På årets første dag startet jeg et nytt prosjekt på den private Facebookveggen min, 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Her legger jeg hver eneste dag til en ny sang, slik at det ved årets slutt skal foreligge en fantastisk spilleliste på 365 sanger, lagt til mer eller mindre etter innfallsmetoden, alltid med en ledsagende tekst. Siden jeg ikke bestandig har tid til å skrive om morgenen har jeg vært nødt til å forberede noen av disse tekstene på forhånd, men hovedregelen er at jeg skal legge til noe jeg kommer på hver morgen.

Dette er et Facebook-prosjekt, men jeg vil gjerne samle disse korte tekstene jeg skriver på ett sted. Derfor vil jeg en gang i måneden også publisere tekstene her på bloggen, så nå kommer de 31 tekstene jeg har skrevet i januar. Helt nederst på denne siden finner du selve spillelisten som jeg selvsagt anbefaler deg å følge. Den blir bedre og bedre hver eneste dag, når jeg legger til stadig nye perler, nye som gamle. Det er kun ett kriterium for hva som kommer med: Jeg må digge låta. Uten mer om og men, her er de 31 låtene fra januar med korte presentasjoner.

Lørdag 1. januar – The Cure: «A Forest»

I dag starter jeg noe helt spesielt. Hver dag i 2022 skal jeg legge ut en sang til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Her vil jeg fullstendig etter innfallsmetoden legge inn musikk jeg liker, helt uavhengig av sjanger, tema, opprinnelsesland eller noe som helst annet enn at det er en sang som av en eller flere årsaker står meg nær. Her vil du møte drømmere og drankere og tapere og av og til vinnere, du vil høre triste eller fine historier eller rent sprøyt, du vil få jazz og country og rock og disco og mye mer, det kan være rykende ferskt eller noe gammalt ræl, og jeg har heller ingen rigide dogmer om at det bare skal være én sang per artist, så her kan du risikere å høre ørten Beatles-låter – eller ingen. Jeg aner ikke selv. Alt jeg vet er at dette blir veldig gøy – og veldig bra – og at du til slutt vil ha 365 flotte sanger samlet på et brett. Følg spillelisten på Spotify-profilen min. Den heter 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Her på Facebook vil jeg hver dag legge ut mitt daglige valg med en kort – eller lang – forklaring og lenke til sangen.

Første sang ut er The Cures mektig vakre og dystre «A Forest» fra 1980. Den var singlesporet fra bandets andre album Seventeen Seconds og muligens den første låta jeg hørte med The Cure. Jeg husker rett og slett ikke om jeg hadde fått med meg sanger som «Boys Don’t Cry» og «Killing An Arab» allerede eller om det skjedde i kjølvannet av «A Forest», men jeg er ganske sikker på at dette er den Cure-låta som treffer meg aller hardest i deres ujevne, men likevel fantastisk spennende katalog. Robert Smith er utrolig god på gotisk gloom, og han har i mine ører aldri vært flottere enn her noen gang.

Søndag 2. januar – Shona Laing: «(Glad I’m Not) A Kennedy»

Skal vi se… 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition halter videre uten særlig mål og mening. På årets andre dag har jeg funnet frem en forholdsvis obskur perle. Newzealandske Shona Laing spilte opprinnelig inn den nydelige poplåta «(Glad I’m Not) A Kennedy» til platen Genre i 1985, men det du får her er remixen som ble laget til albumet South som ble lansert internasjonalt i 1987 og -88. Shona Laing forble en godt bevart hemmelighet for de fleste utenfor New Zealand, men denne sangen er en kjær skatt for noen få andre også. Håper den faller i smak.

Mandag 3. januar – Taylor Swift: «All Too Well» (10 minute version)

365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition snubler videre på sin ferd mot målet, og på årets tredje dag serverer jeg noe av det aller beste som ble produsert i fjor. Siden det i og for seg er snakk om nyinnspillinger av gammelt materiale, figurerte hverken albumene Fearless eller Red – eller noen av låtene derfra – på mine årsbestelister, men når Taylor Swift endelig ga ut sin opprinnelige ti minutter lange versjon av «All Too Well» var det som et musikalsk jordskjelv inntraff. Det er en av Taylors aller mest kjente låter vi snakker om her, opprinnelig utgitt på Red i 2012 da hun var 23 år gammel, og er et bitende oppgjør med en eldre eks-kjæreste som utnytter maktubalansen som oppstår mellom dem på grunn av aldersforskjellen til sin klare fordel. Taylors rasende oppgjør gjør stort inntrykk, og i timinuttersversjonen snerrer hun frem tekstlinjene med en nærmest ufattelig innlevelse. Dette er levd liv i ung alder, og et godt eksempel på at en betydelig aldersforskjell ofte, men ikke nødvendigvis alltid, kan være en dårlig idé. Før jul ble sangen den lengste som noensinne har toppet den amerikanske hitlisten Billboard Hot 100.

Tirsdag 4. januar – Mary Chapin Carpenter: «John Doe No. 24»

Her er første ballade ut i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Med tanke på at hennes femte album, Stones In The Road fra 1994, er der Mary Chapin Carpenter for første gang beveget seg et godt stykke vekk fra countrymusikken, er det nokså ironisk at hun fikk sin første nummer en-plassering på den amerikanske countrylista med nettopp dette. «John Doe No. 24» er historien om en for omgivelsene navnløs liten gutt som blir funnet på gaten og overført til helsevesenet. Han er døvstum og ingen vet hvem han er eller hvor han kommer fra, men Carpenter gir ham stemme i sangen og røper at han heter Lewis og er født og oppvokst i New Orleans. Gjennom livet blir han flyttet fra institusjon til institusjon uten noen gang å få fortalt sin historie, annet enn til oss lyttere som er så heldige å få del i Carpenters sterkt empatiske og poetiske låtskriving. Dette er en stor kunst, og vi hører kun artistens inderlige stemme akkompagnert av hennes egen kassegitar og Branford Marsalis’ fortvilt ensomme sopransaksofon, som for å holde oss til countrysjargongen ikke står noe tilbake for den mest ulende steelgitar.

