Kanonåpning av ganske fin onsdag – Øya 2024, dag 1

Det er 25 år siden den første Øyafestivalen – på Kalvøya og derav navnet – og anledningen ble feiret med en stjernespekket åpningskonsert på årets festival i Tøyenparken. Å si at det ble en vellykket affære er ikke akkurat å ta for hardt i. Det ble en konsert helt i festivalens ånd, en feiring besørget av gamle og nye venner av Øya med Orions Belte som «husband» – og ja, de kan spille hva som helst med hvem som helst.

Konseptet var enkelt. Ni artister som har vært med å sette sitt preg på festivalen gjennom 25 år skulle få fremføre hver sin sang. Uheldigvis måtte Sivert Høyem melde avbud, men hans plass ble overtatt av fetterne Sondre Lerche og Lars Vaular som fremførte sin velkjente hit «Øynene lukket» helt til slutt, med påfølgende «jævlig dårlig stemning» som selvsagt ikke var det i det hele tatt.

De hadde allerede fremført hver sin låt – henholdsvis «The Sentimentalist» og «Striper» – og var således allerede varme i trøya og mer enn måtelig entusiastiske. Det gjelder særlig Sondre som er rene Duracel-kaninen, og at de to kronet denne jubileumskonserten i stedet for Sivert var avgjort ikke det verste som kunne skjedd.

Jeg foregriper dog begivenhetenes gang. De øvrige artistene gjorde også sitt til at dette ble vellykket. Beharie åpnet ballet på sedvanlig nedpå og sjelfullt vis, før det var Sondres tur, og deretter Hillari som var et nytt bekjentskap for meg. Det er nok fordi jeg følger med kun måtelig godt på visse typer musikk, men hun er Urørt-vinner fra 2023 og har fått godkjentstempel av selveste Timbaland, så hun har papirarbeidet i orden. Det var ikke snaut det hun leverte heller, godt hjulpet av fire dansere, godt humør og Orions Belte.

Dernest var det tid for to vidt forskjellige gitarhelter, Øystein Greni og Fay Wildhagen som begge leverte helt utsøkt, før Musti fra borti gata kom på scenen. Jubileumskonsertens høydepunkt kom deretter i form av Ane Brun som gjorde en fenomenal «Do You Remember». Snakk om fest! Det syntes tydeligvis også Øystein Greni og Sondre Lerche som sto på siden av scenen og danset som om livet sto på spill. Ikke til forkleinelse for Lars Vaular, men det var en tøff oppgave å følge Ane, så det var bra han fikk Sondre opp på scenen etter å ha fremført «Striper» alene og at de avsluttet med partynummeret sitt.

Øyafestivalen er en evig kilde til dilemmaer. Hvilken artist skal man velge å se på bekostning av hvem, og skal man forsøksvis dele seg? I likhet med alle andre måtte jeg prioritere vekk masse bra, og det er ikke alltid man treffer de rette valgene. Bra var det iallfall at jeg forlot hovedscenen og Sarah Klang (som var temmelig kjedelig) til fordel for Hilma Nikolaisen. Altså… Hilma er klasse! Hun er muligens Norges cooleste artist, som en langstrakt Patti Smith med lyst hår, og en holdning på scenen som er så tøff at jeg vælver av fryd. Med sine to medmusikanter serverte hun et sett med dronete rock, et sted mellom Neu!, Lou Reed og selvsagt Patti Smith.

Bandnavnet hadde ikke festet seg, men en av låtene jeg har spilt mest i sommer er Bala Desejos «Baile de Máscaras (Recarnaval)», et ellevilt stykke samba. Den brasilianske kvartetten (utvidet med et knippe utsøkt habile musikere) spilte en fantastisk konsert på Vindfruen-scenen og ble for meg gårsdagens andre klare høydepunkt. Her var det så mye godt humør å spore at det knapt kunne gjøres lystigere, og jeg skal hilse å si Bala Desejo fikk norske festivalgjengere til å bevege seg.

Ved siden av Musti var gårsdagens mest kortreiste artister hiphopduoen Tøyen Holding med Mest Seff og Fredfades. Det gjorde de et poeng av ved å dra en fleip om at når man bor virkelig nærme et sted så har man en tendens til ikke å rekke avtaler slik at de ikke hadde rukket å spise før de måtte dra til parken. Derfor hadde de fått med seg en kokk som tilberedte litt østers, og det var såpass mye at de ville dele med publikum. Og publikum fikk østers. Jeg håper for bandets del at de var sponsa, for dette må ha vært dyrt. Vinen de to gutta koste seg med på scenen kunne de dog ikke dele, men for å si det sånn – rock’n’roll er ikke hva det en gang var.

Alison Mosshart og Jamie Hince utgjør duoen The Kills, og deres nokså fornøyelige rock’n’roll holder seg adskillig nærmere klisjeen enn Tøyen Holding – som selvsagt beveger seg innen et helt annet felt innen populærmusikken. Men det begge duoer deler er selvsagt en breial holdning som tjener dem godt. Paradoksalt nok er det The Kills som har mest musikk på boks av de to, og selv om både Mosshart og Hince ser utstudert coole ut, er det litt kjedelig å se de to spille og ikke noe annet skjer. Kunne de ikke servert noe å spise de også, liksom?

Jeg hadde større glede av å oppleve P.J. Harvey igjen selv om jeg bare fikk med meg åpningen og avslutningen på konserten. Da fantastiske «Down By The Water» kom mot slutten, slo det meg at det dystre temaet til tross – en druknet jente – så er dette en av de sangene som gjør verden til et bedre sted. Sånn er det med all stor kunst, hvor alvorlig den enn måtte være.

Jeg så også de tre første låtene rapperen Vince Staples fremførte, og apropos glisne scenegulv så er det ganske døllt å se en mann trampe rundt mutters alene på en stor flate mens all musikken befinner seg på tape. Det blir noe litt trist over det, selv om det neppe er meningen at det skal være det.

Så jeg Pulp? Nei, jeg gjorde ikke det. Det regnet godt da Jarvis Cocker og co. spilte, og jeg har aldri vært mye til fan, så derfor. Men nå; en ny dag på Øya venter.