Det er ikke lett. Å hvert år skulle rangere den beste nye musikken er en mental kraftanstrengelse, en langvarig kamp med meg selv og ønsket om å anerkjenne dyktige musikeres utrettelige innsats. Det handler om å yte alle de gode artistene som har gitt oss så mye glede en slags rettferdighet i en verden fylt av (for de fleste) svake salgstall, elendige inntjeningsmuligheter og arbeidsforhold, et evig slit som går på økonomien og familieidyllen løs. Det er en utakknemlig oppgave å skulle livnære seg av musikk, og likevel er det så mange som gjør det. Til tross for at mange føler at musikken ikke gir dem noe valg, at det er noe de må drive med – og bevare meg vel, mange klarer også å leve av det – så skylder vi disse menneskene en stor takk. I det perspektivet føles det nesten litt kjipt å rangere det de har prestert, men bare nesten. Sånn er verden. Alt måles opp mot noe annet.

Så hvordan har musikkåret 2025 vært da? Det korte svaret er «jævlig bra», mer enn gjerne etterfulgt av «innholdsrikt». Mengden musikk som slippes i løpet av et kalenderår er noe i nærheten av obskøn, og den er totalt uoversiktlig. Å forsøke å henge sånn noenlunde med krever langt flere timer enn det er i døgnet, og den tiden har ingen av oss til å høre ny musikk.

Likevel bedriver jeg og mange andre denne øvelsen i desember hvert eneste år hvor vi skal mene noe om hva som har vært den aller bestemusikken utgitt i det året vi er i ferd med å forlate. Og her er det faktisk vi i overkant entusiastiske lyttere som ikke har noe valg. Er du først så skada som meg skulle det bare mangle om du ikke brukte adskillige timer på å rangere den beste musikken. Det er en helt essensiell del av en lytters liv.

Om det korte svaret på hvordan musikkåret 2025 har vært er «jævlig bra» i samspill med «innholdsrikt», kommer det lange svaret i form av selve listen med de beste platene, forsøksvis rangert med en viss omhu. Musikk er som enkelte av oss vet et eget språk, og den skal (stort sett) få tale for seg. Likevel må man ha meg unnskyldt for å ville si noen ord om enkelte plater som har betydd ekstra mye dette året. Nedenfor vil du derfor finne en liste med de 75 beste utgivelsene i 2025 med en kort tekst om hver av de ti øverste. Jeg skulle gjerne skrevet om alle, men den tiden har jeg ikke.

Det er selvfølgelig også mange utelatelser og forbigåelser på denne listen. Det utgis langt mer enn 75 fine plater hvert år, men det er disse jeg har brukt mest tid på, gjort meg mest kjent med, og ikke minst er det disse jeg har likt best av alt jeg har hørt – som er mye.

Som vanlig er sjangerbredden stor, og like oppunder halvparten av platene er norske. Nivået i norsk musikkliv er og blir oppsiktsvekkende høyt, og det er til enhver tid en underskog av nye og spennende artister på vei. Det er bare å henge med, og før vi går over til musikken har jeg denne lille oppfordringen: Kjøp plater og gå på konsert med favorittartistene dine. Det er dette de lever av.

Nederst på siden finner du en spilleliste med en smakebit fra hver av platene, men siden Valkyrien Allstars har slått opp med Spotify glimrer de med sitt fravær.

  1. Rosalía – Lux
    Det er mange år siden sist jeg var så sikker på en toppnotering for årets beste album. Den katalanske superstjernen Rosalías fjerde plate Lux er hennes første udiskutable mesterverk. Dette er noe verden aldri har hørt maken til, en oppsiktsvekkende vellaget konseptplate om kvinnelige helgener, og en musikalsk forundringspakke av de sjeldne. Rosalía har komponert Lux som om det var et verk innen klassisk musikk. Hver av de fire platesidene representerer en sats, og oppbygningen er deretter. De klassiske referansene stopper heller ikke her. Dette er egentlig den første virkelig vellykkede sammensmeltningen av klassisk og pop jeg har hørt, og Rosalía har også blandet inn andalusisk flamenco, portugisisk fado og mye annet. I tillegg synger hun på hele 14 forskjellige språk.