Onsdag 5. januar – Rebirth Brass Band: «Feel Like Funkin’ It Up» (Live Street Mix)

Dagens bidrag til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition tar oss til New Orleans, også kjent som verdens beste musikkby. Her lever brassbandtradisjonen sterkt gjennom orkestere som Rebirth Brass Band som kombinerer den klassiske second line-tradisjonen fra Mardi Gras-paradene med funk, jazz, soul og hip hop. «Feel Like Funkin’ It Up» er tittelkuttet fra bandets andre album fra 1989, og kommer her i en såkalt Live Street Mix hentet fra den fantastiske åpningsscenen i Tremé fra 2010, fremdeles en av de beste TV-seriene jeg har sett, og der bandets medlemmer figurerer hyppig. Skal du ha et ordentlig innblikk i New Orleans’ musikkhistorie og -tradisjoner, kombinert med god storytelling, er de fire sesongene vel verdt å se.

Torsdag 6. januar – Dr. Lonnie Smith feat. Iggy Pop: «Why Can’t We Live Together?»

Det blir en ørliten politisk markering på 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag. Det er ettårsdagen for den skammelige stormingen av den amerikanske kongressen, som fant sted på den forsmådde presidentvalgtaperen Donald Trumps mer eller mindre krystallklare oppfordring. Hendelsen omtales av mange som det mørkeste kapittelet i det amerikanske demokratiets historie siden borgerkrigen, mer enn 150 år tidligere, og det er lett å være enig. For å markere dagen spiller jeg en sang som maner til sameksistens og forsoning, en nydelig versjon av Timmy Thomas’ klassiske 1972-hymne «Why Can’t We Live Together», gjort av den legendariske jazzorganisten Dr. Lonnie Smith med Iggy Pop på vokal få måneder før Smith døde i september i fjor. Nå har selvsagt ikke jeg svaret på hva som skal kunne få det amerikanske demokratiet på fote igjen – splittelsen i samfunnet er avgrunnsdyp – men det hadde kanskje vært lurt å høre på denne sangen for å få noen gode tanker i hodet.

Fredag 7. januar – The Creatures: «Right Now»

Det er fredag, og derfor skrur vi opp tempoet noen hakk på 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition der jeg hver dag legger inn en ny sang helt etter innfallsmetoden. Gudene vet hvordan dette ender, men sikkert er iallfall at det er full fest med dagens innslag. Her hører vi The Creatures’ fantastiske tolkning av Mel Tormés 1962-hit «Right Now». The Creatures var hobbybandet til Siouxsie Sioux og trommeslageren Budgie fra Siouxsie & The Banshees, og i kjølvannet av debutalbumet Feast fra 1983 spilte de inn denne og ga den ut som single samme sommer. The Creatures’ versjon skiller seg på flere måter fra originalen, ikke minst på grunn av introen der Siouxsie synger sitt «palala pam pam» og knipser med fingrene, før Budgie kommer inn med congatrommer, og et halsbrekkende storbandarrangement får festen i gang for fullt. Pussycat Dolls ga også ut en versjon, basert på The Creatures’ arrangement, i 2007, men det er denne som VIRKELIG fløtter på seg! Jeg hadde ikke hørt den på gudene vet hvor mange år før Helle og jeg i julen besøkte den noe rufsete restauranten/baren Can Shelabi i Cadaques, der de blæsta den på full guffe og de to som jobbet bak baren begynte å danse som om livet sto på spill. Her er så to minutter og fjorten sekunder med full rulle. God fredag!

Lørdag 8. januar – Oliver Cheatham: «Get Down Saturday Night»

Denne ass! Dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste er en dansegulvsklassiker av en annen verden, en banger som garantert vil få det til å koke, helt uavhengig av om det er tidlig eller sent på kvelden. Oliver Cheathams «Get Down Saturday Night» fra 1983 virker uansett. Jeg forstår bare ikke hvorfor den ikke er mer kjent. Dette er amerikanske Cheathams eneste virkelige hit, men den ble ikke så stor heller. En 37. plass på den amerikanske R&B-lista og 38. plass på den britiske singlelista er hva den kan skryte på seg, og det er ikke spesielt imponerende med tanke på hvor fantastisk bra den er. Cheatham døde for øvrig i 2013, 65 år gammel, og burde vært kanonisert og fått statsmannsbegravelse på bakgrunn av denne sangen alene. Disco blir omtrent ikke bedre.

Søndag 9. januar – Rebekah Del Rio: «No Stars»

Siden det er søndag går vi litt stille i dørene med dagens låt i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Rebekah Del Rio er en sanger fra California som ble brukt av David Lynch i en scene i Mulholland Drive, og vendte tilbake i samme merksnodige univers da han benyttet henne i avslutningsscenen på 10. episode av Twin Peaks: The Return i 2018, den fascinerende og intenst surrealistiske oppfølgeren til verdens muligens mest banebrytende TV-serie som herjet på begynnelsen av 90-tallet. Her så vi henne akkompagnert av Moby på gitar for den sedvanlige opptredenen på The Double R Diner. Sangen er skrevet av Del Rio, Lynch og John Neff og er heeelt nydelig, men så er spørsmålet: Var Twin Peaks: The Return en verdig oppfølger til den opprinnelige serien? Kjør debatt.

