Min uforutsigbare, fordomsfri og fryktelig morsomme 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition har gått sin uforutsigbare, fordomsfrie og fryktelig morsomme vei videre gjennom hele april. Hver dag legger jeg til én ny sang mer eller mindre helt etter innfallsmetoden, så her kan mye skje. Og det gjør det. I tillegg til å legge ut selve sangen, skriver jeg også en ledsagende tekst som alle mine følgere på Facebook kan få med seg.

For å bevare alle disse små skriveriene har jeg valgt å publisere dem også her på Mitt liv som Erik, måned for måned. Her får du derfor alle bidragene fra april, og nederst på siden finner du spillelisten som jeg anbefaler deg å følge. Ved årets slutt vil den inneholde hele 365 fabelaktige låter. Om noen andre enn meg selv liker absolutt alle vil være mye å håpe på, men bra vil den bli uansett, det skal ingen behøve å tvile på.

Fredag 1. april – Sløtface: «Telepathetic»

I dag er det deilig melodisk poppunk i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Vi skal høre stavangerbandet Sløtface og deres 2019-single «Telepathetic» som havnet på albumet Sorry For The Late Reply året etter. Dette er intenst, gøyalt og perfekt for fredag, og gjerne da en fest. Vokalist Haley Sheas avlevering er entusiastisk og sprudlende, helt i tråd med hennes energiske sceneopptredener der hun kaster seg ut blant publikum og gir alt hun har før hun spretter opp igjen med fornyet kraft. Akkurat slik låter også «Telepathetic». Det er en sprell levende låt full av nerve og kraft. Det bør også understrekes at den er adskillig mer enn en fartsrocker med god tittel. Skrur du sammen et stykke popmusikk som dette kan du uten å rødme spise kirsebær med de store: Ramones, Green Day, X-Ray Spex eller The Primitives for å ha nevnt noen av dem som kan ha inspirert Sløtface.

Lørdag 2. april – Electric Light Orchestra: «The Diary Of Horace Wimp»

Nå skal vi høre en ekte gladsang i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Electric Light Orchestra – ELO – var blant mine aller første favorittband, og det aller første jeg var på konsert med, i Ekeberghallen, under Out Of The Blue-turneen som førte dem til Oslo i 1978. Dagens låt er fra oppfølgeren Discovery, bandets åttende plate og største suksess. Den skyldtes minst to ting; Sanger og låtskriver Jeff Lynnes enestående popøre, og at platen var tidsriktig blytungt discoinspirert. ELOs keyboardist Richard Tandy omtalte den til og med spøkefullt som Disco Very, uttalen mine venner og jeg med våre begrensede engelskkunnskaper også benyttet uten å vite at det var feil. Det tok det litt tid før vi fant ut.

Mitt valg har falt på en av sangene som ikke var discoinspirert på Discovery. «The Diary Of Horace Wimp» er i stedet en veldig Beatles-inspirert sang, og du kan banne på at Roland Orzabal og Curt Smith i Tears For Fears – og mange andre – har hørt mye på den. «Sowing The Seeds Of Love» hadde for eksempel neppe blitt hva den er uten inspirasjon herfra. «The Diary Of Horace Wimp», den andre av fem singler hentet fra Discovery, forteller historien om den unnselige kontoristen Horace som er redd for aldri å møte en kvinne han kan elske og som kan elske ham tilbake. Sangen fortelles i dagboks form gjennom seks vers (Lynne hopper over lørdagen som er fotballdag), og dagene forløper slik: Mandag og tirsdag etableres historien om Horace’ triste tilværelse, onsdag møter han en søt jente som han forelsker seg i, og torsdag ber han henne på date som hun mot alle formodninger takker ja til. Når det er fredag og tid for date spør han sporenstreks om hun vil gifte seg med ham, og hun takker ja også til den henvendelsen, før de så gifter seg på søndag.

Det er en nydelig tekst satt til en nydelig melodi. Lag på lag med strykere hviner gjennom rommet når du hører sangen om Horace, og det er bortimot den helt perfekte poplåt med kor og orkester som køler på med vellyd. «The Diary Of Horace Wimp» er også like rørende i dag som da den kom, en historie som treffer meg hver gang jeg hører den.

Søndag 3. april – Procol Harum: «A Whiter Shade Of Pale»

Det er søndag og tid for en av pophistoriens største og mest innflytelsesrike hitsingler i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Vi skal – endelig – til Procol Harums debutsingle fra 1967, «A Whiter Shade Of Pale». Finere låt er i grunnen vanskelig å finne. Det er da også en komposisjon som henter inspirasjon fra musikken til den tyske barokkomponisten Johann Sebastian Bach og «Air på g-strengen» fra hans tredje orkestersuite. Det er hans desidert mest kjente musikkstykke. At «A Whiter Shade Of Pale» derfor resonnerte så sterkt da den ble sluppet som lyn fra klar himmel og bidro til å farge «the summer of love» – og fortsetter å røre alle som hører den – er altså ikke så merkelig. Den nedadgående basslinjen og det mektige orgelet er noe av det mest umiddelbart gjenkjennelige innen popmusikken, og den sakrale stemningen treffer nervesystemet hos alle som kommer i berøring av sangen. «A Whiter Shade Of Pale» er simpelthen noe av det vakreste jeg vet om, fire minutters perfeksjon som beviser at musikk er magi. Hvor nitidig musikkanalytikere enn går inn i denne komposisjonen – eller hvilken som helst annen – kan de aldri helt forklare hvorfor musikk treffer oss som den gjør. Mange har prøvd, men jeg kjøper ikke forklaringene med hud og hår. Musikk treffer den som er mottagelig for slikt på måter som rett og slett ikke kan eller bør gjennomanalyseres. Vi kjenner det i hver fiber av kroppen når magien treffer oss, og det er en tilstand som fører oss langt bortenfor intellektet. Det er da musikk tar oss til andre steder enn de fysiske og lar oss utforske fremmede universer. Det er da musikk føles viktig.

Melodien ble skrevet av Gary Brooker som døde i februar, og det er han som synger Keith Reids kryptiske, men akk så vakre tekst, med uforglemmelige linjer som «we skipped the light fandango, turned cartwheels ‘cross the floor», «the room was humming harder as the ceiling flew away» og ikke minst «one of sixteen vestal virgins who were leaving for the coast». Det er en tekst som også er gjennomanalysert i årenes løp, men som ofte i slike tilfeller er disse forklaringene bagatellisert av forfatteren selv. «I wasn’t trying to be mysterious with those images, I was trying to be evocative», sa Reid til magasinet Uncut i 2008. Angående melodien gikk organisten Matthew Fisher til søksmål mot Gary Brooker for ikke å ha kreditert hans bidrag, og vant en enstemmig seier i 2009. Nå er «A Whiter Shade Of Pale» derfor kreditert Brooker, Fisher og Reid, og jeg har en sterk mistanke om at det er slik det skal være.

Jeg anbefaler for øvrig å se en musikkvideo Joel Gallen laget til «A Whiter Shade Of Pale» i sin Deja View-serie på midten av 80-tallet med Harry Dean Stanton og Bernie Taupin. Den ligger i dessverre litt dårlig kvalitet på YouTube, men den er veldig fin.

Mandag 4. april – Frank Sinatra: «One For My Baby (And One More For The Road)»

Jeg er usikker på hvor mange skikkelig triste sanger jeg har lagt til i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, men at dagens tilskudd er til å grine av er det liten tvil om. «One For My Baby (And One More For The Road)» er blant populærmusikkens mest sørgelige torch songs, opprinnelig skrevet av Harold Arlen og Johnny Mercer til Fred Astaire-filmen The Sky’s The Limit i 1943. Den artisten som ganske sikkert har gitt ut flest versjoner av «One For My Baby» er Frank Sinatra, som med sin perfekte diksjon gjorde det første gang i 1947 da han var tilknyttet Columbia Records, og fortsatte med nye versjoner i 1954, 1958, 1962 og 1966. De siste to, begge for Reprise Records, var liveopptak, og han spilte den attpåtil inn en siste gang i 1993 sammen med – av alle mennesker – Kenny G, til Duets-prosjektet sitt der den var koblet med «All The Way». Det er 1958-versjonen jeg – og mange med meg – sverger til, hentet fra det nydelige Capitol-albumet Frank Sinatra Sings For Only The Lonely, det tredje slike albumet han spilte inn etter In The Wee Small Hours Of The Morning (1955) og Where Are You? (1957). Disse platene er finmasket tristesse der tårene er så tjukke at du kan bruke dem som lakk. Kall gjerne sangene derfra selvmedlidende, men du verden så fine de er, ikke minst når selveste Frank Sinatra synger dem og blottlegger all sin påståtte kjærlighetssorg. Disse platene inneholder noen av de mest kjente sangene fra det som kalles «The Great American Songbook», og uten å ville rangere dem etter sørgelig innhold, tør jeg påstå at «One For My Baby» er en av de aller sørgeligste. Protagonisten synger ut sin smerte til en bartender, kvart på tre om morgenen, når baren er stengt og de siste gjestene har gått hjem. Alt han ber om er at de drikker et glass i fellesskap og at han får «one for my baby and one more for the road», kan spille en siste sang fra jukeboksen og at bartenderen kan høre på hans triste historie før han stenger dørene. Det er en historie alle verdens bartendere har hørt en million ganger, og den er like trist hver gang. For den det angår, altså. For oss andre er «One For My Baby (And One More For The Road)» en av de fineste sangene ever – og i denne versjonen er den praktisk talt uovertruffen. Når Sinatra maner frem tekstforfatter Johnny Mercers bilder tar han lytteren med til barkrakken ved siden av. Skål og takk for i aften!