    Hun har knyttet til seg et høyt antall samarbeidspartnere, både på låtskriversiden og som gjestemusikere og -vokalister, og platen er spilt inn sammen med London Symphony Orchestra. For meg er dette på snurrig vis den mest fremtidsrettede platen som er utgitt siden Daft Punks Random Access Memories i 2013. I begge tilfeller har det å gjøre med at virkelig utvikling kanskje først er mulig når du forstår og vet å bruke det som er kommet før deg. Du må altså først ha sett deg godt tilbake for å kunne se fremover. I Rosalías tilfelle er det nettopp den evnen som gjør henne så original, akkurat slik det var med Daft Punk-platen.

    Du må forresten kjøpe Lux fysisk for å få den fulle opplevelsen. Av de 18 sporene er kun 15 tilgjengelig i digital versjon, og tro meg når jeg sier at de siste tre også er fantastiske. Bedre blir ikke populærmusikk i 2025.
  2. Signe Marie Rustad – Do You Know Something I Don’t
    Det er tredje gang Signe Marie Rustad gir ut den beste norske platen. Det skjedde også i 2016 da hun slapp Hearing Colors Seeing Noises og med When Words Flew Freely i 2019. Hennes femte album Do You Know Something I Don’t ble spilt inn live foran publikum i Oslo Konserthus’ Lille sal, men er likevel for et studioalbum å regne. Det var rett og slett en innspillingsmetode for nye sanger som Signe valgte for å gjøre det interessant for seg selv å fortsatt arbeide med musikk. Sammen med sin eminente medprodusent Kenneth Ishak og sitt trofaste og svært dyktige band har hun skrudd sammen en plate som er så full av lekenhet, entusiasme og spilleglede at det formelig spruter ut av rillene. Les anmeldelsen min her.
  3. The Delines – Mr. Luck & Ms. Doom
    Ms. Doom was half living in her car
    Cleaning houses in St. Augustine, Florida
    Mr. Luck had just gotten on the bus
    He’d done four years – first crime – first bust
    That’s how his name stuck

