Norsk musikk vinner Øya

OK, ingen er i stand til å gjøre et så formidabelt show som det Nick Cave And The Bad Seeds gjorde torsdag kveld, men av alle de andre artistene som har spilt på Øyafestivalen i løpet av fire solfylte og fantastiske dager, er det i veldig stor grad de norske artistene jeg har satt størst pris på. Her kommer min rapport fra Øyas to siste dager, der de to største konsertopplevelsene jeg hadde begge var norske, med Sondre Lerche og Honningbarna.

Jeg er gammel nok til å huske en tid der norsk musikkliv lignet en ørkenvandring. Bevares, selvsagt ble det laget litt god musikk her til lands da også, men på 80-tallet – mitt formative tiår – var det langt mellom drammene, iallfall inntil a-ha slo igjennom med et bra og ble verdensstjerner. Sondre Lerche ble tre år gammel ganske nøyaktig samtidig som «Take On Me» ble relansert og noen uker senere, i oktober 1985, nådde førsteplassen på verdens gjeveste hitliste, amerikanske Billboard Hot 100. Han vokste opp med a-ha, og var en av veldig mange nordmenn som ble inspirert av deres suksess. Den var blitt en realitet mot alle odds, og viste nye generasjoner musikere og artister at pokker heller, det lar seg gjøre å vinne verden til tross for at man er norsk.

aha-suksessen har ført mer med seg enn mange kanskje er klar over. Den har gitt norsk musikkliv sett under ett en selvtillit det ikke fantes spor av før 1985, og i årene som er gått har forholdene blitt lagt til rette med kurstilbud, utdanningsmuligheter og alt det andre som trengs for å bli god. Da har også talentene vist seg, og på mange forskjellige vis skapt seg karrierer, med varierende grad av suksess selvfølgelig, men om ikke rikdommen har dukket opp, har iallfall ferdighetene i utallige tilfeller vært udiskutable.

Kvaliteten på norsk musikk har i mange år nå vært en av mine store kjepphester, men akkurat Øya har jeg ikke trengt å mase på. Den startet som en praktisk talt helnorsk festival i 1999, og norske artister har vært og er festivalens kanskje viktigste valuta. År etter år etter år har vi fått minnerike konserter fra en lang rekke av våre største artister og band, men også fra en enda lengre rekke artister som muligens ikke er blitt store stjerner, men som likevel har kvaliteter som gjør dem unike. Slik ble det i Tøyenparken også i år.

Nettopp Sondre Lerches konsert i går er et utmerket eksempel på norsk musikks skyhøye kvalitetsnivå. Som blodfan av a-ha gikk han for gull da han startet, og har skapt seg en internasjonal karriere. Nylig kom han hjem og har laget sine to muligens aller beste plater, Patience i 2020 og Avatars Of Love i år. Pandemien sammenfalt med at Sondre flyttet til Oslo fra Los Angeles, og han har brukt denne perioden til å se arbeidet sitt i et nytt lys for slik å ha «gjenoppfunnet» seg selv. Ikke i bokstavelig betydning, derav anførselstegnene, men han har helt åpenbart klart å se sitt eget arbeid fra en smule avstand som har gjort ham i stand til å finjustere det. Han har i mange år benyttet teater og forskjellige visuelle virkemidler – videoer, malerier og annet – som del av kunsten sin, men det er de siste par årene vi virkelig har sett alt dette smelte sammen. Samtidig har musikken hans vært mer grensesprengende og interessant enn noen gang.

Alt dette er et godt utgangspunkt for en konsert i solskinnet på Øyas siste dag, men det skal sies at det hadde vært enda sterkere kost i mørket. Jeg bifaller selvsagt Øyas ønske om en folkekjær stor artist til åpning av lørdagene, men omtrent hvert år slår det meg at disse artistene – deLillos, Vazelina Bilopphøggers, Hellbillies og jeg vet ikke hvem – burde vært headlinere og avsluttet festivalen fremfor å bli «avspist» med 45-50 minutter før folk er ordentlig på plass. Jeg skal ikke gnåle mer om dette annet enn å si at jeg tenkte nøyaktig det samme i går, og at det med Sondres visuelle profil sannsynligvis også hadde fungert enda bedre.

Sammen med sitt aldeles utsøkte band – trommeslager David Heilman, bassist Chris Holm og keyboardist Alexander Von Mehren – entret Sondre scenen klokken 13 blank med grønn jakke og kledelig kassegitar, smittende godt humør og bøtter med sin sedvanlige sjarm. Han starter konserten med en nydelig versjon av «Avatars Of Love», det i utgangspunktet ti minutter lange tittelkuttet fra årets album, men her i forkortet utgave, blant annet minus Kjetil Møsters nydelige saksofonsolo, og å stige inn i Avatars Of Love-universet både musikalsk og visuelt er som å oppdage en ny og forunderlig verden. Det er en av Sondres beste sanger noensinne, og når han og bandet står på Øyas hovedscene omgitt av Nikolai Torgersens tegneserieaktige coverkunst og backdropen er et lerret viet den ledsagende videokunsten, er vi med på noe helt spesielt.

