Vidar Vang & Bandet
Vidar Vang & Bandet
(VV Records)
[usr 6 text=»false»]

Kor va det det stoppa opp?
Kor va det gnisten forsvann?
Han gutten som bære aldri fikk nok
Som gikk på gang etter gang

Vidar Vang var nære på å gi opp hele sitt musikalske prosjekt. 13 plater inn i karrieren var det ikke lenger samme futt over virksomheten som da han og barndomskameratene han spilte sammen med slo igjennom i 2002 med albumet Rodeo og den gnistrende singlen «Under Six Strings». I «Balladen om Vidar Vang, Idar Ang, Ingenmannsland & Bandet» på hans 14. plate, den aldeles sensasjonelle Vidar Vang & Bandet, forteller han i usedvanlig klare og ærlige ordelag hvordan tilværelsen sakte, men sikkert ble fylt av tvil, usikkerhet, nederlagsfølelse og avmakt. Når den første smaken på suksess hadde lagt seg fortsatte platene å komme i en jevn strøm, men det ble mindre oppmerksomhet etter hvert som tiden gikk, noe som igjen førte til at gnisten stilnet og den kreative åren begynte å tørke ut. Heldigvis pønsket barndomsvenn og tidligere bandkollega og bassist Gaute Fredriksen ut en plan for å få Vidar hjem fra ørkenvandringen. Den besto i å samle gamlebandet til ny dyst, «og bære spelle litt musikk, og ha det artig».

Som sagt, så gjort. Sammen med Gaute, Raymond Jensen på gitar og Kenneth Simonsen bak trommene, har Vidar til alt overmål gitt ut en av de beste norskspråklige dobbelt-LPene som er laget. I farta kommer jeg bare på deLillos’ Hjernen er alene som holder et tilsvarende høyt nivå som Vidar Vang & Bandet. Det sier kanskje noe om at det ikke er laget så mange norskspråklige dobbeltalbum når det kommer til stykket, men likevel; tygg litt på den! Og for første gang er Bandet kreditert. De tidlige platene der de bidro var på papiret Vidars soloplater, men disse tre strålende musikerne var med og formet dem.

Men hva består så denne nye trylleformelen av? En hel del ting selvfølgelig, men den kanskje aller viktigste ingrediensen er den barnlige entusiasmen som er å høre i hver eneste av platens 16 sanger, tett fulgt av den åpenbare kjærligheten til musikk Vidar og bandet legger for en dag. Albumet er stappfullt av skamløse «lån» fra populærmusikkens historie, men har det egentlig noe å si? Håkan Hellström har nesten bygd hele karrieren sin på tilsvarende tjuvraddtakter, og la oss heller ikke glemme anerkjente kjeltringer som Nick Lowe, Per Gessle og Erland Ropstad, så om Vidar Vang & Bandet har tatt seg noen friheter på én plate, tenker jeg vi kan se litt stort på det.

Vi skal tidsnok komme tilbake til noen av disse, men jeg vil først si noen ord om denne utgivelsen som helhet, sett i lys av andre klassiske dobbeltalbum. Vidar sier at spesielt London Calling (The Clash, 1979) og Exile On Main St. (Rolling Stones, 1972) har vært inspirerende, i den forstand at begge er varierte plater som viser bredden i bandene. Ikke at han sammenligner seg med noen av dem, men i et intervju med NTB sier han at han og bandet med den nye platen har fått til det de prøvde på, som var å vise hva de kan utrette innenfor en rekke musikalske uttrykk. Det var slett ikke meningen at det skulle bli slik. Denne platen begynte livet som en EP, men da de kom til studioet til Cato Salsa Thomassen (som også produserte Rodeo – sammen med Seasick Steve – back in the day) på Filtvet, tentes gnisten på nytt for alvor, og sangene kom og kom og kom.

En vesentlig ting som skiller Vidar Vang & Bandet fra diverse klassiske dobbeltalbum er at dette kommer så langt inne i en karriere. Riktignok hadde Stones gitt ut ni plater før Exile, men bandmedlemmene var fremdeles unge. Bill Wyman og Charlie Watts var passert 30, men både Keith Richards og Mick Jagger var 29 år gamle da Exile ble utgitt. Til sammenligning er Vidar Vang og barndomskameratene 44-45 år gamle. Vidar har hatt sitt 20-årige karriereløp, og de andre har fartstid fra mange andre band, blant annet The Dogs, The Devil & The Almighty Blues og My Midnight Creeps. Det gir dem helt andre perspektiver enn både Clash og Stones hadde da de ga ut sine bautaer.