Mandag 10. januar – David Bowie: «Aladdin Sane»

I dag er turen kommet til en av populærmusikkens virkelige bautaer når 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition snubler videre på sin vei for å oppfylle løftet som ligger i navnet. For to dager siden – 8. januar – skulle David Bowie ha fylt 75 år om han hadde fått leve, men som vi vet døde han på dagens dato – 10. januar – for seks år siden. Det kom som et sjokk på de aller fleste, da han ikke hadde fortalt andre enn sin innerste krets at han var diagnostisert med leverkreft, men hans svanesang Blackstar som var blitt utgitt på 69-årsdagen to dager tidligere, inneholdt sammen med de ledsagende musikkvideoene en rekke ledetråder som bebudet artistens forestående endelikt. Hadde vi bare tolket de signalene bedre, hadde vi visst. Dagens Bowie-valg endte ikke på noen av sangene derfra, men på klassiske «Aladdin Sane», tittelkuttet fra hans 1973-album som introduserte en ny rollefigur for Bowie etter at han hadde «tatt livet av» Ziggy Stardust-skikkelsen som hadde gjort ham til superstjerne året i forveien. «Aladdin Sane» kjennetegnes – i tillegg til å være en utmerket låt – av Mike Garsons enestående pianospill. Koblet med saksofonen til Brian «Bux» Wilshaw kan du argumentere for at nettopp «Aladdin Sane» av alle Bowies klassiske låter er en av dem som leder frem til Blackstar-albumets overraskende eksperimentering i skjæringspunktet jazz/kunstrock/avantgarde. Dette er simpelthen svært mektige fem minutter og ti sekunder som låt helt på siden av hva Bowie hadde bedrevet frem til da. Storslått og uforglemmelig og ikke minst – magisk!

Tirsdag 11. januar – Sondre Lerche: «Days That Are Over»

Hvis jeg skal ha noen som helst mulighet til å oppfylle Thomas Robsahms antagelse om at 265 av 365 sanger på 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition vil være norske, er det på høy tid at jeg får opp dampen. På årets 11. dag er det en stor glede å presentere første norske innslag, en klassiker fra en av våre desidert mest interessante artister, den svært produktive og notorisk uforutsigbare Sondre Lerche. «Days That Are Over» er hentet fra hans andre album, nydelige Two-Way Monologue fra 2004, og er Sondre på hans mest intenst melodiøse. Det er en skamløs Burt Bacharach-pastisj som stadig er en av mine soleklare favoritter med gullgutten fra Bergen. Melodien er latterlig iørefallende og fengende, og vi får kaskader av vellyd. Instrumentalpartiet mot slutten som domineres av trompet og trombone er simpelthen lykkefremkallende, og at Sondre i en alder av kun 21 skapte dette mesterverket av en sang – vel å merke godt hjulpet av våpendragere som HP Gundersen og Kato Ådland – er nesten ikke til å tro. Det er ikke så underlig at han fremsto som noe av et vidunderbarn da han debuterte tre år tidligere. Denne sangen understreker hvorfor.

Onsdag 12. januar – Kae Tempest feat. Kevin Abstract: «More Pressure»

I dag dukker det opp en splitter ny låt på 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Kae Tempest er en poet, skuespiller og spoken word-utøver fra det noe belastede strøket Brockley i London og er «street» så det holder. Tempest het tidligere Kate til fornavn, men i 2020 erklærte hun seg ikke-binær, som kort fortalt betyr at hun hverken ser på seg selv som mann eller kvinne, endret navnet til Kae og foretrekker å bli omtalt som de/dem. For to dager siden kom deres første single fra det kommende fjerdealbumet The Line Is A Curve, og FOR en låt det er! «More Pressure» er en synthdrevet spoken word/hip hop-låt der de får selskap av rapperen Kevin Abstract fra det amerikanske boybandet (som guttene kaller seg i et forsøk på å omdefinere uttrykket) BROCKHAMPTON. Som på deres (Tempests) forrige album, ellevilt gode The Book Of Traps And Lessons, har de også denne gangen jobbet med superprodusent Rick Rubin, i tillegg til sin samarbeidspartner fra tidligere plater, Dan Carey. Hvis «More Pressure» er representativ for det nye albumet, kan vi trygt si vi har gode ting i vente. Ifølge Tempest er det en plate om å gi slipp, og «More Pressure» har i seg en slags dualitet som gjør den ytterligere interessant. Den kan oppfattes som å handle om polariseringen i dagens samfunn, men også å være dypt personlig: «More pressure, more release, more relief, more belief, more distance, more reach, the truth is I don’t know, it’s so deep, I know nothing, I used to think things were so clear, I was so near to nowhere»… og så videre. Det er en fantastisk tekst, lest/sunget med Tempests nøytrale/kjølige stemme, og når Kevin Abstract kommer inn begynner det å lukte hitmateriale av det hele. Hvis dette er sangen som kan få Kae Tempests stemme til å bli hørt av flere, vil det ikke komme som noe sjokk på meg. Selv om jungelen av ny musikk er et villniss er de så bra at de nå må bli hørt. Sjekk forresten ut deres tidligere plater – og bøker. De er vel verdt å bli kjent med.