Neste sang ut er den spretne «I Can’t See Myself Without You» fra Patience før han vender tilbake til den nye platen med et av dens andre blinkskudd, supercatchy «Cut». Alt fremføres med lekenhet og teatralske påfunn, og etterhvert som konserten utvikler seg blir samrøra av kunstneriske virkemidler bare bedre og tydeligere. Sondres fetter Lars Vaular kommer midtveis i konserten inn for å fremføre deres felles single «Øynene lukket», og nei, det ble ikke dårlig stemning. Det lover derimot Sondre at det skal bli når bandet vender tilbake til scenen, David Heilman utkledd som spøkelse, for å fremføre «Dead Of The Night», den andre virkelige hjørnestenen på Avatars Of Love, og denne blir spilt i sin helhet så vidt jeg kan forstå, i fulle ti minutter. Det er en mesterlig låt og en mesterlig fremføring.

Stemningen ble ikke dårlig nå heller, og med «Bad Law» er uansett det gode humøret tilbake for fullt. Sondre avslutter konserten ute blant publikum der han synger «That’s All There Is», mens han filmer seg selv og alle rundt seg på mobilen. Om det skulle være noen tvil, så ble det altså ikke dårligere stemning av dette. Tvert imot var det en fantastisk avslutning på en fantastisk konsert. Sondre Lerche er blant våre aller beste artister akkurat nå, og la meg dessuten legge til dette: Han har aldri vært bedre.

Senere i går, mens solen gjør seg klar til å gå ned ute i Oslofjorden, står Edvard Valberg og de fire andre medlemmene i Honningbarna skjult i publikumsmengden foran Vindfruen-scenen, og når klokken viser 20:00 bykser de opp på scenen og gjennomfører det kuleste og mest halsbrekkende showet jeg har sett på Øya siden forrige gang de spilte her, i 2018 (tror jeg), da Edvard hadde gipset det ene benet uten at det forhindret ham i å klatre høyt opp i scenerigget og kaste seg ut til publikum.

Han var også mye ute i folkehavet i går, i likhet med flere av de andre bandmedlemmene. Det gikk til dels ekstremt hett for seg i denne delen av festivalområdet i de 50 minuttene Honningbarna hadde til rådighet. Armert med blant annet låter fra årets kanonskive Animorphs gikk de løs på konserten med dødsforakt, bokstavelig talt. Både Edvard og de andre bandmedlemmene kastet seg gjentatte ganger ut blant publikum som bar dem frem og tilbake i kaoset til ellevill jubel og god gammeldags poging og total råskap.

En Honningbarna-konsert er en energiutblåsning som mangler sidestykke, og det er nesten feil å si at vi er der for musikken. De spiller så høyt og hardt og fort at det nesten ikke er mulig å kjenne igjen låtene, men det spiller ingen rolle. Det er bare sjukt morsomt, sjukt intenst og sjukt smittende. Tenk så heldige vi er som har et punkband som Honningbarna her i Norge. De spiller på Rockefeller senere i høst, og det skal veldig gode grunner til for at jeg ikke drar dit.

Ellers da? De siste to dagene på Øya hadde veldig mye bra å by på, og som alltid også en del ting som ikke treffer like godt. Men sånn er det. Dette er en festival med et sjeldent sjangermangfold som både evner å bidra til stadig publikumsrekruttering og å få voksne folk tilbake, år etter år.

Oslobandet The Switch var det første jeg så på fredagen, og om dem er blant annet å si at de er det perfekte festivalband. Bandet er en sekstett bestående av utsøkte musikere – Filip Roshauw og Thomas Sagbråten i front, begge på vokal og gitar, Frank Michaelsen på mer gitar, Arthur Kay Piene på et arsenal av fete tangentinstrumenter, Espen Kregnes på bass og Tore Flatjord på trommer. For anledningen var de forsterket med det ferske talentet Selma French på fiolin og vokal, som for øvrig kommer med sin debutplate på fredag. Til en viss grad både ser ut og høres The Switch ut som en hippiegjeng som kunne steget ut av Ken Keseys buss Furthur et sted i California på slutten av 60-tallet, og det er umulig ikke å få assosiasjoner til Grateful Dead. Det er nok langt mindre dop i spill hos The Switch, men de gir publikum en aldri så liten tidsreise i solen med sanger som «Where Is Away», «What If», «Spring In The Forest Of Time» og «Summer In The Forest Of Time». Nydelig, på alle måter.

Skarbø Skulekorps ligner ikke på så mye annet. Det er riktignok et fiktivt skolekorps, unnskyld, skulekorps, men de er kledd i fine blå uniformer og har en fin, hjemmesydd fane som står utstilt på scenen, mens de spiller sin unike blanding av jazz, afrobeat og mye mer, kort fortalt korpsmusikk du aldri har hørt maken til.