    Willy Vlautins sanger, fremført av Amy Boone, har muligens aldri vært så gode som på The Delines’ sjette langspiller, Mr. Luck & Ms. Doom. Platen åpner med tittelkuttet, og åpningsverset sitert over er karakteristisk for de fengslende historiene Vlautin skriver. At han også er skjønnlitterær forfatter med et knippe strålende romaner på samvittigheten gir mening straks du har hørt en låt med The Delines, i enda større grad her enn sangene han skrev for sitt forrige band Richmond Fontaine der han selv sto bak mikrofonstativet. På Mr. Luck & Ms. Doom stifter vi nok en gang bekjentskap med et menasjeri ulykksalige sjeler som på hver sine vis prøver så godt de kan å kjempe seg gjennom tilværelsen, ikke alle med like gode intensjoner. Et mulig høydepunkt er tittelkuttet, et annet «Nancy And The Pensacola Pimp», men dette er i sum en plate som er aldeles feilfri.
  4. Robert Plant & Suzi Dian – Saving Grace
    Det ligger et ganske spennende paradoks i at en plate der den eldste sangen har et par hundre år gammelt opphav, kan låte så moderne som Saving Grace. Ikke på grunn av elektroniske elementer som er helt fraværende, men gjennom en utsøkt produksjon og ditto musisering. De siste seks årene har Robert Plant spilt sammen med bandet denne platen er oppkalt etter, lokale musikere fra Shropshire vest i England, nær grensen til Wales. Plant er musikalsk arkeolog av natur, og sammen med Saving Grace har han funnet frem til tradisjonelle folkesanger, gamle bluesnumre og enkelte nyere coverlåter som Lows «Everybody’s Song». Albumet Saving Grace inneholder ti sanger spilt inn hist og pist over tid og har en kruttsterk helhetsfølelse. At 77 år gamle Plant står i front for en plate som alt tatt i betraktning låter så moderne som den gjør er intet mindre enn oppsiktsvekkende, at den attpåtil er en av årets desidert beste plater like så. Sangeren Suzi Dian har fått co-kredit på Saving Grace, og hun står ikke det spøtt tilbake for Plants tidligere samarbeidspartnere Alison Krauss og Patti Griffin. Dette er helt fantastiske saker.
  5. Pulp – More
    Jeg har aldri vært mye til Pulp-fan, i grunnen bare tolerert dette betydelige britpopbandet, så at gjenforeningsplaten More – deres første på 24 år – har truffet meg så hardt som den har overrasker meg. Men den står seg til de grader. Fra jeg hørte More da den kom i juni og til nå har den ikke mistet grepet i det hele tatt. Det er og blir en fabelaktig samling sanger, og for aller første gang er jeg også i stand til virkelig å sette pris på Jarvis Cockers tekster om engelske hverdagsmennesker. Hans observasjonsevner er sylskarpe, og melodisansen udiskutabelt solid.
  6. Ævestaden – Ni blomster i en åker
    På tredje forsøk treffer den norsk-svenske folkemusikktrioen Ævestaden blink. Ni blomster i en åker er deres foreløpige toppnotering, en konseptplate som tar utgangspunkt i Harry Martinsons science fiction-roman Aniara fra 1956. Det i seg selv er bemerkelsesverdig materiale for en folkemusikkgruppe, men så er ikke Ævestaden som alle andre musikere i sjangeren heller. Svenske Levina Storåkern og norske Eir Vatn Strøm og Kenneth Lien kombinerer flere musikalske uttrykk, og overordnet består prosjektet i å veve elektroniske elementer sammen med akustiske strengeinstrumenter som kantele og kraviklyre. Resultatet er besnærende med nydelige sanger som «Jag vill ut och du vill ner i jorden» og «Blundende øyne».
  7. David Byrne – Who Is The Sky?
    Det er bra med gamle folk på denne listen, men så er jeg ingen ungdom selv heller. 73 år gamle David Byrne har alderen til tross aldri sluttet å vise musikalsk nysgjerrighet, og albumet Who Is The Sky? er en av hans mest vellykkede plater siden Talking Heads’ velmaktsdager på 1970- og 1980-tallet. Han har alliert seg med det musikalske ensemblet Ghost Train Orchestra på en plate som for å understreke hvor sprudlende den er åpner med sangen «Everybody Laughs». Den holder på det gode humøret hele veien gjennom, og konklusjonen er at Who Is The Sky? er en ren lykkepille av en plate.
  8. Olivia Dean – The Art Of Loving