Torsdag 13. januar – John Travolta: «Sandy»

Det 13. bidraget til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition tar oss tilbake til 1978 og filmatiseringen av musikalen Grease der John Travolta og Olivia Newton-John spilte hovedrollene som Danny Zuko og Sandy Olsson. Det er et forunderlig soundtrack. Den første platesiden er en av de sterkeste platesidene i pophistorien, blant annet med det Barry Gibb-skrevne tittelkuttet sunget av Frankie Valli og de to duettene til hovedpersonene, men så synker hele albumet som en stein, kun reddet av «Greased Lightnin’» på side 2, av i alt 4. Det hjelper liksom ikke stort at Sha-Na-Na gjør uinteressante versjoner av klassikere som «Hound Dog» og «Blue Moon». Likevel, når John Travolta synger «Sandy», skrevet spesielt for filmatiseringen av Screamin’ Scott Simon fra nettopp Sha-Na-Na og Louis St. Louis (Sistnevnte døde i fjor, og FOR et kunstnernavn!), er det på en måte verdt prisen for et dobbeltalbum alene. Du kan saktens si en del negativt om musikkarrieren til John Travolta, men vi skal ikke ta fra ham at han har en fantastisk fin stemme og virkelig kan synge. På «Sandy» vrenger han sjela i det som er en klassisk popballade marinert i 50-tallsfarger. Skal du ha et ytterligere Travolta-tips kan jeg fortelle at hans knapt et minutt lange versjon av den gamle folkballaden «Barbara Allen» som han synger i den fine filmen A Love Song For Bobby Long også er av det skjellsettende slaget. Du finner den også på Spotify.

Fredag 14. januar – The Ronettes: «Be My Baby»

I dag handler det om en av pophistoriens virkelige klassikere i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. The Ronettes’ 1963-single «Be My Baby» er en sånn type sang som alle popkomponister kan – og bør – strekke seg etter for å forstå hvordan popmusikk for evigheten skal låte. Den ble skrevet av trekløveret Jeff Barry, Ellie Greenwich og Phil Spector og produsert av sistnevnte, psykopaten og drapsmannen som døde i fengsel i fjor, 81 år gammel. Om hans skjebne både er trist og tragisk kan vi trygt si det samme om Ronnie Spector, født Veronica Bennett, som havnet i hans klør. Hun var hovedvokalist i The Ronettes, en kvinnelig vokaltrio bestående av henne, søsteren Estelle og deres kusine Nedra Talley. Etter at suksessen uteble tok Estelle kontakt med Spector som gikk med på å produsere dem, og dett var, som man sier, dett. Spectors patenterte «Wall Of Sound»-produksjon og fantastiske popøre var utslagsgivende, og den første singlen de gjorde sammen var «Be My Baby». Den ble en kjempehit og er i mine ører fremdeles av en pophistoriens aller beste sanger. Ronnie ble snart produsentens kjæreste og senere kone, og hvordan det var har hun skrevet bok om med tittelen Be My Baby: How I Survived Mascara, Miniskirts, and Madness, or My Life as a Fabulous Ronette. For to dager siden døde hun, 78 år gammel, og med det har en bauta forlatt oss. Sine største suksesser opplevde hun med The Ronettes – så lenge det varte – men hun ga også ut noen fine soloplater, hvorav den siste var coversamlingen English Heart fra 2016.

Lørdag 15. januar – Amadou & Mariam: «La Réalité»

I dag skal vi til Mali i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, der vi finner duoen Amadou & Mariam. Ekteparet – som bærer etternavnene Bagayoko og Doumbia – møttes på en skole for blinde og begynte å spille sammen i 1985. I 2004 kom deres gjennombruddalbum Dimanche à Bamako som ble produsert av den sterkt antikapitalistiske verdensborgeren, anarkisten (?) og artisten Manu Chao. Han endret duoens musikalske uttrykk fra mollstemt ørkenblues og mer tradisjonell folkemusikk til et festfyrverkeri av rytmer, oppfinnsomt gitarspill, morsomme effekter og nydelig harmonisang, og skapte det som stadig er den friskeste platen duoen har satt navnet sitt på. «La Réalité» er kanskje det beste eksemplet på hva Manu Chao gjorde for dem, en supercatchy og ellevilt dansbar låt som kan sette fyr på et hvilket som helst dansegulv.

Søndag 16. januar – Roy Buchanan: «The Messiah Will Come Again»

Den amerikanske bluesgitaristen Roy Buchanan er dagens artist i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Hans virkelige mesterverk er for meg den nesten seks minutter lange «The Messiah Will Come Again» som er et nøkkelkutt fra hans andre plate, kort og godt kalt Roy Buchanan og utgitt i 1972, som også inneholder hans kjente instrumentalversjon av countryklassikeren «Sweet Dreams». «Messiah…» har en kort gitarintro før Buchanan avleverer en spoken word- sekvens om «a strange little town they called The World» hvor «one day a stranger appeared and their hearts rejoiced». Og så, etter to og et halvt minutt, tar Buchanan oss videre med inn i gitarhimmelen med noe av det vakreste spillet jeg har hørt i mitt liv. Liker du Santanas «Samba Pa Ti» eller «Europa (Earth’s Cry, Heaven’s Smile)» vil du ELSKE «The Messiah Will Come Again». Roy Buchanans endelikt er forresten triste greier. Han hadde store alkoholproblemer, men var angivelig tørrlagt da han ble arrestert for fyllebråk og funnet hengt i fengselscellen i Fairfax, Virginia neste morgen. Dette var i 1988, og den offisielle dødsårsaken er selvmord, som er forsøkt utfordret av familie og venner. Sannheten kommer nok aldri for en dag, men Buchanans ettermæle finnes i musikken, og den er nydelig.

