvrig det er mistenkelig mange seksstjernersanmeldelser av Corto Maltese her på bloggen, skyldes det at det knapt blir bedre. Corto Maltese er noe av det ypperste som noen gang er laget av tegneseriekunst.
Konsert i O’Moll for harpe og nitroglyserin er et mesterverk av en novelle, meget kløktig iscenesatt og med en distinkt sår klangbunn.
Også den avsluttende novellen står frem som en genial sak fra Pratt, der han blander alt fra humor til tragedie i en svært medrivende fortelling.
Men det undrer meg litt, er rekkefølgen på de to siste novellene slik de fremstår originalt?