Tirsdag 5. april – Julie Bergan & Astrid Smeplass: «Undressed»

Muligens en overraskelse for enkelte følgere av 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, men her opererer vi ikke med sjangerbegrensninger. Hver dag legger jeg til en ny sang etter innfallsmetoden for ved årets slutt å ha en spilleliste med 365 favoritter i alle mulige sjangere samlet på et brett, og dagens tilskudd er et strøkent stykke akustisk popmusikk. Her skal vi tilbake til 2013 og møte en ung Astrid Smeplass året før hun debuterte som Astrid S, og venninne og kollega Julie Bergan som også bare var et navn å følge med på og først debuterte som soloartist året etter. Jeg tror innspillingen av denne nydelige versjonen av svenske Kim Cesarions discobænger «Undressed» var noe de to gjorde for NRK P3, og jeg skal si den traff meg da jeg hørte den første gang. Jeg var stor fan av originalen som ble spilt masse på P3 og som vel må ha kommet noen måneder tidligere, men stemmene til Astrid og Julie beveget meg og fikk frem sangens øhhh… frekke innhold uten å virke grisete. Dette er muligens noe enkelt og tilforlatelig du kunne hørt på et nachspiel, men de to fine stemmene som ikke har annet å skjule seg bak enn en stille kassegitar løfter sangen til å bli mer enn som så. Dette er i mine ører prikkfri popmusikk skåret inn til beinet, ikke mer, ikke mindre.

Onsdag 6. april – Peter Gabriel: «Sledgehammer»

Peter Gabriels «Sledgehammer» er dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, der jeg stadig legger til én daglig låt som ved årets slutt skal bidra til at listen oppfyller hva navnet lover. Da Gabriel i april 1986 ga ut «Sledgehammer», første livstegn fra studio på fire år og en forsmak på hans femte album So, skjønte jeg knapt hva som traff meg. Om ikke det var en slegge altså. Med voldsom kraft var det som om den tidligere Genesis-frontmannen og mesterhjernen bak solosuksesser som «Here Comes The Flood», «Games Without Frontiers» og «Biko» gjenoppfant seg selv, og det ledsaget av en musikkvideo med leirefigurer, piksilasjon og stop motion-teknikker verden knapt hadde sett maken til. Dette var i en tid da musikkvideoen var bransjens fremste markedsføringsverktøy og millionene satt løst. MTV var den gang faktisk tro mot sitt fulle navn – Music Television – og viste videoer til alle døgnets tider, og de var ikke alene om å gjøre det heller. Musikkvideoer generelt og «Sledgehammer» spesielt var overalt. Det var derfor duket for Gabriels desidert største hitsingle noensinne som ironisk nok «stjal» førsteplassen på amerikanske Billboard Hot 100 fra Gabriels gamle band som toppet med «Invisible Touch». Utrolig nok toppet den ikke listene andre steder enn i USA og Canada, men den ble likevel en stor hit verden rundt. I tillegg fikk videoen hele ni MTV Video Music Awards, det høyeste antall både før og siden. Musikalsk er «Sledgehammer» en merkelig – og meget interessant – hybrid av pop, funk og soul, og låter i grunnen ikke som noe annet. Det er også fullt mulig å spore Gabriels vedvarende interesse for musikk fra andre himmelstrøk enn de tradisjonelt «vestlige» som preger så mye av populærmusikken. Lyden av bambusfløyte (emulert av en Fairlight CMI) i sangens intro er et av flere eksempler på at alt ikke er A4. Daniel Lanois’ inntog som medprodusent i Gabriels virksomhet har også lagt tydelige farger til musikken, både på «Sledgehammer» og resten av So som i større grad kan sies å være «atmosfærisk», slik for eksempel «Red Rain» og «Mercy Street» viser, sanger som minner mer om det Gabriel var kjent for enn hva «Sledgehammer» var. So er i det hele et fullkomment album, og jeg kunne valgt flere kutt herfra til listen, men det er noe med overraskelsesmomentet som lå i denne første singlen. Det kunne ikke vært større.

Torsdag 7. april – Fieh: «Fast Food»

For noen uker siden fortalte min gode venn Ali som er adskillig yngre enn meg at han forsto hvor gammel jeg er når han så musikksmaken min slik den reflekteres i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Det var for eksempel lite svensk hip hop å spore, påpekte han, og det stemmer jo. Da jeg for noen dager siden var og handlet på Juels33, den fabelaktige delikatesseforretningen han driver sammen sin strålende onkel Edip, fortalte Ali meg gledesstrålende om en ny oppdagelse han hadde gjort, Fieh. «Velkommen etter, unge mann», var min åpenbare replikk. Jeg er 55, Ali er 27, og gjennomsnittsalderen til medlemmene i Fieh er lavere enn det igjen, så kom ikke her. Men for all del, det kler ikke meg å hovere, og jeg nøyde meg med å si – som sant er – at Fieh er et av Norges beste liveband. Da jeg så dem første gang på Øyafestivalen i 2018 trodde jeg knapt det var sant. De var ni stykker på scenen, inkludert Martin Windstad som for anledningen gjestet på perkusjon, og leverte et sett som var så umiddelbart medrivende at frontfigur Sofie Tollefsbøl ikke hadde det minste problem med å lede noen tusen publikummere som om vi alle var logrende, trofaste bikkjer hvis eneste mål i livet var å glede vår eier. Dette var på et tidspunkt da så å si ingen hadde hørt om Fieh og langt mindre hørt dem spille. Det er da vi snakker om scenepersonlighet.

I mars ga bandet ut sitt album nummer to, det glitrende In The Sun In The Rain, der de fortsetter å utforske sin spennende og svært iørefallende hybrid av jazz, funk, r’n’b og hip hop. Derfra har jeg valgt den spretne «Fast Food», et hjertesukk over å skulle lage ordentlig mat til en utakknemlig lømmel som bare vil ha fast food. Hun har til og med «learnt a thing or two from MasterChef Australia», og alle som har sett MasterChef Australia vet at der i gården tuller de ikke. «Fast Food» låter himmelstormende elegant og velspilt, så at den utsøkte musikaliteten Fieh viser i konsertsammenheng lar seg overføre til en studiosetting, er det ingen tvil om. Det er funky, melodisk og lett eterisk, en av mange fulltreffere fra en av de beste platene jeg har hørt så langt i 2022.

Fredag 8. april – Klossmajor feat. Ravi: «Skjønte ikke du var borte»

Nå er det debutantalarm igjen i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Den oslobaserte vokaltrioen Klossmajor har riktignok ligget og vaket i strandkanten et stykke tid med en strålende rekke singler og en fin EP, men i dag kommer endelig det koronaforsinkede debutalbumet Ordner seg for snille piker, et sprudlende oppkomme av musikalsk virtuositet og lyriske ablegøyer, ført i pennen av Karoline Karlsen, og sunget sammen med de to likestilte vokalistene Dorothea Økland og Maja Sørbø. Ta en dæsj No. 4, en dæsj Fieh og en dæsj Gurls, og du har en liten pekepinn om hvordan dette låter, men Klossmajor er i høyeste grad en original konstellasjon med en tydelig egen identitet. Dagens tilskudd til spillelisten er en versjon av «Skjønte ikke du var borte» der Ravi er gjest. Kun originalen er med på albumet, men jeg synes denne er så vellykket at den er verdt å ta frem. Ravi har for vane å fremstå som en velkommen gjest der han dukker opp, så også her. Den slepne, litt «livstrette» rapstilen hans kler Klossmajors lekne jazzpop helt perfekt, og det som allerede er en gnistrende god låt i kraft av egen fortreffelighet, tilføres ytterligere et element av hitpotensial med Ravi om bord. Så er den også Klossmajors mest strømmede sang til nå. Jeg håper likevel at det skal gå enda bedre med sangene fra albumet når det nå er sluppet. Her har vi å gjøre med en popgruppe med fremtid. Med sin utsøkte musikalitet og avvæpnende humor har Klossmajor alt som trengs for å nå et større publikum, og etter å ha sett dem fremføre syv sanger hos platebutikken Big Dipper i går kan jeg også gå god for at de er i besittelse av bøtter og spann med sjarm, utstråling og entusiasme. Det er viktig å understreke at de har med seg tre utmerkede musikere; Håvard Ersland som er en gnistrende tangentmann, Martin Morland på bass (og litt gitar) og Olav Andreas Abildgaard på trommer. Sammen er de seks å regne for musikalsk dynamitt, og med tekstlinjer som «Vil ha en stor bokhylle med stor, stor plass, vil ha en seng som ikke er fra Finn med dritdigg madrass, vil ha en fyr som bare vil ha meg, men helst en roman» er det umulig for oss i publikum ikke å smile. Sann mine ord, Klossmajor blir store.