To artister som kanskje ikke henvender seg veldig til meg er Kamelen og Dagny, men begge gjennomførte strålende konserter på fredag, begge konstant smilende og i veldig godt humør. Slikt smitter, og begge gjorde meg veldig glade.

Krissy Mary er det nye prosjektet til Kristine Marie Aasvang, tidligere blant annet kjent fra den vidunderlige trioen The Secret Sound Of Dreamwalkers, og hun holdt en liten showcase på Biblioteket-scenen som var veldig fin å ha fått med seg.

Ellers på fredagen var amerikanske Bright Eyes, bandet som på mange måter er et soloprosjekt for Conor Oberst når han ikke gir ut plater under sitt eget navn og faktisk ER soloartist, et solid høydepunkt. Visstnok har han vært bedre live før, sier folk, men jeg likte konserten.

Jeg kikket også litt på svenske Amason og engelske Florence + The Machine, og likte helt klart sistnevnte best. Her er det et nivå som imponerer, og det visuelle er jo en fest.

Vi må over til lørdagens konserter. Sondre Lerche rakk akkurat å gjøre seg ferdig med sitt sett før Kamara gikk på scenen ved siden av og leverte et knippe låter som virkelig viste at hun er blant Norges mest lovende popsangere. Ikke bare har hun noen ordentlig catchy ting i bagasjen – «Carry You Home», «20 Something» og ferske «Can’t Get You Out Of My Head» blant dem – men hun har også en stemme og ikke minst en kraft i stemmen som slår det meste. Himmel og hav som hun drar på, og som det svinger av henne og det stødige bandet hennes! Dette var en ren lykkepille.

Det er fullt mulig å si det samme om Fieh. Bandet som befinner seg i et sjangerblindt pop/jazz/funk/r’n’b-landskap er anført av den smørblide totningen Sofie Tollefsbøl, og det var tredje gang de spilte på Øya i går. Håper ikke det blir siste, for å si det sånn. Her er det mye godt humør og strålende musikk på et brett.

Hannah Storm er et ungt talent som akkurat har gitt ut sin tredje single, «Moving On». Sammen med sitt flotte band fremførte hun et knippe sanger som lover ganske godt for den kommende debutplaten. Riktignok satt ikke alt like godt, men på sitt beste lager hun storslått, nydelig drømmepop i et smått alternativt landskap. Kanskje var det også slik at hun og bandet måtte bli litt varme i trøya før ting virkelig fungerte. Siste del av konserten var klart best, men en ting må være klinkende klart: Hannah Storm har en fabelaktig god stemme.

Jenny Hval er en av våre mest særegne og spesielle artister, kompromissløs som få, men hun er det med nydelig musikk som ikke så lett lar seg båssette. Jeg valgte riktignok å ta en liten pause under mesteparten av konserten, men de delene jeg fikk med meg var helt strålende. Årets album Classic Objects er muligens hennes lettest tilgjengelige så langt i karrieren, men gir ikke nødvendigvis ved dørene av den grunn. Hun spilte den fantastiske «Year Of Love» derfra, og da kunne jeg i grunnen bare smile meg gjennom resten av dagen selv om jeg ga avkall på deler av konserten.

Før Aurora gikk på hovedscenen Amfiet som årets siste headliner, så jeg noen flere internasjonale artister, og det var vel ingen av dem som hamlet opp med de norske artistene jeg hadde gleden av å se. Igjen må det også tillegges mine egne preferanser, men du skulle tro at den svenske søsterduoen First Aid Kit ville treffe meg litt hardere. Men dessverre. De er flinke, men jeg faller ikke pladask.

Det er ikke den britiske rapperen AJ Traceys feil at jeg ikke syntes all verden om det jeg så av hans konsert – musikken hans er bare ikke helt for meg. Da synes jeg den britiske jazzgruppa Sons Of Kemet er mer interessante, men heller ikke de treffer meg pladask. Den irske popcountryartisten CMAT er sjarmende og veldig ivrig med brukbart fengende låter, men jeg sliter dessverre litt med stemmen hennes som jeg synes blir litt for mye av det gode.

Da har jeg mer sans for stemmen til Aurora. Jeg så ikke hele opptredenen hennes i går, men jeg kan ikke annet enn å la meg imponere dypt av hennes talent, profesjonalitet og garantert svinedyre sceneshow. Hun har en stemme som er unik, matchet av betydelige mengder sjarm, og at hennes urnordiske fremtreden har gjort henne til et stort navn i USA er lett å forstå. Jeg gikk midtveis i konserten, etter å ha hørt henne synge den nydelige og for henne noe atypiske balladen «Exist For Love». Den satte et veldig fint punktum for Øya 2022, som må være en av de mest vellykkede i festivalens historie. Jeg gleder meg allerede vilt til 2023. Vi ses der, folkens!