Mandag 17. januar – The Beatles: «A Hard Day’s Night»

Da jeg innledet 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition 1. januar, skrev jeg at alt kan komme til å skje her, og at du kan risikere å høre ørten Beatles-låter – eller ingen. Vel, det blir i det minste én. I dag er det tid for «A Hard Day’s Night», tittelkutt fra film og album fra 1964, og et knakende godt eksempel på The Fab Fours enestående fine og tungt innflytelsesrike popmusikk. Den åpner bokstavelig talt med et drønn, med George Harrison som slår en mystisk akkord på sin 12-strengede Rickenbacker. Musikkforskeren Jeremy Summerly har hevdet at det er den mest omdiskuterte popåpningen gjennom alle tider, og det er ingen som med hundre prosent sikkerhet har klart å si hva akkorden er. Tre teorier er G7add9sus4, G7sus4 og G11sus4, men det finnes flere andre også. Dette kan jeg i grunnen ingenting om, så jeg nøyer meg med å si at det låter dødsfett.

Tirsdag 18. januar: Sade: «Hang On To Your Love»

Dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition er en sløy liten sak. Sades «Hang On To Your Love» er blant de deiligste uptempo-låtene på debutalbumet Diamond Life fra 1984. Den drives hardt fremover av Paul Denhams metronomisk stødige bass som er selve bærebjelken her, men la oss heller ikke kimse av Andrew Hales lekne pianospill og de lekre gitarmotivene til Stuart Matthewman. Både bandet Sade, frontfiguren selv, og lyden av debutalbumet kom som en sval bris av monden eleganse på et tidspunkt da 80-tallet eksploderte i grell pastell, koko frisyrer og aparte klesvalg, og ble en kjærkommen kontrast til tidens støy. I mine ører er Diamond Life en av 80-tallets aller beste plater, og jeg elsker den himmelhøyt. Men er det mulig å håpe at det kommer et nytt Sade-album i 2022? Det forrige er Soldier Of Love fra 2010, så det er på høy tid.

Onsdag 19. januar – a-ha: «Living A Boy’s Adventure Tale»

Jeg er sikker på at Thomas Robsahm blir fornøyd når jeg i dag legger inn andre norske innslag på 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Han er tross alt regissør av den strålende dokumentarfilmen a-ha The Movie, og a-ha er dagens artist. Thomas, som er en fin fyr og fin filmmann, synes i det store og hele at jeg er litt vel glad i norsk musikk og at det muligens går utover alt det fine som skjer internasjonalt. Det stemmer at jeg er veldig glad i norsk musikk, men jeg tror også at internasjonale artister klarer seg helt utmerket uten min drahjelp. Det er en av årsakene til at det blir mye norsk musikk i monitor fra min kant. Nå er det altså tid for en virkelig a-ha-klassiker, og der er Thomas og jeg enige. Jeg vet riktignok ikke hvilket forhold han har til «Living A Boy’s Adventure Tale» fra debutalbumet Hunting High And Low fra 1985, men den er og blir min evige a-ha-favoritt. Det er en melankolsk popperle skrevet av Morten Harket og Pål Waaktaar, og når Morten går opp i fistel mot slutten av sangen reiser hårene i nakken seg hver eneste gang jeg hører det skje. Veldig ofte prøver jeg også å synge med, og du kan jo bare forestille deg hvor mislykket det er. Men det er rart med det, jeg klarer ikke la være. For øvrig har jeg ingen anelse om hvor mange ganger jeg har hørt «Living A Boy’s Adventure Tale», men det er ikke mulig for meg å bli lei.

Torsdag 20. januar – Toad The Wet Sprocket: «All I Want»

Noen som husker Toad The Wet Sprocket? Rent bortsett fra et ubrukelig bandnavn var den amerikanske gruppa stor på 90-tallet, og «All I Want» var deres gjennombrudd og klart største øyeblikk. Den er også dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Bandet eksisterer fremdeles, og har holdt på litt av og på siden back in the day. Jeg aner ikke hvordan de låter nå, men har et hyggelig minne fra den gang de spilte et frokostsett (!) for pressen på Smuget i Oslo, noe frontmann Glen Phillips ikke skjønte bæret av. Det var likevel en trivelig showcase, og Glen og jeg brukte litt tid på å utveksle lyspærevitser. Jeg husker dessverre bare en av mine egne, men den er god: Hvor mange musikkjournalister trengs for å skifte en lyspære? Svaret er 20. Én til å skifte lyspæra og 19 på gjesteliste. Glen lo. Og nå: Muligens den beste poplåten som kom i 1991. Men bare muligens. Samme år ga for eksempel Crowded House ut albumet Woodface, og det er som kjent noen fine sanger der også. Det får dog bli en annen historie.

Fredag 21. januar – The Smiths: «Nowhere Fast»

365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition blir bare bedre og bedre, spør du meg. En ny kremlåt hver dag, helt etter innfallsmetoden og uten nevneverdig mål og mening, og moro er det. Det eneste kriteriet er at det skal være sanger jeg synes er skikkelig fine, så her kommer en til.