Lørdag 9. april – Bruce Springsteen: «No Surrender»

«We learned more from a three-minute record, baby, than we ever learned in school.» Det er nesten så jeg kunne skrevet det selv. Jeg var en forholdsvis gjennomsnittlig skoleelev back in the day, flittig og flink hvis jeg bestemte meg for det, men motivasjonen til å lære var ofte fullstendig fraværende. Musikk derimot? Da var det mer å hente, og jeg gjør derfor glatt Bruce Springsteens ord til mine når «No Surrender» er dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Det ble valgt hele syv singler – av tolv sanger – fra Springsteens store gjennombruddsplate fra 1984, Born In The U.S.A., og ingen av dem var «No Surrender». Det finner jeg fullkomment ubegripelig med tanke på at det er en av et kruttsterkt albums to-tre KLART beste låter. Like utrolig er det å tenke på at Bruce først ikke ville ha den med på platen, men at hans uunnværlige sidekick og gitaristkollega i E Street Band, Steven Van Zandt, insisterte på at den måtte inkluderes. Klokt, og «No Surrender» ble tidsnok en stor konsertfavoritt. Få låter i Bruce’ katalog treffer så umiddelbart som denne. Det er en helt klassisk poplåt, marinert i 60-tallstradisjonen og all musikken som omga ham og bandet under oppveksten, Gary U.S. Bonds, Chuck Berry, The Ronettes, Roy Orbison og så videre. Selv om «No Surrender» er fire minutter lang og ikke tre, er den dønn inspirerende, en sang som gir deg lyst til fryktløst å kaste deg ut i livet, der det er deg og vennene dine mot røkla og absolutt ALT er mulig: «No retreat, baby, no surrender!» Popmusikk blir ikke stort riktigere enn det.

Søndag 10. april – The Jim Carroll Band: «People Who Died»

Det er tid for energisk punkrock i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag. The Jim Carroll Bands «People Who Died» hentet fra debutalbumet Catholic Boy fra 1980 er brutal sosialrealisme, inspirert av Carrolls tid som heroinavhengig i tenårene. Disse årene er beskrevet i den selvbiografiske The Basketball Diaries fra 1978, en redigert samling dagboknotater skrevet fra han var 12 til 16, der han blant annet prostituerte seg for å finansiere heroinforbruket. Den ble filmatisert i 1995 med Leonardo DiCaprio i rollen som Carroll, en avgjort vellykket filmatisering. Han klarte med årene å fri seg fra rusavhengigheten, og med Keith Richards’ hjelp sikret The Jim Carroll Band platekontrakt med Atlantic Records. Den store suksessen uteble, men «People Who Died» er blitt stående som en virkelig klassiker og er blitt brukt i en lang rekke filmer og TV-serier, fra E.T. i 1982 til The Suicide Squad i 2021. Det er en up tempo, deilig energisk låt med fem vers der Carroll hyller avdøde venner fra oppveksten i New York:

Mary took a dry dive from a hotel room
Bobby hung himself from a cell in the tombs
Judy jumped in front of a subway train
Eddie got slit in the jugular vein
And Eddie, I miss you more than all the others,
And I salute you brother

These are people who died, died

Hvis låta kan kritiseres for noe er det at den er i lengste laget på fem minutter. Lengden skyldes at Carroll synger alle versene på nytt når han strengt tatt kunne vært ferdig. Når det er sagt er de fem versene så bra, både lyrisk og melodisk, at det i grunnen ikke er så farlig heller. Musikken til «People Who Died» er skrevet av bandet i fellesskap, og de er som man sier, on fire. Tempoet, intensiteten og gløden, Chuck Berry-soloene og den Patti Smith-beslektede avleveringen til Carroll, hver minste lille tone og hvert ord gjør dette til et av punkens virkelige høydepunkt.

Mandag 11. april – Herbie Mann: «Memphis Underground»

I dag handler alt om groove i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition når vi spiller jazzfløytisten Herbie Manns mesterverk «Memphis Underground» fra 1969. Brooklyn-fødte, jødiske Mann var en foregangsskikkelse innen sjangerblanding og kombinerte i ung alder jazz med afrikanske og cubanske rytmer. Om den instinktive tilnærmingen til verdensmusikk kan det antagelig sies mye, men at den var avgjørende for Manns eksepsjonelle forståelse for groove slik det høres i «Memphis Underground» kan det ikke være den minste tvil om. Her blir vi servert syv minutter med findestillert musikalitet der bandet gynger i slepent samspill, en metronomisk synkronøvelse som er en sann oppvisning fra begynnelse til slutt. «Memphis Underground» er hentet fra Manns plate av samme navn der han tok med musikerne sine til Chips Momans legendariske American Sound Studio i Memphis og brukte den minst like legendariske Tom Dowd som produsent. Det førte til et møte mellom Manns evig økende jazzforståelse og den beste R&B-musikken som var å finne i Amerika på den tiden, og resultatet er deretter. Tre av de øvrige sangene på albumet var allerede spilt inn av kjente soul- og R&B-sangere («Hold On, I’m Comin’» – Sam & Dave, «Chain Of Fools» – Aretha Franklin og «New Orleans» – Gary U.S. Bonds), mens den femte og siste var en sløy versjon av «Battle Hymn Of The Republic» som ingen ringere enn gonzojournalisten Hunter S. Thompson benyttet som bakgrunnsmusikk for en valgkampfilm da han var kampanjesjef for bikeren og advokaten Joe Edwards da han stilte som ordførerkandidat i Aspen, Colorado. Det siste er en åpenbar digresjon, men stiller i og for seg også albumet Memphis Underground i et pussig og interessant lys. Likevel er og blir det tittelkuttet som er den helt store beholdningen her, et mesterverk innen instrumental jazz som vanskelig kan overgås i groove. Det sier i grunnen en hel del i seg selv.

Tirsdag 12. april – Richard Hawley: «Hotel Room»

Det er tid for den nydeligste sangen du kan tenke deg i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Richard Hawleys fjerde album Coles Corner fra 2005 er hans beste, en aldeles fortryllende samling sanger med røtter i den britiske singer/songwriterens åpenbare fascinasjon for tidlig amerikansk rock’n’roll, rockabilly, country og croonerstilen til sangere som Frank Sinatra og Tony Bennett med noen åpenbare avstikkere i retning tristessen til Roy Orbison og gitarspillet til Duane Eddy. Også platetittelen er en hyllest til fortiden. Hawley har for vane å gi platene sine navn etter kjente landemerker i hjembyen Sheffield, og Coles Corner er et kjent møtested oppkalt etter varemagasinet Cole Brothers som lå der frem til 1963. I årene siden har lokalet huset adskillig mindre interessante steder som Midland Bank, Starbucks, Vodaphone og nå Pret, men hjørnet er så vidt jeg forstår fremdeles et sted å møte daten din. Popquizfact: Coverbildet viser ikke Coles Corner. Hawley er derimot avbildet foran Stephen Joseph Theatre i kystbyen Scarborough, mer enn to timer unna.

Aller best av alle de vakre sangene på albumet Coles Corner – selv om mange sverger til de smektende strykerne som for eksempel preger tittelkuttet og «The Ocean» – er «Hotel Room», en totalt forførende ballade med «Sleep Walk»-gitar à la Santo & Johnny. Hawley synger som om fløyel hadde stemmebånd, og blir du ikke overbevist om at du er tatt vare på når han synger «I’ve got you here in my arms» – om du er kjæreste, venn, barn eller hva som helst (det er selvfølgelig en kjærlighetssang) – har du et hjerte av is og mistenksomhet som en evig følgesvenn. Alt ved Richard Hawleys «Hotel Room» er latterlig fint, fra første til siste tone, og når den er ferdigspilt får jeg alltid lyst til å spille den på nytt med en eneste gang. Så også i dag. Nå har jeg den på repeat.

Onsdag 13. april – Restore To Past: «Too Late»

Det er dystre saker i 365GO – verdens beste spilleliste i dag, men at en sang som handler om selvmord kan låte så oppløftende og jublende fint som Restore To Pasts 2020-perle «Too Late», er et av musikkens paradokser. Bandets primus motor Kristian Romsøe skrev med denne en poplåt for evigheten – om en venn som tok livet av seg da livet raknet rundt ham. «Too Late» er fire og et halvt minutt med findestillert poplykke, men med et alvor som er større enn livet, bokstavelig talt og trist nok. Ikke alle jeg kjenner vil kalle popmusikk viktig, men jeg er ikke i tvil: Denne sangen er terapi; for Kristian som skrev den, for de andre vennene av avdøde, og ikke minst for den etterlatte familien. Den er dessuten den fineste gesten til en savnet venn jeg kan forestille meg. Hadde jeg trodd på slikt ville jeg vært bombesikker på at vedkommende ville sitte i det hinsidige og synge med av full hals. Som popkonstruksjon betraktet blir det knapt bedre enn «Too Late», med dens enestående harmonier, overraskende hooks og en gjesteslidegitarsolo fra Thom Hell. Drømmestoff, dette!

