I går leste jeg en artikkel om Cass Elliot i siste nummer av Mojo, det britiske musikkmagasinet som er å betrakte som på grensen til porno for oss som er litt ekstra glad i musikk. Mer kjent som Mama Cass var det hun som var selve stemmen i The Mamas And The Papas, av jentene altså. Hun hadde en fantastisk rekkevidde som bandleder John Phillips i utgangspunktet ikke anerkjente. Han hevdet at den ikke strakk til og var et par noter i korteste laget, men legenden hevder at de på mirakuløst vis materialiserte seg da hun fikk en metallstand i hodet.

Cass Elliot døde dessverre så altfor tidlig, i 1974, og neppe ved å bli kvalt av en sandwich, slik en annen myte vil ha det til. Ifølge sønnen Owen Elliot-Kugell som er intervjuet av Mojo døde hun av naturlige årsaker, men hvorfor la sannheten komme i veien for en god story, eller hva?

Artikkelen førte til at jeg laget en fantastisk spilleliste, slett ikke utelukkende med Cass Elliot, men hun får æren av å åpne ballet med sin fantastiske solosingle «It’s Getting Better» fra 1969. Sånn apropos forrige ukes musikkdebatt om at alt liksom var så mye bedre før, kan jeg nevne at den ble komponert av hitfabrikken som var ekteparet Barry Mann og Cynthia Weil. I likhet med for eksempel «Kicks» med Paul Revere & The Raiders og «Don’t Know Much» med Linda Ronstadt og Aaron Neville ble den en slager av format, hvilket ikke er det minste underlig. Cass Elliot var en mester i å formidle positive sanger av denne typen, og «It’s Getting Better» er en sann fryd å høre – særlig om du har en dårlig dag. Solen skinner umiddelbart når Cass begynner å synge.

Hun innleder en spilleliste full av sanger fremført av noen av pophistoriens største kvinnelige vokalister. Her er totalt 100 sanger med blant annet Aretha Franklin, Dusty Springfield, Shirley Bassey, Barbra Streisand og Dionne Warwick og selvsagt navn av nyere dato som Adele, Amy Winehouse, Eliza Doolittle, Janelle Monáe og Yola. Navn som ABBA, Fleetwood Mac, The Ronettes, The Shangri-Las og søskenduoen Carpenters måtte selvsagt med, og en slik liste uten Peggy Lees «Fever» ville vært utenkelig.

Om det er en sjangermessig rød tråd her er jeg ikke helt sikker på. Listen lener seg på en overvekt av orkestral popmusikk og oppstemt soul, men du finner også innslag av jazz, blues, country og disco. Det helt åpenbare fellestrekket for disse sangene er derimot at de er fremført av kvinner som kan synge – and then some. Alt her er en fryd for øret, fra start til mål. God fornøyelse!

Sjekk også: De 100 beste platene fra 2010-tallet