Hvor håpløs jeg enn synes Morrissey er blitt og hvor ujevn jeg enn synes solokarrieren hans er, så vil det han gjorde i The Smiths for alltid stå på et alter i min bevissthet. Den dag i dag, 35 år etter bandets oppløsning, ruver The Smiths-katalogen som helhet for meg som noe av det stødigste det er mulig for et band å prestere i løpet av sin levetid. For Manchester-bandets vedkommende ble den kort – fem intense år – men de 70 sangene Morrissey og Johnny Marr skrev holder en nærmest sjokkerende jevn kvalitet. Og den er dessuten skyhøy. Jeg kunne plukket så å si hvilken som helst låt fra deres fire studioalbum eller mange frittstående singler, B-sider inkludert, og nå ble det aldeles tilfeldig «Nowhere Fast» fra albumet Meat Is Murder (1985). Planen var å skrive om åpningskuttet «The Headmaster Ritual» fra samme plate, men da jeg begynte å scrolle gjennom sangene endret jeg mening og gikk for denne lille energipillen av en låt. Den viser supergitarist Johnny Marr på sitt mest «jingle-jangly» iørefallende, selvfølgelig delvis inspirert av Roger McGuinn, men mest av alt har han sin egen distinkte signatur, utsøkt melodiøst og hardt og kontant på en gang. Og det drivende tempoet satt av trommeslager Mike Joyce og bassist Andy Rourke er som et perfekt fartøy for at Morrissey skal få bruke sin teatralske og noe affekterte sangteknikk på best mulig vis. «Nowhere Fast» er klassisk The Smiths, og den får meg til å elske dette bandet på nytt, som om jeg hørte dem for aller første gang. Det er en slags vedtatt sannhet at oppfølgeren The Queen Is Dead er kvartettens virkelige mesterverk, men jeg er om mulig enda mer begeistret for Meat Is Murder. Det er en mørk og sint plate, men du vet hvordan det er med alt som vekker nostalgien i deg. Den gjør deg glad.

Lørdag 22. januar – Meat Loaf: «Paradise By The Dashboard Light»

I forrige uke mistet verden Ronnie Spector, og denne uken var det Meat Loafs tur til å forlate oss. Med det har rocken mistet to av sine bautaer på kortere tid enn hva som strengt tatt er innafor, og jeg markerer naturligvis Meat Loafs bortgang i dag på 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, slik også Ronnie Spector fikk sin lille hyllest for åtte dager siden. Meat Loaf og hans samarbeidspartner Jim Steinman (som døde i fjor) var tungt inspirert av hennes berømte produsentektemann Phil Spector og hans massive «Wall Of Sound»-produksjon, og debuterte i 1977 med den monumentale platen Bat Out Of Hell basert på en Peter Pan-inspirert rockeopera Steinman hadde skrevet. Det ble starten på en av tidenes største musikksuksesser med et salg på til nå 43 millioner enheter og har vært soundtracket til talløse pubertale gutters seksuelle oppvåkning og frustrasjoner i årenes løp (det er sagt i beste mening). De syv låtene som utgjør den Todd Rundgren-produserte platen er en tour de force innen teatralsk rock, et monster av en plate som matcher serieskaperen Richard Corbens fantastiske coverillustrasjon. Min favoritt er og blir den åtte og et halvt minutt lange «Paradise By The Dashboard Light», den tredelte sangen som er en delvis duett med Ellen Foley og en minirockeopera i seg selv. Med den hedrer vi minnet etter Meat Loaf, født Marvin Lee Aday i Dallas, Texas for 74 år siden, en av rockens mest kraftfulle stemmer. Hvil i fred.

Søndag 23. januar – The Sound: «Winter»

I dag, på det som er spådd å være en mer eller mindre grå vinterdag, passer det å legge en nokså obskur gammel perle til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. The Sound, anført av mentalt syke Adrian Borland, ble dannet sør i London i 1979 og spådd en soleklar plass ved siden av band som Echo & The Bunnymen, U2, Joy Division og andre postpunkband av det dystre slaget. Strålende kritikker til tross uteble suksessen, men jeg skal hilse å si dette er sterk og uttrykksfull musikk likevel. «Winter» er hentet fra mini-LPen Shock Of Daylight, utgitt i 1984 på det uavhengige selskapet Statik etter at bandet hadde fått sparken fra WEA. På dette tidspunktet hadde Borland begynt å utvikle depresjonssymptomer, og du kan trygt kalle «Winter» en pekepinn. Med tekstlinjer av typen «I’d like to sleep one-hundred days, my feeling has gone, flesh cold and numb» ser han åpenbart ikke lyst på tilværelsen, men for en nydelig liten låt det er! Intenst minimalistisk og nakent, som et åpent sår inn til psyken, og grusomt nok begikk Borland selvmord i 1999. Dagen det skjedde mistet verden en stor låtskriver.

Mandag 24. januar – Erik Lukashaugen: «Louis Armstrong»

Det er tid for den første norskspråklige sangen på 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, og det er mektige ting vi skal høre. I 2018 ga Erik Lukashaugen ut sin andre plate med tonesatte Hans Børli-dikt, Vi eier skogene, en fantastisk plate med «Louis Armstrong» som et mulig høydepunkt. Det er et av Børlis mest kjente, men også mer atypiske dikt. I motsetning til hans karakteristiske skildringer av livet i skogen, er dette en hyllest eller et skrift til Louis Armstrong, og selv om det er langt fra slitne jazzbuler i New Orleans der Armstrong vokste opp til dypet av Hedmarkens skoger, er forbindelsen Børli følte til den store trompetisten tydelig. Begge var en slags underdogs som kjempet seg frem i verden, med usvikelig tro på om ikke nødvendigvis å lykkes, så i det minste å følge sin drøm. Det er dessuten en fortelling om rasisme en fattig skogsarbeider som Børli kunne kjenne seg igjen i. Erik Lukashaugen har gitt diktet en tung bluesmelodi, rikt instrumentert med en vokalinnlevelse som er total. Den minner meg om Sinéad O’Connors «You Made Me The Thief Of Your Heart» fra filmen In The Name Of The Father. Disse to sangene har det felles at de vokser og vokser i volum og intensitet og truer med å sprenge seg ut av alle rammer. Oppbygningen har også en del felles med Neville Brothers’ fantastiske «Sons And Daughters» med sin blanding av resitering/opplesning og sang. Og det skjer mye i lydbildet her, med Annar By på elgitar og Erik selv på akustisk gitar. Krister Skadsdammen bidrar med steelgitar, og Tarjei Nysted har en skikkelig trylleboks med instrumenter på lur; nøkkelharpe, fiolin, bratsj, moog, basspedaler og kontrabass. Helt mot slutten kommer også en nesten uhørlig trompettone som spilles av Peder Øiseth. Det kommer med andre ord mye fint fra skogene.