Torsdag 14. april – Marillion: «Easter»

Siden det er skjærtorsdag, får jeg nesten la påsken reflekteres i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag. Det gjør jeg attpåtil via et band jeg normalt ikke hører så mye på – eller for den saks skyld kjenner særlig godt – Marillion og deres latterlig fine «Easter». Ung og dum som jeg en gang var (nå er jeg iallfall ikke lenger ung), avfeide jeg Marillion som et slags fattigmanns-Genesis, noe jeg i ettertid ser er en grov feilvurdering. Men om jeg forstår det nå, har jeg ikke av den grunn funnet noe særlig tid til å utforske Marillions katalog. Dessverre. Jeg er helt sikker på at det finnes mye der jeg vil sette pris på. Da jeg ble introdusert for «Easter» for en del år siden forsto jeg at den sangen alene var tilstrekkelig til å distansere bandet både fra Genesis og mine fordommer. Det er et seks minutter langt mesterverk, episk i oppbygging og form, en sang som knytter påsken til Nord-Irland og The Troubles med referanse til påskeoppstanden i 1916 og William Butler Yeats’ berømte dikt «Easter 1916». Marillions «Easter» er hentet fra bandets femte album Seasons End, det første uten Fish som vokalist. Steve Hogarth hadde tatt over rollen som frontfigur, og han beskriver «Easter» som en kjærlighetssang snarere enn en politisk sang. Hensikten var å lage en hyllest til «the warmth of the Irish spirit, a message of hope and support to the great majority of people who want nothing to do with the gunmen (all the gunmen) but must, nonetheless, raise their children amidst a climate of potential violence», slik han forklarte det i «liner notes» skrevet til A Singles Collection fra 1992. Der har du en evig problemstilling for veldig mange mennesker rundt i verden. Verdt å tenke på mens vi mumser Kvikk-Lunsj og appelsin.

Fredag 15. april – Associates: «Tell Me Easter’s On Friday»

365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition lages som jeg har presisert flere ganger etter innfallsmetoden, men akkurat dagens tilskudd har vært planlagt lenge. Det er langfredag, og derfor er det duket for en gammel favoritt, Associates’ besnærende og gåtefulle «Tell Me Easter’s On Friday» fra 1981. Den skotske duoen bestående av den usedvanlige sangeren Billy Mackenzie og gitaristen og keyboardisten Alan Rankine spilte inn to LP-plater sammen, The Affectionate Punch utgitt i 1980 på Fiction Records som også var labelen til The Cure, og mesterverket Sulk som er av de virkelige bautaene fra 1982, utgitt på Beggars Banquet i Storbritannia, men på giganten WEA i resten av Europa og Sire i USA. Det var ikke nok til å gjøre dem til virkelige popstjerner, men det var med Sulk og singlene utgitt rundt denne at Associates for alvor markerte seg. Duoen kategoriseres gjerne som et postpunkband, men på Sulk fremsto de som et slags bøllete Roxy Music. Det er en massiv og en magisk plate, evig uutgrunnelig, en slik du aldri blir ferdig med. Associates hadde betydelig vind i seilene på dette tidspunktet, men samarbeidsproblemer førte til at Billy Mackenzie ventet helt til 1985 – tre års pause var den gang som en evighet å regne mellom utgivelser – med å følge opp Sulk på platen Perhaps (de første singlene derfra kom riktignok året før), og da uten sin gamle makker Alan Rankine. Personlig synes jeg mye av den sofistikerte popmusikken Mackenzie leverte her er blant det beste han gjorde, men det er en annen historie.

I dag handler det om «Tell Me Easter’s On Friday», en av singlene Associates ga ut i 1981 på indieetiketten Situation Two, mellom de to «ordentlige» studioplatene, og som havnet på samlealbumet Fourth Drawer Down som samlet disse. «Tell Me Easter’s On Friday» var den første av dem – og den beste. Det er en merkelig konstruksjon av en låt, med en stakkato rytme satt av bassist Michael Dempsey (som også spilte i The Cure) og trommeslager John Murphy, men som også kjennetegnes av Rankines pulserende gitar- og keyboardelementer, for ikke å snakke om Mackenzies fullstendig makeløse stemmeprakt. Jeg lar det være opp til den enkelte å tyde hva han prøver å si, men la meg likevel sitere refrenget. Det er, som man gjerne sier, «åpent for tolkning»:

Tell me Easter’s on Friday
And I’ll splint my hips
Tell me Easter’s on Friday
And I’ll bruise my lips
And if i must be frank well I must be tone deaf
Tell me Easter’s adjourned
Tell me why when and where
Tell me Easter’s adjourned
I’ll meet you half way there

Hva legger jeg i dette? Vel, jeg ser Jesus på korset, men i sammenheng med refrengets siste del og resten av teksten blir det hele adskillig mer enigmatisk. Jeg tar derfor ordene med meg og lar musikken forføre meg, og er glad for å oppleve enda en påske med «Tell Me Easter’s On Friday» som soundtrack. Jeg blir aldri lei!

Lørdag 16. april – Prefab Sprout: «Faron Young»

En av mine absolutte favorittplater er representert i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition når vi skal høre Prefab Sprouts klassiker «Faron Young» som strengt tatt ikke handler om den amerikanske countrysangeren som har gitt den navn, uten at det er så lett å si nøyaktig hva den handler om heller. Dette er åpningssporet fra Steve McQueen, Prefab Sprouts andre album, utgitt i 1985. Etter den noe krevende debutplaten Swoon utgitt året før, eksploderte sanger og låtskriver Paddy McAloons kreative kraft på denne platen, godt hjulpet av produsent Thomas Dolby og et solid band, med broren Martin på bass, superstødige Neil Conti på trommer og Wendy Smith på keyboards og engleaktig koring. Dolby, på den tiden en kjent synthpopartist, var et overraskende valg, men det helt rette. Steve McQueen er et enestående album, et variert og sprudlende lekkert uttrykk for en makeløs låtskriver og hans visjon. Det er gitarpop for oss som også likte band som Aztec Camera, Lloyd Cole & The Commotions og The Smiths, men Prefab var det mest sofistikerte av dem alle, og bandets hemmelige våpen var produsent Dolby koblet med Paddys intrikate sangkonstruksjoner. Som åpningslåt betraktet er «Faron Young» den perfekte attention grabber for alle vi som fremdeles syntes Swoon var et småsært album, men som like fullt var betatt, og ikke minst hadde falt pladask for «When Love Breaks Down» som ble sluppet på single høsten i forveien. Det er en låt som umiddelbart får deg til å spisse ører med sin galopperende rytme og Paddy som innledningsvis roper «Antiques! Every other sentiment an antique, as obsolete as warships in the Baltic». For en tekstlinje å starte en sang med! Det blir ikke snauere utover i sangen heller. «The sunset makes a fence out of the forest» er utrolig fint formulert, og selve låta, en countrylåt, men ikke helt, er fremdeles en av de mest ubegripelig fengende i hele den ubegripelig fengende Prefab Sprout-katalogen. Ikke dårlig!

Søndag 17. april – Eagles: «Desperado»

Nå skal vi spille en av tidenes aller fineste ballader i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Det er rart å tenke på, men Eagles ga aldri ut «Desperado», tittelkuttet fra deres andre album, ut på single. Det var først da Linda Ronstadt gjorde en versjon et halvt år etter at platen kom ut, at originalen fikk ordentlig vind i seilene. Nå er den utvilsomt blant Eagles’ mest kjente og mest elskede sanger. Albumet Desperado ble utgitt i april 1973. Med den selvtitulerte debuten og hitsingler som «Take It Easy, «Peaceful Easy Feeling» og «Witchy Woman» fra året i forveien lå alt til rette for at Eagles skulle bli blant 70-tallets mest gigantiske suksesser, og Desperado leverte. Det er et konseptalbum med Det ville vesten som tema, og skal vi først snakke om ikoniske coverbilder blir det ikke stort mer ikonisk enn dette, der bandmedlemmene poserer i full desperadomundur.

«Desperado» er skrevet av Don Henley og Glenn Frey som på dette albumet sementerte sin posisjon som Eagles’ kreative sentrum. Den er basert på en sang Henley begynte på i 1968, og da han spilte den for Frey, hoppet han ifølge Henley rett inn, fylte igjen hullene og tilførte struktur. Og FOR en flott sang det ble! «Desperado» er den ultimate pianoballade om en ensom skikkelse som rir fra sted til sted, fra by til by, uten evnen til å binde seg og slå seg til ro. Henley adresserer sangens tittelfigur med stor innlevelse:

Don’t your feet get cold in the wintertime?
The sky won’t snow and the sun won’t shine
It’s hard to tell the nighttime from the day

Det nedpå arrangementet med Freys piano og strykere fra London Philharmonic Orchestra som bærende elementer er atypisk for Eagles som på denne tiden var et utilslørt countryrockband, og til tider kunne være ganske rufsete. Kanskje var det derfor de ikke ville gi den ut som single, men «Desperado» er og blir en av bandets desidert største stunder. Det er veldig mange låtskrivere der ute som ville solgt sjela til Djevelen for å kunne komponere en sang som denne.

Mandag 18. april – Alicia Keys: «Underdog»

Det er tid for å høre den skjønne Alicia Keys i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. «Underdog» fra hennes album Alicia var i mine ører en av 2020s sterkeste poplåter, og det er en oppfatning jeg til de grader står ved fremdeles. Nå skal ikke jeg være han grinebiteren som fnyser av popmusikk uten «seriøst» innhold – låter som «Can’t Buy Me Love», «Be-Bop-A-Lula» og «Beat On The Brat» er bare tre av popens mange gode eksempler der det lyriske innholdet til tross for sin tilsynelatende enkelhet faktisk styrker det melodiske – men det er også hyggelig når du en gang iblant hører en skikkelig god poplåt med en tekst som har noe å melde.

