Tordenskyer over Steely Dan
For en del år tilbake arbeidet Jacob Holm-Lupo og jeg i samme forlagshus, Aller Media. Jeg var ansatt som reisejournalist for Se og Hør, og Lupo som han kaltes, jobbet på desken i KK. Jeg visste at han var en musikkdude, og han visste vel også at jeg var en musikkdude, men vi fant aldri på å snakke sammen, til tross for at vi satt omtrent 30 meter fra hverandre i luftlinje. Så der satt han, den stillfarne, langhårete mannen konsentrert over tastaturet og redigerte artikler om… vel, alt fra sminketips til portrettintervjuer, mens jeg bablet i vei med jentene i KK-redaksjonen ved siden av ham.
I dag hører disse jobbene våre fortiden til, og kanskje eller kanskje ikke er både Lupo og jeg på riktigere plasser i livet. Selv er jeg som mange vil vite frilansjournalist og gjør portrettintervjuer, matreportasjer, musikksaker og annen moro for mange forskjellige publikasjoner, i tillegg til at jeg pusler med denne bloggen på fritiden. Lupo sitter sør for Oslo et sted i sitt lille, men åpenbart velassorterte Dude Ranch Studio der han mikser musikk for ymse artister, men viktigere, spiller inn egne ting. Da han i fjor ga ut et nytt album med sitt gamle prosjekt The Opium Cartel slo han meg i bakken med det som ble stående som fjorårets nest beste plate i min bok, kun forbigått av Bob Dylans mektige Rough And Rowdy Ways. The Opium Cartels tredje album Valor var en åpenbaring av de sjeldne for meg, et dypdykk inn i et referanseunivers som viste seg å være adskillig mer spennende enn jeg hadde trodd. Her dro Lupo veksler på såpass forskjellige favorittartister fra oppveksten som Alan Parsons Project, The Blue Nile, Toto, Broken Home, Genesis og mange andre, og med et kresent utvalg gjestemusikere og -vokalister (inkludert hans egen datter) snekret han sammen et sinnrikt, evig utforskende, aldri kjedelig album, som ikke kunne oppfattes som annet enn grenseløst.
Lupo er «egentlig» progrocker, og av hans forskjellige bandprosjekter er White Willow utvilsomt det mest kjente, vel å merke i den slags kretser. White Willow nyter internasjonal anerkjennelse og regnes så vidt jeg forstår som relativt betydelige innen moderne progressiv rockmusikk. Men så er det slik at Lupo er en rastløs sjel som går fra det ene prosjektet til det neste uten å blunke, om det er noe han mikser eller produserer for andre, eller om det er egne ting. Nå har han satt i gang et nytt prosjekt kalt Donner, tysk for «torden», og ikke som jeg trodde oppkalt enten etter det skjebnesvangre Donner party, vogntoget som snødde inne i Sierra Nevada vinteren 1846-47 der enkelte av de reisende tydde til kannibalisme for å overleve, eller Richard Donner, den amerikanske regissøren ansvarlig for Lethal Weapon-filmene (og min favorittjulefilm Scrooged). For som han skrev tilbake da jeg spurte, «jeg tenkte egentlig på det tyske ordet for torden, fordi, vel, elektronisk musikk og Tyskland og torden er fint».
Donners første utgivelse er endelig tilgjengelig i dag, og det i form av en voldsom og fantastisk versjon av Steely Dan-klassikeren «Night By Night» fra 1974-albumet Pretzel Logic. La meg bare si at bandnavnet gir fullkommen mening når du hører resultatet. Donner synes i teorien å være et slags soloprosjekt for Lupo, men han tyr også denne gangen til svært kyndig hjelp. Fantastiske Marte Eberson er hanket inn som vokalist, og selveste Hedvig Mollestad stiller med en gitarsolo som skiller seg betydelig fra hva Jeff Baxter gjorde på originalen. I det hele tatt er sangen totalt forvandlet, men avgjort til å kjenne igjen. Steely Dans «Night By Night» var både hårete og funky, og av mystiske årsaker blant Dan-låtene jeg kjente dårligst inntil Lupo sendte meg sin versjon og jeg måtte høre originalen for å få det rette sammenligningsgrunnlaget. Jeg skal hilse og si det er litt av en låt i utgangspunktet, og i Donners tapning er den omtrent like kul, bare veldig annerledes, som et tordenvær som treffer den med sin fulle kraft.
Ifølge presseskrivet er Jacobs modus operandi å unngå originalens styrker når han jobber med coverlåter og heller fokusere på andre aspekter. Utgangspunktet for hele Donner-prosjektet var en fascinasjon for gamle soundtracks fra skjæringa 70-80-tallet og filmer som Blade Runner og Escape From New York og komponister/opphavsband som Vangelis, John Carpenter og Tangerine Dream. Det utviklet seg snart til også å omfavne en hel del andre referanser, der Lupo nevner George Duke og Herbie Hancock spesielt, og du kan saktens høre spor av Toto, Alan Parsons Project og mange flere, åpenbart blant dem også Steely Dan.
Donners versjon av «Night By Night» kjennetegnes først og fremst av et arsenal med synthesizere som til tross for assosiasjonene til maskinstyrte fremtidsverdener også inneholder solide doser menneskelig varme. Marte Ebersons kjølige, men innsmigrende stemme kler arrangementet perfekt, og den kler teksten enda bedre. Når hun synger den aller feteste tekstlinjen, «When the dawn patrol got to tell you twice, they’re gonna do it with a shotgun», er det litt som om tiden stopper opp, og sangen umerkelig bygger seg opp mot neste refreng og et voldsomt crescendo. Her kommer først trommeslageren inn, Keith Carlock (som blant annet har spilt med både Steely Dan og Toto), deretter en tidstypisk synth spilt av Lupo selv, og så dundrer Hedvig Mollestad inn med sin ekstremt velplasserte gitarsolo. Kaskader av lyd velter over lytteren, og slår hardt mot land som en musikalsk syndeflod.
«Night By Night» har i Donners tapning blitt en langt over gjennomsnittet vellykket cover. For det er slik det skal gjøres. En sjelden gang kan det være hyggelig med coverlåter som er tro mot originalene, men det er veldig mye mer stas når utgangspunktet snus fullstendig på hodet som her. Lyn og torden, for en bragd, sier jeg bare!
PS! Jacob Holm-Lupo er også aktuell med en annen single i dag, Spiras aldeles nydelige hiphop/blues-låt (eller noe i den duren) «Knust», som han har produsert sammen med hovedpersonen selv, Steffen Falch. Sjekk for all del ut den også!
