For et par uker siden så jeg Robert Redfords mesterlige filmatisering av Norman Macleans oppvekstskildring fra Montana, A River Runs Through It, på norsk Der elven renner, for jeg aner ikke hvilken gang. Det er en av de fineste filmene jeg vet om, og det er i tillegg en av de fineste bøkene jeg har lest, en stillfaren kontemplasjon om betydningen av fluefiske og religion – i kombinasjon. Maclean formulerer det fortreffelig i åpningssetningen: «In our family, there was no clear line between religion and fly fishing.» I filmen har Craig Sheffer hovedrollen som Maclean, og ellers opptrer blant annet Brad Pitt som broren Paul og ikke minst fantastiske Tom Skerritt som faren, mens Robert Redford selv har fortellerstemmen. Har du ikke lest boken eller sett filmen, anbefaler jeg å gjøre begge deler. I dette klippet kan du se filmens siste scene, og tro meg; her er ingen spoiler alerts.

Elven som metafor er benyttet i utallige sammenhenger gjennom kulturhistorien, og betydningen elven har hatt som livsnerve for menneskene gjennom årtusenenes løp kan ikke overvurderes. En annen fin memoar jeg vil anbefale er Chris Offutts The Same River Twice. Nå er det lenge siden jeg leste den, men så vidt jeg kan erindre benytter han elven som metafor for livet selv, at akkurat lik livet er elven i evig endring. Eller omvendt. Han avslutter boken med den nydelige setningen «the river flows beside us and touching it means touching the sea».

Den amerikanske poeten Richard Hugo skrev et dikt han kalte «The Towns We Know And Leave Behind, The Rivers We Carry With Us». Det åpner slik:

I forget the names of towns without rivers.
A town needs a river to forgive the town.
Whatever river, whatever town –
it is much the same.
The cruel things I did I took to the river.
I begged the current: make me better.

Bob Weir, Grateful Deads mangeårige gitarist og vokalist (ved siden av Jerry Garcia altså), døde i går, 78 år gammel, og i dag hørte jeg på nytt hans vakre sang «Only A River» der han konkluderer med at «only a river gonna make things right». Med det mener at elven er en rensende kraft. Den gir en form for frelse som skyller vekk våre synder og gir oss blanke ark å møte morgendagen med. Det er en vakker tanke.

Men for å vende tilbake til innledningen av denne lille teksten kommer jeg likevel ikke på noen som har omtalt elven i mer poetiske vendinger enn Norman Maclean. Avslutningsavsnittet i A River Runs Through It er så vakkert som du får det:

Eventually, all things merge into one, and a river runs through it. The river was cut by the world’s great flood and runs over rocks from the basement of time. On some of the rocks are timeless raindrops. Under the rocks are the words, and some of the words are theirs.

I am haunted by waters.

Og det får være innledning nok til denne spillelisten der jeg har samlet 400 elvesanger. Det er nemlig ikke bare forfattere som har hyllet elven i sin kunst. Her finner du elveklassikere og marginalt mer ukjente sanger fra blant annet Henning Kvitnes, Alison Krauss, Bob Dylan, Bruce Springsteen, Robbie Robertson, Neil Young, Lillebjørn Nilsen, Merle Haggard, Nick Drake, Jonas Fjeld, Nanci Griffith, Groove Armada, Lindisfarne, The Clash, Enya, Creedence Clearwater Revival, The Band, Randy Newman, Pixies, David Sylvian, Leon Bridges, Paul Simon, Bjølsen Valsemølle, Brian Eno, The Byrds, Pulp, Van Morrison, Mac DeMarco, The Decemberists og en haug andre. Mark Ishams musikk fra A River Runs Through It starter og avslutter spillelisten. God fornøyelse!