«Underdog» handler om alle de «usynlige» menneskene, dem vi passerer, men ikke ser, om det er personen i kassa på supermarkedet, vaskehjelpen på jobben, tiggeren foran kjøpesenteret eller han gamle raringen du ser på bussen hver dag som alltid er fillete kledd og lukter litt stramt. Tematisk er den beslektet med sanger som Ralph McTells «Streets Of London» og Kirsty MacColls «Walking Down Madison», og etter alle årene som er gått siden de to ble skrevet (respektivt 1969 og 1991) var det nok på høy tid med en påminnelse om tingenes tilstand da Alicia skrev den i 2020. Skjønt, hun var ikke alene om å skrive den. Innen moderne hitmusikk er gjerne ørten låtskrivere involvert; én som skriver introen, én som skriver versene, et par stykker på refreng, én som lurer inn en snedig bassgang og så videre. I tilfellet «Underdog» hadde Alicia Keys selskap av fem andre superproffe låtskrivere og/eller artister: Ed Sheeran og hans samarbeidspartner Amy Wadge, Foy Vance, Johnny McDaid fra Snow Patrol og Jonny Coffer som har skrevet for Beyoncé, Kendrick Lamar og en rekke andre store navn. Men jeg tenker at hvordan en låt enn blir til, så er det sluttsummen som teller. «Underdog» er et melodisk mesterverk, en kruttsterk poplåt med en svak reggaevibe, en iørefallende liten perle med et budskap pakket inn i en genuint velskrevet tekst som eksemplifisert her i det andre verset:

She’s riding in a taxi back to the kitchen
Talking to the driver ’bout his wife and his children
On the run from a country where they put you in prison
For being a woman and speaking your mind
She looked in his eyes in the mirror and he smiled
One conversation, a single moment
The things that change us if we notice
When we look up, sometimes

Moralen er krystallklar: Se menneskene rundt deg. Du aner ikke hvem de er, du kjenner ikke historiene deres. Kanskje ser du dem aldri igjen, men de vil få en bedre dag ved at du snakker med dem og anerkjenner dem. Jeg er heller ikke i tvil om at slike interaksjoner gjør oss til bedre mennesker. Derfor er «Underdog» en viktig sang.

Tirsdag 19. april – Maren Morris: «My Church»

Jeg er usikker på hvor mange jeg kjenner som har vært i kirken i påsken (neppe så mange), men i dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition skal vi over i det religiøse hjørnet – i overført betydning. Maren Morris’ fantastiske single «My Church» tar oss til nettopp hennes kirke. Den er fylt av countrymusikkens giganter og rommer Hank Williams og Johnny Cash – de eneste hun nevner ved navn – og selvsagt mange andre størrelser. Det er en slags fake gospel, en humoristisk vri på religiøs tilbedelse, som vel å merke er forankret i kirkelige tradisjoner og dypest sett nok tar kristne ritualer på alvor. Likevel, det er noe deilig uanstrengt og lettlevd over tekstlinjer som disse:

When Hank brings the sermon
And Cash leads the choir
It gets my cold cold heart burning
Hotter than a ring of fire
When this wonderful world gets heavy
And I need to find my escape
I just keep the wheels rolling, radio scrolling
‘Til my sins wash away

«My Church» stammer opprinnelig fra en selvfinansiert EP utgitt i 2015 som gjorde det så skarpt på Spotify at det førte til interesse fra flere store selskaper. Columbia Records trakk det lengste strået, relanserte EPen, fikk en stor hit med «My Church» da den ble sluppet på single i januar 2016, og lanserte så albumet Hero noen måneder senere. Morris har markert seg som en artist med bredt musikalsk nedslagsfelt og er innom pop, r’n’b, hip hop og mer på platene sine, men det er countryrøttene hennes som i mine ører har gitt de mest spennende resultatene så langt. Hun er også del av «supergruppen» The Highwomen sammen med Amanda Shires, Brandi Carlile og Natalia Hemby som ga ut en strålende, selvtitulert plate i 2019. Hør for all del den hvis du ikke kjenner den.

Onsdag 20. april – The Delines: «Little Earl»

I går hadde jeg en fullstendig skjellsettende opplevelse da jeg så The Delines åpne sin europaturné i Asker Kulturhus foran et forholdsvis beskjedent, men svært entusiastisk publikum. Det er med andre ord ingen tvil om hva som skal være dagens bidrag til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, det eneste spørsmålet er med hvilken låt The Delines skal være representert? Valget falt på «Little Earl», åpningssangen fra Portland, Oregon-bandets ferske, fjerde album The Sea Drift (medregnet den «halvoffisielle» Scenic Sessions), primært av to årsaker: 1) Det er kanskje den aller beste sangen gitarist og låtskriver Willy Vlautin har satt sitt navn på, og 2) Den er usedvanlig representativ for den typen sanger han skriver, som en novelle satt til musikk, med bilder som gir en umiddelbar tilstedeværelse og nærhet til hovedpersonene. La meg sitere sangens to første vers, og du skjønner hvor jeg vil:

Little Earl is driving down the Gulf Coast
Sitting on a pillow so he can see the road
Next to him is a twelve pack of beer
Three frozen pizzas and two lighters as souvenirs

Little Earl’s brother is bleeding in the backseat
It’s been twenty miles and he can’t stop crying
Passing the houses on stilts on Holly Beach
The A/C don’t work and Earl’s sick in the Gulf Coast heat

Sangen har ytterligere to vers, og du kan lese dem som en novelle på rim, historien om to ulykksalige brødre og et ran som har gått fullstendig til helvete. Vlautins evne til å fange lytterens oppmerksomhet med tekstene sine er bortimot unik, og med en sanger som Amy Boone til å formidle dem, er det ikke måte på hvor bra det blir. «Little Earl» var ikke overraskende første låt på gårsdagens konsert, og Amy Boone hadde oss i sin hule hånd fra hun sang den første linjen og hele veien ut. Jeg så The Delines på Krøsset i 2019 og var praktisk talt i ekstase etter den konserten også, men de nye låtene Vlautin har skrevet tilfører bandets repertoar enda mer tyngde. The Sea Drift er en plate som i større grad enn sine forgjengere hviler på musikalsk atmosfære. Ikke at musikerne ikke fikk skinne også tidligere, men på den nye platen er det enda større rom for dem, og det reflektertes også live. Særlig Cory Gray som spiller fløyelsmykt på tangentene sine og bidrar med ekstra stemning via sitt vakre trompetspill bør fremheves, men også den stødige rytmeseksjonen med Sean Oldham på trommer (mye visp) og Freddy Trujillo på bass gjør sitt til at The Delines låter så fint som det gjør. Vi må heller ikke glemme opphavsmannen Vlautin og hans tilbakeholdne, uanstrengte «soulgitar». Når Amy Boone fronter dette laget og formidler Vlautins tekster som hun gjør, kan du nesten ikke drømme opp noe mer vellykket. Bandets musikk kan best beskrives som countrysoul med et lite jazzelement, ikke ulikt Tony Joe White, men med enda bedre tekster. Det var en fantastisk kveld, og hadde jeg kunnet hadde jeg fulgt dem til Stockholm i kveld.

Nok om det, nå skal vi høre «Little Earl», og kjenner du ikke The Delines fra tidligere, kan jeg trygt anbefale de tidligere platene også. Når du har hørt ferdig dem kan du gå løs på katalogen til Vlautins forrige band Richmond Fontaine der han sang selv, og vit også at han skriver noen virkelig nydelige romaner, blant dem debuten The Motel Life fra 2006 og Lean On Pete fra 2010 som ble filmet i 2017. Saker!

Torsdag 21. april – Bronski Beat: «Smalltown Boy»

I dag skal det handle om alle menneskers rett til å elske hvem pokker de vil uten at noen skal trenge å bry seg om det i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. For 50 år siden, 21. april 1972, ble omsider forbudet mot seksuell omgang mellom menn opphevet i Norge. Loven sto attpåtil å lese i samme setning som forbudet mot utuktig omgang med dyr. Tygg litt på den. Man sidestilte sex mellom menn med å forgripe seg på dyr. Er det rart det var skambelagt å være åpen homofil?

Jeg skal ikke markere dagen med en glitrende discobanger som «I Will Survive» eller «Hot Stuff», klassikere som på et vis er blitt appropriert av dem som elsker mennesker av samme kjønn som seg selv, men går heller for en stillfaren synthpopperle fra 1984, Bronski Beats aldeles nydelige, eviggrønne «Smalltown Boy». Jeg burde muligens funnet frem til en norskprodusert «homolåt» siden dagen i dag tross alt handler om norske forhold, men jeg har valgt meg Jimmy Sommervilles ensomme vei ut av skapet, for det første fordi det er en av de fineste sangene som ble laget på hele 80-tallet, dernest fordi den er så utrolig illustrerende for all håpløsheten unge homofile som tør å ta valget om å uttrykke sin legning offentlig står overfor.

