Februar er kan hende årets korteste måned, men det kommer likevel mer enn nok ny musikk. Det pøses ut kvalitet fra alle bauger og kanter, og som alltid har jeg gjort et forsøk på å høre meg gjennom mest mulig og plukke ut kremen – slik at du slipper.

Vintermåneden vi nå har lagt bak oss har vært fylt av nye musikalske gleder, og jeg må som alltid nevne noen ting spesielt, så kommer musikken samlet i en hendig spilleliste nederst på siden. Og husk at de som ikke nevnes likevel fortjener plassen. Med mer enn 300 nye låter sier det seg selv at jeg ikke kan skrive om alle.

Når The Delines kommer med ny musikk slipper jeg alt jeg har i hendene for å lytte til Willy Vlautins vidunderlige sanger som er små noveller i sangs form, med Amy Boones kruttsterke vokal og et fantastisk band og nydelige arrangementer. The Delines’ hinsides flotte femte LP, Mr. Luck & Ms. Doom, er gjennomsyret av countrysoul av ypperste merke. Jeg har valgt ut den ravnsvarte mordballaden «Nancy And The Pensacola Pimp», en fortelling om en utspekulert ung jente og en hallik som holder seg gående på Orange Crush og smultringer og babler i vei i ett sett. Det blir hans bane. En utrolig velskrevet låt, som platen da også er full av.

Jeg har ikke rukket å høre gjennom hele Honningbarnas nye plate Soft Spot som kom på fredag, men de låtene jeg har fått med meg så langt er kanon. Det gjelder ikke minst «Festen som aldri stopper», et fyrverkeri av en låt som virkelig høres ut som den spruter ild. Jeg gleder meg vilt å se dem på Øyafestivalen for tredje gang i sommer!

Kristian Kaupangs fjerde albumutgivelse er noe ganske annet igjen, en ettertenksom og vellydende plate fra en artist som synes å bli bedre for hver gang og som altfor få hører på. Siste sjanse er med andre ord hans beste utgivelse så langt, og «Juni i Melton Mowbray» har i seg en storhet som slett ikke er hverdagskost. Er du smart kjøper du LPen som inneholder velskrevne liner notes fra Rune Berg.

London-jenta Hope Tala albumdebuterer med den flotte Hope Handwritten, en lekker miks av nedpå pop, soul, bossa, jazz, hip-hop og mye mer, og «Magic Or Medicine» er faktisk både magi og medisin i et musikalsk perspektiv. En hinsides flott låt. Thailandske Lisa (født Pranpriya Manobal) er mest kjent som medlem av den sørkoreanske gruppa Blackpink, men ga ut sitt første soloalbum Alter Ego på fredag. Singlen «Born Again» er skamløst fengende popmusikk og et samarbeid med to andre størrelser, Doja Cat og Raye. Himmelsk! Lisa debuterer for øvrig som skuespiller i den tredje sesongen av White Lotus i rollen som Mook. Etter to episoder kan jeg trygt si at den nye sesongen ikke ser ut til å stå noe tilbake for de to foregående. Dette blir spennende.

Den engelske duoen The Ting Tings har liksom bare alltid vært der og gitt ut en og annen bra låt, men ferske «Good People Do Bad Things» må være noe av det beste de har gjort til nå, et stykke strøkent Fleetwood Mac-beslektet popmusikk. Asbjørn Ribe er tilbake med ny musikk, og på siste del av den flotte «Etter sol kommer regn» hører vi et tydelig ekko av 10cc-klassikeren «I’m Not In Love». Det er ikke noe galt i det. Den irske singer/songwriteren Adrian Crowley er også ute med ny musikk, og jeg har forelsket meg totalt i tittelkuttet fra platen Measure Of Joy.

Den norske folk-punk-gruppa Mío er ute med ny single, og den knallharde «Hva nå?» er krass krigskritikk, en låt som i lys av konflikter som vi ser i for eksempel Gaza og Ukraina er smertelig aktuell. Det må være mulig å undre seg over hvorfor ikke flere artister er mer på offensiven om dagen. Kanskje skyldes det en viss fatigue, et ord som vel er det stikk motsatte av det som preger Dionisia Fjelldalens usedvanlig offensive vokalprestasjon på «Hva nå?».

Therese Ulvan er en annen av disse artistene som «alltid har vært der», som alltid har levert mer eller mindre fine ting, men som for mitt vedkommende ikke har stukket seg frem. Med den nye singlen «Take Me Back To Yesterday» fikk hun meg imidlertid til å spisse ørene litt ekstra. Dette er en simpelthen en utsøkt poplåt, som om den hadde vært spilt inn av en artist med et større plateselskap og produksjonsmidler i ryggen kunne blitt en ordentlig hit. Dritfin låt, rett og slett.

Fashion Victims smeller til med «Aching And Breaking», en powerpoplåt for alle som liker band som The Flamin’ Groovies, Weezer og Teenage Fanclub med en ekstra dose punkenergi. Hakket mer sofistikert er «Plateau», den nye singlen til John Splithoff, mens John Wesley Harding for første gang på mange år har fått meg til å stoppe opp ved ny musikk fra den kanten. «Thoughts And Prayers» er en kanonlåt om betydningen av å slutte å prate og begynne å handle, en påminnelse for oss alle i en vond tid. Om Maria Jane Smith virkelig hater San Francisco vet jeg ikke, men «I Hate San Francisco» er en eksplosiv rocker med et uimotståelig hook og poprefreng.

Sånn kunne jeg fortsatt, men jeg nøyer meg med å si at svært mange andre artister – blant dem Femi Kuti, Van Morrison, Biig Piig, Amelia Barratt & Bryan Ferry, Mildfire, Johnny Hide, 2AM-DM, Anna Of The North, Alison Krauss & Union Station, Granem, Sam Fender, Eigil Berg og The Lost Pilgrims – også leverer varene. Du finner hele hurven på spillelisten her.