    Endelig en yngre artist igjen? Den engelske soulsensasjonen Olivia Dean er 26, og The Art Of Loving er hennes andre album. Så lenge Sade ikke gir ut ny musikk (siste plate kom i 2010) er jeg på stadig jakt etter hennes naturlige etterfølger, og Olivia Dean er den jeg har hørt som er nærmest i uttrykk til nå. Det er likevel best ikke å dra sammenligningen altfor langt, men i likhet med Sade har Dean en forkjærlighet for soul, jazz og pop av det sofistikerte slaget. The Art Of Loving er breddfull av sterke sanger fremført av en vokalist som virkelig vet hvordan hun skal bruke stemmen og musikere i ryggen som får henne til å skinne. Det er en nydelig plate.
  9. Kristian Kaupang – Siste sjanse
    Larviks egen Kristian Kaupang har imponert på sine tre tidligere album, og på fjerde forsøk klaffer alt. Siste sjanse er et stillfarent, følsomt mesterverk. Store ord, kan hende, men 46 år gamle Kristian har utviklet seg til å bli en voksen låtskriver med teft for til dels veldig gode melodier og et lyrisk univers med tydelige metaelementer – ofte lånt fra filmens verden – som gir de fine historiene hans et spennende overbygg. Han har en stemme som oppleves som umiddelbart empatisk og medfølende, og sanger som «Utafor Ophelia», «Død major» og tittelkuttet er noen av de aller fineste norskspråklige tekstene jeg har hørt i år.
  10. The Divine Comedy – Rainy Sunday Afternoon
    Du kan være trygg på at Neil Hannon har noen snerte melodier i ermet når han lager en ny The Divine Comedy-plate, og Rainy Sunday Afternoon har attpåtil en tetthet av knallåter som han ikke har visst maken til siden Absent Friends-albumet i 2004. Det er hans første nye plate på seks år og en gedigen opptur. I likhet Jarvis Cocker (se over) er Neil Hannon en kronikør av vanlige menneskers liv, med musikalske røtter både i klassisk musikk og victoriatidens music hall-tradisjoner, med en utsøkt sans for gode melodier som tar en og annen uventet vending. Rainy Sunday Afternoon inneholder 11 perfekte sanger, og det er en av de aller beste platene i katalog som med årene er blitt temmelig omfangsrik.
  11. James McMurtry – The Black Dog And The Wandering Boy
  12. Jørgen Nordeng – Kjærlighetsspråk
  13. Mike Reid & Joe Henry – Life And Time
  14. Destroyer Dan’s Boogie
  15. Kae Tempest – Self Titled
  16. MÍO – Hva nå?
  17. Van Morrison – Remembering Now
  18. Sam Fender – People Watching
  19. Sophie Zelmani – Lake Geneva
  20. deLillos – 20 Lillos uten filter
  21. Valkyrien Allstars – Venter på noen som venter på noen
  22. Natalia Lafourcade – Cancionera
  23. Country Heroes – A Place To Part
  24. Selena Gmoez & Benny Blanco – I Said I Love You First
  25. Hayley Williams – Ego Death At A Bachelorette Party
  26. Jonathan Floo & Namsfogden – Fett hår & penger
  27. Mavis Staples – Sad And Beautiful World
  28. Rodney Crowell – Airline Highway
  29. Erik Lukashaugen – Bumerke
  30. Geese – Getting Killed
  31. Blood Orange – Essex Honey
  32. Taylor Swift – The Life Of A Showgirl
  33. Tora Daa – Prayer And Pleasure
  34. Max Richter – Sleep Circle
  35. Øyvind Holm – Blue Is The Color Of My Soul Light
  36. Geir Sundstøl – Sakte film
  37. Alison Krauss & Union Station – Arcadia
  38. Innlandet – II
  39. Rebekka Bakken – Nord
  40. CMAT – Euro-Country
  41. El Cartel – Fronteras
  42. Amelia Barratt & Bryan Ferry – Loose Talk
  43. Buicken – 15 år på tomgang: Live
  44. Gamle Oslo Gammaldans – Pleiebarn
  45. Bryce Dessner – Train Dreams
  46. Dylan Mondegreen – A Sound Rings True
  47. Trygve Skaug – Monumental
  48. Hallesby – All I Need Is A Masterplan
  49. Lily Allen – West End Girl
  50. Adama Janlo – A Free Woman
  51. Open String Department – We Can Be Anyone
  52. Baxter Dury – Allbarone
  53. Saint Etienne – International
  54. Licking The Moose – Songs From The Valley Of The Nearly Dead
  55. Kristina Train – County Line
  56. Ida Maria – Seven Deadly Sins + 3
  57. Case Oats – Last Missouri Exit
  58. Ine Hoem – Minnelandet
  59. Honningbarna – Soft Spot
  60. Paul Weller – Find El Dorado
  61. Jonathan Richman – Only Frozen Sky Anyway
  62. Erik Flaa – What Is Not
  63. Mary Chapin Carpenter – Personal History
  64. Willie Nelson – Oh What A Beautiful World
  65. Beckstrøm & Wasserman – The Lost Pilgrims
  66. Bingo Crowd – Manners
  67. Eir – Frydenlundgata
  68. The Waterboys – Life, Death And Dennis Hopper
  69. John Splithoff – Far From Here
  70. The Shallow Riverbanks – Broken Ballads
  71. Charley Crockett – Lonesome Drifter
  72. Thom Hell – Candy
  73. Eigil Berg – Bokhyllest (Prosa og sang i skjønn litterær forening)
  74. Sondre Lerche – Sea Of Sighs
  75. Restore To Past – Fred & Jenny