Videoen til «Smalltown Boy» gjorde nok inntrykk på flere enn meg, da den ble vist på Sky Channel og MTV der vi ellers så adskillig mer hedonistisk popmusikk fra Huey Lewis & The News, Madonna, The Thompson Twins og Nik Kershaw. Ikke for det. 1984 var også et år med mye musikk som tok standpunkt om både det ene og det andre, fra artister som The Special AKA, Elvis Costello, Everything But The Girl og U2, men Bronski Beats video der vi ser Jimmy Sommerville illustrere teksten om en ung gutt som forlater barndomshjemmet og småbyen der han har vokst opp for å unnslippe fordommer, avvisning og vold, representerte noe helt annet enn vi var vant med å se. Så kan man tenke at slik er det fortsatt for mange her i Norge, at de blir utstøtt av familier og lokalsamfunn fordi de står frem som homofile, for ikke å snakke om hvordan det er mange andre steder i verden. Homofili er fremdeles straffbart i 68 land, ifølge Amnesty. Blant disse er Qatar der fotballpresident Lise Klaveness nylig kritiserte FIFA og VM-arrangørene for de mange bruddene på menneskerettighetene i forbindelse med det kommende sluttspillet. Det er tøft gjort av en kvinne som er uttalt homofil og lever i samboerskap med en annen kvinne. Hun måtte på forhånd innhente garantier for sin egen sikkerhet fra myndighetene i Qatar. Bare prøv å forestille deg hvordan det er å risikere fengselsstraff – eller verre – for å leve ut den kjærligheten du føler til et annet menneske. Hva kjønn skulle ha å si for retten du har til å elske hvem du vil er meg en gåte.

You leave in the morning with everything you own in a little black case
Alone on a platform, the wind and the rain on a sad and lonely face

Dette er hudløs og trist poplyrikk, og sammen med sine bandkolleger Steve Bronski og Larry Steinbacheck skapte Sommerville en sang som dessverre stadig er aktuell. Heldigvis har mye positivt skjedd for homobevegelsen på de 38 årene som er godt siden «Smalltown Boy» ble utgitt, men vi må ikke tro kampen er over, ei heller her hjemme. Du er bra bakstreversk hvis du som nordmann i 2022 ytrer deg i negative ordelag om homofili, men det betyr ikke at det ikke skjer.

Fredag 22. april – Céline Dion: «It’s All Coming Back To Me Now»

En stor overraskelse i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag, ikke minst for meg selv, men også for alle som i årenes løp har hørt meg omtale Céline Dion i ikke spesielt flatterende ordelag. Og det er mange. Hennes krampaktige vokaljukking og skalaøvelser i full offentlighet har bestandig bydd meg imot, og jeg har levd i den tro at selv fine sanger hun nødvendigvis må ha satt sitt navn på har vært skjemmet av denne evige hangen etter å vise verden hvor flink hun er til å synge. Kort fortalt har jeg skydd Céline Dion som pesten, trukket en linje i sanden, med henne på den ene siden og meg på den andre, og aldri tråkket over. Før i går.

Fordi det slo meg at når det er så mange mennesker som liker henne – og så mange bra folk jeg kjenner som liker henne og som attpåtil synger veldig fint selv – så tar de kanskje ikke helt feil når det kommer til stykket. Jeg var iallfall villig til å gi Céline Dion et forsøk, det første frivillige sådanne i mitt liv. Hun har vært der som en ond ånd siden hun vant Eurovision Song Contest på vegne av Sveits da hun deltok med «Ne partez pas sans moi» i 1988, til tross for at hun altså er fransktalende kanadier fra Québec. Hver gang jeg – høyst ufrivillig – har hørt henne, har det gått kaldt nedover ryggen min.

Så hva skjedde i går? Hvorfor nå? Jo, dette skyldes den eminente låtskriveren og artisten Live Miranda Solberg, også kjent som Louien og straks aktuell med det strålende andrealbumet til Silver Lining. Hun dukket opp i feeden min på Instagram i går der hun slo et slag for Céline Dion og «It’s All Coming Back To Me Now». Dermed brast forsvarsverkene mine, og jeg bestemte meg for å gi denne ene sangen en sjanse. Det er da også en sang der det følger med en god historie, og det skader som kjent ikke. «It’s All Coming Back To Me Now» er skrevet og produsert av Jim Steinman, den teatralsk orienterte låtskriveren som døde i fjor og laget storslagen musikk også med mange andre enn Dion, ikke minst Meat Loaf, og dessuten artister så forskjellige som Bonnie Tyler og Sisters Of Mercy. Han skrev opprinnelig «It’s All Coming Back To Me Now» for jentegruppa Pandora’s Box som han satte sammen på 80-tallet, og sangen var inspirert av Emily Brontës berømte roman Wuthering Heights. Det skulle være «den mest lidenskapelige, romantiske sangen» han kunne skrive, og jeg skal hilse å si den er begge deler. Elaine Caswell synger den med enorm patos på Pandora’s Box’ eneste album, Original Sin, utgitt i 1989. Inn på banen med Meat Loaf, og det er nå historien begynner å bli god. Han elsker sangen og vil spille inn sin egen versjon, men Steinman nekter. Han insisterer på at det er en sang skrevet for en kvinne, og Steinman tar Meat Loaf til retten for å hindre ham i å spille den inn. Meat Loaf er rasende fordi både Pandora’s Box og deretter Céline Dion (i 1996) får spille den inn, sistnevnte gjør den også til en monsterhit, men Steinman vinner saken. Omsider, ti år senere, spiller Meat Loaf likevel inn «It’s All Coming Back To Me Now», men da som en duett med Marion Ravn på Bat Out Of Hell III.

Tilbake til Céline Dion, og i tillegg til spørsmålet «hvilken av de tre versjonene er den beste»? Oppsiktsvekkende nok synes jeg svaret på spørsmålet er Dions versjon. Pandora’s Box’ er nok den aller mest pompøse. Den er voldsom på så mange forskjellige måter at du blir helt svett, men det er også Jim Steinman på hans mest gjenkjennelige. Han legger så intenst mye følelser i produksjonen, med bulder og brak og så mye lyd at Phil Spector må ha blitt forlegen. Det er kor og orkester og elektriske gitarer og et øs av en annen verden. I bunn og grunn er det en feilfri versjon, men jeg synes Céline Dions versjon, spilt inn og utgitt syv senere, er enda bedre. Den er temmelig lik originalen, men er hakket bedre produsert. Her holder Steinman litt mer igjen, og sørger dermed for å gi sangen ytterligere dynamikk. Det omfangsrike arrangementet bærer enda større preg av drama, og stemmen til Dion er så sikker, så bunnsolid, så utrolig kraftfull, at hun tilfører denne lidenskapelige dødsdansen enda mer dybde enn Elaine Caswell gjorde i originalen med Pandora’s Box. Til sammenligning er ikke Meat Loaf og Marion Ravns versjon stort å mase med. Sangen fungerer langt dårligere som duett, og Desmond Childs produksjon blekner i forhold til Steinmans. Det er muligens å ta i å kalle denne versjonen puslete, men sammenlignet med Pandora’s Box- og Céline Dion-versjonene er det nettopp hva den er.

Og her sitter jeg, fersk Céline Dion-fan, eventuelt «fan». Jeg har tatt meg bryet med å høre gjennom hele albumet «It’s All Coming Back To Me Now» er hentet fra, Falling Into You fra 1996, og det inneholder en smule blanda drops, for å si det forsiktig. På sitt beste viser Céline Dion at hun er i besittelse av langt mer selvbeherskelse enn jeg var klar over, som nettopp på «It’s All Coming Back To Me Now». Hun synger aldeles nydelig, krystallklart og med perfekt diksjon, og faller ikke for fristelsen til annet enn å fremføre teksten på best mulig måte. Ikke dermed sagt at hun synger uten nyanser. Hun varierer trykket og drar på tonene der det trengs, men lar alle distraksjoner ligge. Det handler kun om sangen og hva som ligger i den. Som produsent å få være så heldig som Steinman var her og jobbe med en vokalist av dette kaliberet må ha vært en sann drøm. Albumet er heller ikke uten andre kvaliteter. Jeg tok meg i å like flere av sangene etter kun én gjennomlytting, men jeg kan love at det også er ting her som låter helt fryktelig. Hvis jeg for eksempel kan gå gjennom resten av livet uten å høre «Declaration Of Love» på nytt, vil det gjøre underverker for livskvaliteten min. Men greit, Céline Dion har etter alle disse årene passert nåløyet mitt, og når hun er på sitt beste, gjør også det underverker for livskvaliteten min, men da på en annen og mer umiddelbart positiv måte. «It’s All Coming Back To Me Now» sunget av Céline Dion, er i motsetning til hva jeg trodde i forgårs, en ren berikelse. Derfor: Takk, Live!

Lørdag 23. april – Gabrielle: «Klipp meg i ti og lim meg sammen»

Nå skal vi ha en blodfersk Spellemannprisvinner i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. I går kveld fikk Gabrielle sin aller første Spellemann – i klassen pop – og det for sin klart flotteste plate så langt i karrieren, Klipp meg i ti og lim meg sammen. Ikke bare er det en usedvanlig god tittel, men tittelkuttet er en av de fineste norskspråklige sangene utgitt i fjor. Nei, vent. Sløyf «norskspråklig». Det er en av de fineste sangene som kom i fjor uavhengig av språk, med en tekst som er usedvanlig god og en aldeles nydelig melodi som matcher den perfekt. «Klipp meg i ti og lim meg sammen» handler om selve livet, om å falle, om å velge feil, om skuffelser og svik, og om å reise seg igjen, sterkere enn før. Gabrielle har aldri vært bedre enn her, og at hun fikk en pris for akkurat denne platen var en veldig riktig avgjørelse. «Klipp meg i ti og lim meg sammen» er en sang som blir stående, en fremtidig klassiker i den norske popkanon.