Vidar Vang & Bandet er derfor et mer voksent dobbeltalbum, men det skyldes naturligvis aller mest tekstene. De er hele veien svært personlige, og til tider også uhyggelig velskrevne. Vidar Vang har skrevet dem i samspill med basskollega Gaute Fredriksen, og har en selvutleverende uttrykksform han virker komfortabel med, de skammer seg ikke over å bruke et og annet nødrim, og de skriver rett og slett veldig gode rocketekster. Uten sammenligning for øvrig har de en innfallsvinkel til tekst som kan minne om Michael Krohn. Både Michael og Vidar/Gaute benytter seg av rockens klisjeer og gjør dem til fortrolige lagspillere, de fyller ordene med en egen musikalitet og integrerer dem i lydbildet på en helt spesiell måte.

Selv etter et halvt liv i Oslo, er Vidar Vang nordlending. Han er fra Bjerkvik litt nord for Narvik, og han lar oss ikke glemme det. I sangen «Snakke sånn æ snakke» forteller han stolt om hjembygda, om fravær av stress og bilkøer, men han er også deilig forsonende. I stedet for å være polariserende vil han at vi skal leve med hverandre, på like vilkår:

Vi sett på kver sin kant av landet, på kvert sitt store, lille sted
Kanskje sku vi heller sotte oss ned i lag på en pub eller kafé
Tadd en kaffe eller te
Ei øl
Slutta fred?

Sangene rommer en god miks av barndoms- og ungdomsminner på den ene siden, og voksenliv og refleksjoner på den andre. Det voksne perspektivet på tilværelsen er for meg noe av det mest vesentlige her. Det er en gang slik at vi alle blir eldre i samme takt, og som vi blir eldre gjør vi oss flere erfaringer. Kanskje blir ikke alle klokere, men det er en annen sak.

Det ungdommelige overmotet som preget Vidar og bandet frem til de gikk hver til sitt i februar 2005 er kanskje ikke lenger til stede, men entusiasmen synes ikke mindre selv om årene er gått, snarere tvert imot. De nye sangene virker overskuddspreget på helt andre måter enn hva jeg kan huske fra de tidlige platene. Jeg så dem aldri spille sammen i gamle dager, men jeg så releasekonserten på Krøsset i Oslo på fredag – med unntak av en nylig oppvarmingsjobb deres første konsert sammen på 17 år – og det var en ren oppvisning i tidløs rock’n’roll-glede, litt som den du for eksempel kan oppleve på en Bruce Springsteen- eller Bryan Adams-konsert. Det skjer noe når barndoms- eller ungdomskamerater kommer sammen og spiller. De kjenner hverandre ut og inn, og du ser det i kommunikasjonen på scenen. Når du samtidig stiller med en så karismatisk og utadvendt type som Vidar Vang i front kan du liksom ikke tape.

Åpningssporet på platen, «Bære gjør nå», er et syv og et halvt minutt langt rockemonster, en seig, elektrisk sak med Vidar på sitt mest selvransakende. Det er en selvransakelse han mer enn gjerne overfører til alle som hører på, og budskapet er like enkelt som det er klokt: Bare gjør noe, samme hva, så lenge du ikke sitter på ræva og venter på at ting skal skje av seg selv. Slik er ikke livet, og det er Vidar nærmest rørende oppmerksom på. Han har også forslag:

Se en serie som ingen har anbefalt
Goml i dæ peanøtter som e bada i salt
Engasjer dæ, spons om så en pingvin
Og sett te sides det der siste ekstra glasset med vin
Kjenn etter, og prøv og smil ofte
Rydd i kjelleren, rydd i boden eller på loftet
Førtell nån at dem e bra, da blir de glad
Hold fast i det som ikke glæpp
Alt det andre… det bære slæpp du

Dette er livsvisdom som passer meg godt, og takknemligheten over livet og tilværelsen som gjennomsyrer denne platen vitner om en mann med godt utviklet empati. Vissheten om at han er en heldig mann, gjør også Vidar Vang til en bedre tekstforfatter enn han ellers ville vært, når han først velger å være så personlig.

Det blei’kke New York City
Det blei Etterstad
Det blei’kke Lamborghini eller Porsche
Det blei Skoda
Det blei’kke Wembley
Med hverken ball eller gitar

«Uh, Uh, Uh (Du!)» er kanskje den sangen på platen som aller best oppsummerer hvordan Vidar Vang ser sin egen plass i livet. Teksten er bygd på en enkel idé, men ikke mange hadde ordlagt seg så godt som ham. «Også uten mæ» er en annen perle, der han gjør opp en annen slags status, om å være to som er avhengige av hverandre, men som også gjør feil og ikke alltid treffer de rette valgene, en innrømmelse av at «du e dæ, også uten mæ». Da er avslutningslåten «Meir & mindre» med sine kontraster mellom lykke og sorg, anger og håp mer positiv, en erkjennelse av vi er heldige, vi som har noen å elske.