Tirsdag 25. januar – Molly Tuttle & Golden Highway: «Crooked Tree»

I dag legger jeg igjen til en splitter ny låt i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Californiaartisten Molly Tuttle har tidligere utgitt en flott bluegrass-EP og to mer americanaaktige album. Det siste av disse, …but I’d rather be with you fra 2020, er et suverent coveralbum der hun blant annet tolker Rancid, The National, FKA Twigs, Rolling Stones og Cat Stevens som sier en hel del om bredden i musikksmaken hennes. Slikt er jo helt eksemplarisk, spør du meg. Nå har hun imidlertid vendt tilbake til bluegrassrøttene, og 1. april kommer hennes nye album Crooked Tree på kvalitetslabelen Nonesuch Records, der hun har et nytt backingband, Golden Highway. De to sangene som foreløpig er utgitt slår gnister så fett låter de, og den nyeste av disse er tittelkuttet og dagens låt på denne spillelisten som stadig vokser seg større og sterkere uten at vi aner hvor det bærer. Følg med, for dette er spennende, men akkurat nå: Sjekk ut nydelige «Crooked Tree»!

Onsdag 26. januar – Yard Act: «Dead Horse»

«And I’m not scared of people who don’t look like me, unlike you». Leeds-bandet Yard Act er blant Englands store nye navn for tiden, en ung kvartett som kun har eksistert siden september 2019. Det betyr at de har jobbet frem størsteparten av det strålende debutalbumet The Overload under pandemien. Anført av James Marsh som slynger ut sin hissige punkpoesi med ironisk snert, er Yard Act det ultimate post-Brexit-band, en gjeng ungdommer fullstendig oppgitt over tingenes tilstand, som ser dagens England som en delt nasjon, splittet av høyrekreftenes polariserende taktikk og skremselspropaganda, på vei mot ytterligere nedgangstider. Bandet er noe av det beste jeg har hørt på lenge, og passer perfekt som dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Etter en serie sterke singleutgivelser kom The Overload ut fredag for fem dager siden, og det er en plate jeg gleder meg stort over og ser frem til å bli bedre kjent med. Min favorittlåt så langt er «Dead Horse» der det ovenstående sitatet er hentet fra, en gnistrende god postpunkhybrid der vi kan ane spor av både det ene og det andre, en deilig miks av Gang Of Four, Talking Heads, The Fall, Sleaford Mods og John Cooper Clarke, og refrenget sier alt om hva James Marsh, Ryan Needham, Sam Shjipstone og Jay Russell synes om dagens England: «So bold it is in its idiocy, so bound by its own stupidity, it does not realise it has already sentenced itself completely to death». Å, så deilig det er å være ung og sint. Og forresten, Elton John er fan.

Torsdag 27. januar – George Clinton: «Do Fries Go With That Shake?»

Jeg må med en smule skam innrømme at jeg har hørt altfor lite på musikken til George Clinton, men da jeg skulle velge sang til dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition slo tittelen «Do Fries Go With That Shake?» ned i meg. Jeg hadde fått det for meg at det var på tide med noe funk på listen, og det var av en eller annen grunn denne som dukket opp fra en liten lomme i bevisstheten. Med tanke på hvor ekstremt innflytelsesrik George Clinton har vært som arkitekten bak og frontfiguren i gruppene Parliament og Funkadelic er det egentlig rart han ikke har hatt flere store hits. Han har påvirket generasjoner av artister, spesielt innen hip hop og G-funk. «Do Fries Go With That Shake?» er en av hans få hitsingler, hentet fra soloalbumet R&B Skeletons In The Closet fra 1986, og svinger selvfølgelig noe helt vilt, perfekt egnet til å sette fyr på ethvert dansegulv. Om noen skulle synes «Do Fries Go With That Shake?» er en tåpelig tittel kan de muligens være inne på noe, men det er da også et godt spørsmål, eller hur?

Fredag 28. januar – Patrick Bruel: «Mon amant de Saint-Jean»

I dag blir det en klassisk fransk chanson i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Etter to reiser til Paris de siste månedene er Helle og jeg selverklært nyfrankofile og kan rett og slett ikke få nok av fransk mat, fransk kultur, fransk… alt! En av favorittplatene våre er Patrick Bruels 2002-utgivelse Entre-deux der den kjente popstjernen kastet seg over 24 sanger fra den store franske sangboken. Det er en plate som formelig skriker Paris, turer langs Seinen, rødvinsglass på fortauskafeer og elegante franske kvinner og menn som svinser og svanser forbi moteriktig antrukket. Platen åpner med nydelige «Mon amant de Saint-Jean», en sørgelig vals om svik og ikke gjengjeldt kjærlighet. Den ble skrevet i 1937 av Léon Agel og Émile Carrara, første gang sunget av Jane Chacun, og gjort til en stor slager av Lucienne Delyle i 1942. Patrick Bruels versjon kan trygt sies å gjøre ære på arven, ikke bare fra de opprinnelige versjonene, men av hele denne romantisk-triste sangtradisjonen som franskmennene er så gode på. Her er en smektende fiolinsolo, akustisk gitar, ståbass og et klunkende piano på plass, og det låter på alle måter ekstremt fransk. Dette er simpelthen noe av det fineste jeg kan høre.