Søndag 24. april – Nanci Griffith: «Love At The Five And Dime» (live, 1988)

I dag har jeg lyst til å hedre en stor artist som forlot oss altfor tidlig i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, Nanci Griffith. Jeg ble oppriktig lei meg da hun døde i august i fjor, bare 68 år gammel. Selv om Nancis karriere var ujevn, er det få singer/songwritere som har betydd mer for meg enn henne. På sitt beste var hun en enestående begavelse, en artist med en helt spesiell evne til å bevege dem som lyttet til henne. Hun kunne gi inntrykk av å være en liten jentunge som sang, men med en voksen kvinnes kraft. Før du rakk å høre ordentlig etter kunne stemmen virke litt sped og uferdig, men når du øynet teknikken bak og de utrolige nyansene i uttrykket hennes, for ikke å snakke om den fantastiske fraseringen, var den alt annet. Nanci Griffiths stemme var fra tidlig av lyden av levd liv, og hun hadde en formidlingsevne som fullstendig målbandt meg.

Og ingen steder målbinder hun meg sterkere enn på liveversjonen av «Love At The Five And Dime» hentet fra One Fair Summer Evening utgitt i 1988. Originalversjonen er for øvrig hentet fra en av hennes beste plater, The Last Of The True Believers (1986), og er et sjeldent mesterverk, men jeg elsker dette konsertopptaket fra Anderson Fair i Houston, Texas. Her holder hun en lang introduksjon hvor hun forteller om sitt forhold til Woolworth’s-butikker som er identiske overalt i verden – they have this wonderful smell to ’em, they smell like popcorn and chewin’ gum rubbed around on the bottom of a leather sole shoe – og om den fantastiske overraskelsen det var å finne en Woolworth’s første gang hun besøkte London. Hun forteller om hvordan hun i store avdelinger med heis hører et ping hver gang dørene åpner seg, et ping hun etterligner på gitaren og som går som en musikalsk rød tråd gjennom sangen. Hun bruker god tid på innledningen, og først etter to og et halvt minutt starter hun på fortellingen om Rita og Eddy som forelsker seg og danser vals mellom hyllene på den lokale Woolworth’s-butikken etter stengetid. «Love At The Five And Dime» er den desidert fineste sangen Nanci Griffith skrev, og den første av sangene hennes jeg virkelig forelsket meg i. Den forteller ikke bare om Rita og Eddys første møte, men om livene deres gjennom ekteskap og utroskap og sykdom, og om hvordan de mange år senere er like forelsket:

Eddie traveled with the barroom band
‘Til arthritis took his hands
Now he sells insurance on the side
And Rita’s got her house to keep
She sells dime store novels with a love so sweet
And they dance to the radio late at night and still sing
Dance a little closer to me
Hey, dance a little closer now
Dance a little closer tonight

Har du bare skrevet en slik sang blir du udødelig i min bok. Nanci skrev mange, og selv om hun ikke lenger er blant oss, skal jeg hilse å si sangene hennes er det.

Mandag 25. april – Madonna: «Papa Don’t Preach»

Det er på høy tid at vi spiller litt Madonna i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. «Papa Don’t Preach» fra hennes tredje LP-plate True Blue fra 1986, kom helt på høyden av den første storhetstiden hennes, da hun bokstavelig talt eide verden og etablerte seg som en av tiårets – og tidenes – desidert største popstjerner, med også en delvis vellykket filmkarriere best eksemplifisert av forviklingskomediethrilleren Desperately Seeking Susan der hun spilte mot Rosanna Arquette, og langt mindre av kalkunen Shanghai Surprise som hun gjorde sammen med sin daværende ektemann Sean Penn. Det var med platen True Blue Madonna virkelig forankret suksessen hun oppnådde med forgjengeren Like A Virgin, og det var her vi for alvor hørte at hun var langt mer enn en døgnflue. Selv om den på langt nær er så ambisiøs som Like A Prayer utgitt i 1989 (den egentlige oppfølgeren hvis vi ikke teller med soundtracket til Who’s That Girl? der hun hadde fire av låtene, og remixplaten You Can Dance), er True Blue en gnistrende god popplate. Takket være låter som nettopp «Papa Don’t Preach», «Live To Tell», «La Isla Bonita», tittelkuttet og flere andre, gjør Madonna en figur en ekte popprinsesse verdig. True Blue er noe så enkelt som en iørefallende, langt over gjennomsnittlig god popplate. Madonna er selv co-writer på alle sangene, på «Papa Don’t Preach» sammen med Brian Elliot (hvem har hørt om ham i ettertid?), og på de fleste andre med sine to produsenter Patrick Leonard og/eller Stephen Bray. «Papa Don’t Preach» (som også har en veldig god musikkvideo der Danny Aiello spiller Madonnas far) er i bunn og grunn en alvorlig sang om unge jenter som treffer dårlige valg, blir gravide med feil gutter, og kommer slukøret og angrende hjem. Det er da de som Madonna sier klarer seg fint uten faderlige formaninger, men ikke uten støtte.

Tirsdag 26. april – The Margarets: «Doors Were Open»

Det er 20 år siden det som fremdeles kan være det ypperste som er gitt ut innen gitarbasert popmusikk i Norge så dagens lys. Med andre ord er det The Margarets som er dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Den for lengst oppløste, men dønn legendariske kvintetten fra den lille øya Giske utenfor Ålesund slapp sitt nærmest latterlig fengende og melodiøse debutalbum What Kept You? i 2002, og jeg klarer virkelig ikke tenke på en eneste plate spilt inn her hjemme – hverken før eller siden – som så til de grader bobler over av ungdommelig og entusiastisk popteft, ikke en gang mine gamle venner og favoritter i The Colors Turned Red. What Kept You? er simpelthen innslagspunktet for der norsk popmusikk for alvor ble voksen, hvis ikke det alt skjedde høsten før da The Margarets ga ut det som stadig er den beste norske singlen noensinne, dobbelt A-side-utgivelsen «Alain Delon»/«Rubber Rubbish». Å høre What Kept You?-albumet er som å besøke den morsomste fornøyelsesparken i hele verden, en vandring gjennom noen av popmusikkens høydepunkter, der du hører en snutt fra en Beatles-låt spille fra en karusell, og en strofe fra en Smiths-tekst står å lese på et sirlig tegnet skilt, der en Byrds-gitar blander seg med gledeshyl fra berg-og-dal-banen rett foran deg, og en strykekvartett spiller i paviljongen helt innerst på området. Alt dette kanaliseres gjennom The Margarets-medlemmenes uforfalskede kjærlighet til musikken de er vokst opp med, og resultatet er totalt uimotståelig.

Det er egentlig ganske umulig å skulle velge én låt blant tolv blinkskudd, så hvorfor ikke gå for en sang som ofte blir glemt når høydepunkter skal trekkes frem? «Doors Were Open» er noe i nærheten av å være en countrylåt, der Kjell Pop fra Onkel Tuka gjester på banjo, bandets kamerat Asbjørn Ribe er med på tangenter og kvartetten Sunniva Bergsaune, Emilia Avdijeva, Tor Erik Langset og Maja Bugge svøper melodien inn i et vakkert strykearrangement. Men det er selvsagt bandet selv – vokalist Alex Rinde (som også spiller trommer), gitaristene Rune Berg og Ante Giskeødegård, bassist Lars Berg og perkusjonist Ronnie M.A.G. Larsen – som skal ha den fremste honnøren for herligheten. «Doors Were Open» og hele What Kept You? skrev norsk pophistorie, og den solgte også meget bra, i rundt 30 000 eksemplarer.

Onsdag 27. april – The Brian Setzer Orchestra: «Buzz Buzz»

Det er på tide å få opp tempoet i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, og da blir det ikke mye kulere enn med The Brian Setzer Orchestra og den ellevilt livlige «Buzz Buzz» fra orkesterets andre langspiller, 1996-utgivelsen Guitar Slinger. Altså, her går det unna. Dette er en intenst rocka krysning av jumpblues og swing fra en av sjangernes fremste nyskapere. Om låta virker oppstemt og positiv, er den i realiteten alt annet. Musikalsk kunne «Buzz Buzz» vært temamelodi til en gammel spenningsserie av typen Dragnet eller Mission: Impossible, men i stedet for hemmelige agenter og mestertyver forteller Setzer om heroinisten Johnny med «a habit that he can’t hide». Han er ikke på vei opp i verden, for å si det sånn:

Day is night and night is day
Being alive just gets in the way
The twisting snake inside his brain
Whispers to him, ‘time to kill the pain’

Jeg har i grunnen altfor lite kjennskap til Brian Setzers musikk utenfor trioen Stray Cats som gjorde rockabilly levende igjen med sin selvtitulerte debut-LP i 1981 og hitlåtene «Runaway Boys», «Rock This Town» og «Stray Cat Strut». Siden den gang har han gitt ut en haug med plater både som soloartist og med The Brian Setzer Orchestra, og dessuten gjenforent Stray Cats som først ble oppløst i 1984. Når jeg nå hører Guitar Slinger-platen, som blant annet også inneholder en forrykkende nyinnspilling av Stray Cats-klassikeren «Rumble In Brighton» fra debutalbumet, slår det meg at jeg må sette meg inn i Setzer-katalogen for alvor, ikke bare tilfeldig oppdage en låt her og der, slik tilfellet nå var med «Buzz Buzz». Det er en fantastisk låt som er i svært godt selskap på platen den er hentet fra, og jeg er mildt sagt sterk i trua på at det er slik med flere av Setzers mange utgivelser.