Og når dette hans indre liv og tanker blandes med kjærligheten til og gleden over musikk, oppstår magi. Da får sangene liv og farge, og det er da Bandet kommer til sin rett. Det spruter ild av dette albumet, samtidig som det inneholder nok av roligere stunder, svale små oaser i alt det fine øset. Men alt dette handler om glød og glede, om å elske musikk dypt og inderlig og betingelsesløst, og å spille i band med folk du er glad i.

Inspirasjon antar mange former og fasonger, og platen er som allerede antydet full av frekke «lån» fra andre artister. «Snakke sånn æ snakke» har rappet mye fra Rick Nelsons «Garden Party» (også gjort kjent i norsk språkdrakt med tittelen «Kjendisparty» sunget av Dag Spantell), «Ut og gå» er valgfri J.J. Cale eller tidlig Dire Straits, «Også uten mæ» hadde funnet et fint hjem på Waterboys’ Fisherman’s Blues-album, og «Meir & mindre» er en uptempo versjon av Prince’ «Purple Rain». Det er sikkert mulig å finne andre klare referanser også, men for meg sier dette først og fremst noe om at Vidar og Bandet har god musikksmak. Lar du deg påvirke av Prince eller J.J. Cale er det greit for meg.

Vidar har forresten vært nedteller i NRK P13s eminente programpost Stjernepose denne uken der han har fått presentere fem sanger som har formet ham som artist og således også har påvirket den nye platen. Også her utviste han god smak. Det er lite å utsette på Buddy Hollys «Well… All Right», Eagles’ «Hotel California», AC/DCs «Live Wire», Oasis’ «Live Forever» og Bruce Springsteens «Darkness On The Edge Of Town», og det er lett å forstå at dette er musikk som har betydd mye for hvilken artist Vidar er blitt.

Den musikalske variasjonen på platen er stor, akkurat som inspirasjonskildene er det, og slik vi selvsagt også kjenner London Calling. Låtene «Ingen hjemme nu» og «Livet gir, livet tar (sang til bestemor 17.07.2020)» er countryinspirerte, «Du e bra» er ren jubelpop, «Siste flyet hjem» er som å høre Springsteen på sitt mest The River-melankolske, «Kor blei livet mitt av» og «Fredags kveld (1991)» er bånn pinne partyrockere, og sistnevntes speilbilde «Fredags kveld (2021)» er mer Henning Kvitnes-aktig, en lun ballade om alt det fine som befinner seg i hjemmets lune favn.

Vidar Vang & Bandet er en plate der det er forbausende vanskelig å velge favoritter. Sangene er jevnt over så gode at de står i en konstant konkurranse om oppmerksomheten min, og det samme gjelder tekstene. Vidar har også en fantastisk vokalavlevering og perfekt diksjon, og her og der skvetter du til over en linje han synger spesielt kult, eller et ord som får ny valør på grunn av måten han uttaler det. Jeg er også veldig begeistret for at han uttrykker seg på egen dialekt. Det gir sangene autentisitet, troverdighet og styrke.

At platen også låter helt utmerket skulle bare mangle med tanke på at Cato Salsa har produsert, i studioet som står i hagen hans der han deler livet med Thea Glenton Raknes (kjent under artistnavnet Thea & The Wild og klar med sitt tredje album til høsten). Hun korer på platen, og Cato bidrar vel med «ymse» ditt og datt, men dette er til syvende og sist Vidar Vang & Bandet og alt de er gode for. De spiller simpelthen dritbra, og jeg nøler ikke med å si at det er Vidars aller beste plate. I samme slengen tør jeg påstå at platen er et rent mirakel. Den er noe ingen kunne forutsett, kanskje aller minst Vidar selv, og da jeg så hvor entusiastisk og sprell levende han var på scenen på fredag forsto jeg at mirakler skjer og at magi finnes. Gjør som meg og le av alle som prøver å fortelle deg noe annet. Vidar Vang & Bandet – platen – er, som de ville sagt i et amerikansk rettssalsdrama, Exhibit A, og Vidar Vang & Bandet – altså bandet – er Exhibit B.

Siste ord går til Vidar Vang, hentet fra «Balladen om Vidar Vang, Idar Ang, Ingenmannsland & Bandet». Se hele sangen som en slags varedeklarasjon for platen.

Og nu e æ her igjen!
Med 16 nye sanga
Med verdens beste venna
Si hallo te Vidar Vang & Bandet!

Æ e en vanlig mann
Æ gjør så godt æ kan
Æ snakke stort sett sant
Ja, og så lyg æ en gang i blant

Æ en ok kar
Ok sønn, ok far
Ok kjæreste og kollega
Og som han Liam si det: «Sometimes I feel fucking mega!»

Livet e et lagspill, det e’kke vits å være ego
Vi e bedre i lag, sånn som søtt og salt og Lego
Atoma og sko, stola og bord
Soloen han Raymond spelle
Og dissan ordan som vi syng tel dæ