Lørdag 29. januar – Everything But The Girl: «Lullaby Of Clubland» (Jay ‘Sinister’ Saylee Remix)

I dag er det tid for klubbmusikk på 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Fantastiske «Lullaby Of Clubland» er fra det niende og siste albumet Everything But The Girl ga ut, Temperamental fra 1999. Det er en lonely hearts-ballade forkledd som up-tempo elektronika, en mørk, mollstemt og trist sang om de ensomme nattetimer på klubb når det nærmer seg hjemturen og du er helt alene: «It’s packed at 2AM, I’ve got no coat, are you on your own?» Den er skrevet av duoens ene halvdel, Ben Watt, og sunget til sedvanlig perfeksjon av den andre, Tracey Thorn, en av popmusikkens mest interessante og fullstendig unike stemmer. Hva hun klarer å legge av følelser inn i avleveringene sine er nesten ikke til å begripe. Denne versjonen av «Lullaby Of Clubland» er remixet av Jay ‘Sinister’ Sealee i 2004 og finnes på samlingen Adapt Or Die – Ten Years Of Remixes som kom året etter. Hvor fin originalen enn er, er denne enda hakket bedre – og mer dansbar. Perfekt for en lørdag, altså.

Søndag 30. januar – Honningbarna: «En av oss er idiot»

Så du trodde du skulle få noe innsmigrende, stillfarent og rolig til søndagskaffen når 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition snubler videre på sin vei mot antatt perfeksjon? Sorry, ikke denne søndagen. Honningbarna har gitt ut en av denne månedens sterkeste plater, Animorphs, som jeg sågar tror vil hevde seg i toppen når 2022 skal oppsummeres. Pandemien satt en midlertidig stopper for et av Norges mest ellevilt kule liveband, men nå er de omsider tilbake, fem år etter forrige plate. Dermed er de også klare for å turnere når koronatiltakene snart fjernes og frontfigur Edvard Valberg på nytt kan klatre i scenerigget og stagedive som om det var en olympisk øvelse. Et mer energisk liveband enn Honningbarna skal du lete lenge etter, og det gjenspeiles heldigvis på plate. Animorphs er det perfekte møte mellom Ministry, Joy Division og ymse punkband, men det er først og fremst Honningbarna selv vi hører. Gjennom sine fem tidligere plater har de bygd opp en tydelig identitet og blitt en vesentlig kraft å regne med innen norsk hardcore, og det nye albumet er deres sterkeste og mest gjennomførte til nå, et musikalsk kvantesprang videre, utsøkt produsert av Erlend Mokkelbost. «En av oss er idiot» (tygg litt på den tittelen) ble utgitt som single i 2020, og er et av de beste sporene på albumet. Her handler det om klimakrise og strutsementalitet, i det som er Honningbarna på deres mest melodiøse og samtidig illsinte. Det er vanskelig å forholde seg likegyldig til dette bandet – og til det de sier. God søndag.

Mandag 31. januar – ABBA: «The Day Before You Came»

Hva er vel livet uten kontraster? I går var det Honningbarna som bidro til at 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition ble én sang bedre, i dag er det ABBA som på opptil flere måter er det stikk motsatte. Det «En av oss er idiot» og «The Day Before You Came» dog har felles er at de er sjukt gode låter. Sistnevnte er i mine ører dessuten en av ABBAs desidert beste stunder, og det sier ikke akkurat lite. Kort fortalt er det en sang om ensomhet, om et liv levd så forutsigbart og rutinemessig som det bare er mulig i en ørkesløs urban kontortilværelse. Men hva er det tittelen antyder? Jo, at alt det Agneta Fältskog synger om – hvordan hun reiser hjemmefra til kontoret, jobber, spiser lunsj, røyker for mange sigaretter, leser dagens aviser, kjøper takeaway på vei hjem, ser TV mens hun spiser, legger seg tidlig og leser litt i en bok, «the latest one by Marilyn French or something in that style» – alt dette, er faste gjøremål dagen FØR redningen kommer i form av kjærligheten. «It’s funny but I had no sense of living without aim the day before you came», synger hun i likegyldig resignasjon. I mine ører er det muligens den aller beste ABBA-teksten, skrevet av Björn Ulvæus, og sluppet som den nest siste singlen til denne fabelaktige popgruppen, i oktober 1982. Det var selvsagt før fjorårets overraskende vellykkede comebackplate Voyager, men det er en annen historie. «The Day Before You Came» er også gjort i flere vellykkede coverversjoner, ikke minst av Blancmange i 1984 og The Real Tuesday Weld i 2007. Morsomt i så måte er at begge band har skiftet ut forfatternavnet Marilyn French. Neil Arthur i Blancmange synger Barbara Cartland, en forfatter som må sies å være i samme lette sjanger som French, mens Stephen Coates i The Real Tuesday Weld har en mer interessant utskiftning. Han synger om Declan Gunn, som er protagonisten i romanen I, Lucifer og er et anagram av forfatterens navn, Glen Duncan.