Torsdag 28. april – Everything But The Girl: «Each And Every One»

Nå skal jeg spille Everything But The Girl, en av mine absolutte favorittduoer i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Da Tracey Thorn og Ben Watt traff hverandre på universitetet i Hull 3. oktober 1981 kunne Tracey knapt spille en note på noe instrument eller synge en ren strofe, og Ben var også et stykke unna å gjøre det stort. Men begge hadde potensial, og begge hadde karrierer i kjømda – Tracey med bandet Marine Girls og Ben som soloartist. At de raskt ble et par og i tillegg ville jobbe sammen er av min oppfatning et av de større lykketreffene i populærmusikkens historie. Everything But The Girl ga ut ni plater i årene 1984 til 1999, og om ikke alle er klokkeklare klassikere, rommer hver og en av de til dels svært forskjellige platene store stunder, fra den småpludrete, bossa nova-krydrede indiepopen på debuten Eden til den elektroniskdominerte house/trip hop-platen Temperamental.

Det første famlende steget mot det som med årene faktisk fikk potensial til å bli et slags verdensherredømme om de hadde grepet muligheten, var en single på Cherry Red – en coverversjon av Cole Porters klassiske «Night And Day» med to selvkomponerte låter på B-siden, Traceys «On My Mind» og Bens «Feeling Dizzy» – utgitt i juni 1982. I løpet av de neste ni månedene spilte de også inn og ga ut hvert sitt soloalbum, A Distant Shore (Tracey) og North Marine Drive (Ben), og på sensommeren 1983 spilte de inn sin første plate sammen, Eden. Mike Alway, deres kontaktperson hos Cherry Red, hadde sluttet i selskapet og henvendte seg til Geoff Travis på Rough Trade for å skape et nytt indieselskap, der tanken var at det skulle finansieres av et stort selskap. Everything But The Girl ble den nye labelens første signering, men fordi de ikke kunne fri seg fra kontrakten med Cherry Red uten videre, gikk det hele ni måneder – en evighet den gang – før de omsider kunne gi ut debutplaten på nystartede Blanco y Negro Records i juni 1984.

Her låt det adskillig bedre av Everything But The Girl enn på deres første single og på de to soloalbumene. De fikk hyre en «ordentlig produsent» – Robin Millar som på samme tid hadde ansvaret for Sades elegante debutplate Diamond Life – og de fikk håndplukke musikerne de ville jobbe med. Gitaristen Simon Booth spilte med Weekend som kort tid senere ble til Working Week (Tracey sang på deres nydelige single «Venceremos (We Will Win)» som også ble utgitt i 1984), og han anbefalte den colombianske bassisten Chucho Merchan og den brasilianske perkusjonisten Bosco d’Oliveira. I tillegg valgte Ben og Tracey trommeslageren Charles Hayward fra det eksperimentelle bandet This Heat, samt de tre jazzmusikerne Dick Pearce på flygelhorn og Nigel Nash og Pete King på alt- og tenorsaksofon. Eden er en god debutplate, men så musikalsk utforskende og eventyrlystne som Ben og Tracey var, ga det egentlig ingen pekepinn om hvor de var på vei. «Each And Every One» er den første og eneste singlen fra albumet, og utvilsomt den beste sangen. Tracey fremstår som noe av en loungesangerinne, og produsent Millar har helt åpenbart hentet frem til da godt skjulte dybder i stemmen hennes. Musikerne spiller aldeles utsøkt, og den lette bossa nova-gyngen gjorde «Each And Every One» til en måtelig stor hit hjemme i England – og i Nederland. Selv blir jeg fremdeles varm langt inn i sjela hver gang jeg hører den. 38 år etter utgivelsen har den ikke mistet noe av glansen fra den gang. «Each And Every One» er en sang jeg tar med meg inn i evigheten.

Fredag 29. april – The Motors: «Airport»

Det slår meg iblant som direkte underlig at enkelte sanger ikke er enda mer kjente enn de faktisk er. The Motors’ 1978-hit «Airport» er på ingen måte obskur, men det er likevel altfor få mennesker i verden som kjenner en poplåt som i form og toner er minst like feilfri og iørefallende som… tja… «A Hard Day’s Night», «I Can’t Help Myself (Sugar Pie Honey Bunch)» eller «Mr. Blue Sky». Det vil 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition gjøre noe med, hvor beskjedent dette bidraget enn er til The Motors’ ettermæle. «Airport» er en av mine desiderte favorittlåter, og som sådan har jeg et formidlingsbehov akkurat hakket over normalnivået – som i og for seg er himmelhøyt i utgangspunktet. Dermed sagt: Har du ikke hørt «Airport», MÅ du se å gjøre noe med det, og har du ikke hørt albumet sangen er hentet fra, Approved By The Motors, bør du for så vidt gjøre noe med det også.

Airport
Airport, you’ve got a smiling face
You took the one I love so far away
Fly her away, fly her away

«Airport» er klassisk tristesse der tittelen er en metafor for brusten kjærlighet, og musikken vi får servert er melankolsk og mollstemt pop av aller beste merke. Den er skrevet av bandets skotske frontfigur og sanger Andy McMaster (som tidligere hadde spilt i pubrockbandet Ducks Deluxe) og er et prakteksempel på hvordan du som komponist stabler akkorder og skriver harmonier slik at lytteren blir fullstendig forsvarsløs i møte med resultatet. Mange låtsmeder ville nok gitt en arm eller et ben for evnen til å skrive noe så snertent som «Airport», så jeg ser ikke bort ifra at den kan ha inspirert mange.

The Motors ga seg i 1980 etter sitt tredje album Tenement Steps. Suksessen uteble, og selv om «Airport» var en stor hit, løftet den ikke bandet særlig høyt etter at bølgene hadde lagt seg. Som kjent er ikke det et uvanlig livsløp i musikkbransjen, men det er likevel litt trist. Ikke at The Motors fulgte opp med noe som var i nærheten av like fint som «Airport», men hvem vet hva som kunne skjedd om de hadde holdt ut litt lenger?

Lørdag 30. april – Talk Talk: «I Don’t Believe In You»

Nu, jävlar! Vi skal høre mektig kunstpop i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag. Da Talk Talk i 1986 ga ut sitt tredje album The Colour Of Spring hadde de beveget seg langt bort fra den noe mer lettfattelige synthpopen fra debutalbumet The Party’s Over (1982) og den langt mer elegante It’s My Life (1984). Den nye platen formelig skrek «AMBISJON» ut mot alle som ville høre, og det var mange. At Talk Talk enda to år senere igjen mistet mange av de samme lytterne da de slapp album nummer fire, den stillfarne Spirit Of Eden, er strengt tatt ikke så merkelig. På The Colour Of Spring skrev kaptein Mark Hollis stadig hitlåter, på oppfølgeren viste han verden at han hadde mistet interessen for akkurat den delen av faget. Men om Spirit Of Eden er og blir bandets mesterverk, er The Colour Of Spring platen som viser veien frem dit. Av de åtte mer eller mindre feilfrie sangene her, er «I Don’t Believe In You» (må ikke forveksles med «I Believe In You», den eneste singlen fra oppfølgeren) min store favoritt. Dette er et sonisk, sinnrikt arrangert og produsert stykke popmusikk stappfullt av lekre detaljer og som bobler av overskudd og sans for sublime virkemidler; den enkle kassegitarakkorden som strømmer ensom ut av høyttalerne på 20-sekundermerket, gjesteorganist Steve Winwoods nydelige bidrag, kaskadene av synther fra Hollis’ faste produsent og samarbeidspartner Tim Friese-Greene, og ikke minst den fantastiske synthsoloen som jeg alltid har trodd var en gitarsolo fra gjestegitarist Robbie McIntosh som kommer tre minutter ut i sangen. Den er spilt av Ian Curnow, har jeg nå fått vite av pålitelige kilder. Og himmel og hav, som dette låter! Og til å bære det hele, Mark Hollis’ intense stemme som kanskje aldri var sterkere eller mer overbevisende enn her. Han slynger ut sin bitterhet og erkjennelse over at et forhold er udiskutabelt forbi, og det er så du føler resignasjonen hans overmanne deg. Er du ikke i stand til å ta inn over deg denne avleveringen av bunnløs fortvilelse, har du et hjerte av is og ingen empati. Alle de musikalske bidragene bygger opp under sangerens knuste hjerte og utgjør i sum fem aldeles perfekte minutter med ren kunstpop. «I Don’t Believe In You» er simpelthen et av de beste eksempler på at musikk på sitt mest uttrykksfulle kan flytte fjell. Når jeg hører denne sangen – igjen og igjen for jeg blir aldri lei – VET jeg med hele meg at musikk er magi, at ingen rasjonelle tankerekker fullt ut kan forklare meg hva som skjer. Talk Talk er det eneste beviset jeg trenger.