I morgen feirer country/americana-kollektivet Die With Your Boots On tiårsjubileum med storstilt og beskjedent stjernespekket festkonsert på Parkteatret i Oslo. Da Eivind Eide Skaufjord, Geir Ramstad Sletvold og Christoffer Nyegaard Mollestad feiret femårsdagen i 2018 var det «bare» i egenskap av å være DJs og konsertarrangører med booking for noen få utvalgte artister, men i årene som er gått har de startet plateselskap med samme navn – Die With Your Boots On Records.

Av en stall på i alt seks kresent utvalgte artister på labelen, var fire av dem velkjente navn før de tegnet kontrakt med det nye selskapet: Signe Marie Rustad, Malin Pettersen, The Northern Belle og Silver Lining. DWYBO Records har tilknyttet seg ytterligere to strålende navn: Embla And The Karidotters og Ole Kirkeng. Sistnevntes debutalbum kommer til høsten, og det samme gjelder det som blir Malin Pettersens tredje «helaftens» soloalbum som vil vekke en smule oppsikt. Denne gang er hun produsert av Martin Horntveth, trommeslager i Jaga Jazzist og superprodusent for DumDum Boys, deLillos, Nils Bech, Kristian Torgalsen og flere andre. Den første singlen er en nydelig elektronisk ballade med tittelen «Who I Am» og slippes allerede fredag. Den kan trygt sies å være merkbart annerledes enn det hun har gjort tidligere, både som soloartist og som frontfigur i Lucky Lips.

Konserten i morgen får «fint» besøk fra USA, representert ved det Eivind Eide Skaufjord omtaler som «våre Boston-venner i Ward Hayden & the Outliers, et av de beste og mest hardtarbeidende banda der ute». De spiller opp til dans før Embla & The Karidotters inntar scenen på Parkteatret som kveldens husband. «De vil backe en roterende cast av DWYBO-artister som gjør egne og andres låter, med samarbeid på kryss og tvers. Det blir helt unikt», lover han.

Den «moderne» norske americanabølgen – iblant omtalt som nordicana – oppsto på undergrunnsnivå sånn roughly i årene 2012-15, og fant fotfeste og publikum utover det opprinnelige i årene som fulgte. Mye har skjedd rundt profesjonalitet og seriøsitet de siste årene (der koronapandemien her som i andre tilsvarende miljøer dessverre ødela noe av den positive oppdriften), og scenen/miljøet er ganske annerledes nå enn da femårsfesten fant sted på John Dee og Signe Marie Rustad urfremførte det som er blitt hennes signatursang, «Die With Your Boots On», som talende nok ble den første utgivelsen på plateselskapet som så dagens lys i 2019.

Jeg har rettet noen spørsmål til Eivind Eide Skausfjord, den av trekløveret som ikke har «ordentlig» jobb, men jobber i plateselskapet Jansen Records som er deleier av Die With Your Boots On Records.

Hva er status for norsk americana/country i dag sammenlignet med klimaet da dere feiret fem år?

Mange av artistene som graviterte rundt Die With Your Boots On-miljøet og som vi jobbet med da, har klart å etablere langsiktige og bærekraftige karrierer. Det er stas å se. I tillegg var perspektivet i mye større grad nasjonalt for fem år siden, mens nå satses og tenkes det mer internasjonalt. Vi ser også at det er masse nye spennende artister på vei opp. Festivalene booker americanaartister i litt større grad, men en får også inntrykk av at det fortsatt er litt kvotebasert. «Nå har vi allerede booket én americanaartist, så da er sloten fylt opp. Ta kontakt neste år», liksom. I tillegg virker det som at det er litt tøffere å komme som ferskt band å spille på klubber i Oslo – og sikkert ellers også. Artisten må typisk leie lokalet og dermed bære risikoen selv. Alt sånt har blitt mye tøffere etter pandemien.

Det er sikkert vanskelig for deg å svare på som står midt i det, men hvilken betydning har du inntrykk av at DWYBO Records har hatt for norsk americana siden dere startet labelen i 2019?

Før vi startet labelen, var nok den viktigste funksjonen vår at vi skapte en møteplass og bidro til å bygge et miljø. Men ja, vi står jo midt i det som du sier. Nå som plateselskapet har eksistert i noen år, så har vi vel i alle fall vist at man kan få til en del. Vi har nytt godt av profesjonaliteten og infrastrukturen til Jansen, som har gjort det mulig for oss å satse hardt og ambisiøst på artistene. Jeg tror det har vært inspirerende for andre å se den internasjonale oppmerksomheten flere av dem har fått, og at vi har sørget for at vår gjeng har vært godt synlige på TV, i radio og i pressen.  

I likhet med «originalen» – altså amerikansk americana og moderne artister som for eksempel Sam Outlaw, Robert Ellis, Margo Price, Sturgill Simpson og Aaron Lee Tasjan har norsk americana også vist klare tendenser til å bevege seg vekk fra utgangspunktet med den klassiske countrymusikken i bånn til å utvide det musikalske nedslagsfeltet betydelig. To av deres egne artister – Signe Marie Rustad og Malin Pettersen med sitt kommende album – er gode eksempler. Hva tror du det tilfører miljøet?

Jeg synes det er kjempesunt. Vi følger jo fortsatt med på – og lar oss inspirere av – hva som skjer med artistene vi liker i USA, og kanskje spesielt i miljøet i East Nashville, og det er gøy å se at det er lite regelbundet. Du nevner jo Sturgill, som nærmest ga ut en metalplate, mens Tasjan har gjort masse forskjellig, både poppa, synthete og rocka ting. Men de er fortsatt hjertelig velkommen i americanamiljøet der borte. Det er kult å se.

Hva skjer med nye signinger på DWYBO Records? Siden oppstarten har dere tatt med dere Ole Kirkeng og Embla And The Karidotters av nye navn, men det må vel være mer som rører seg der ute og som dere er interessert i?

Vi prøver jo å ha «øret til bakken» og følge med på hva som rører seg, men vi har et luksusproblem. Nå har vi seks artister som alle er aktive og produktive. Kalenderen er full noen år fremover i tid. Vi skylder dem og oss selv å sette av tid til å kunne gjøre en god jobb og at utgivelsene ikke skal gå i veien for hverandre. I tillegg skal slippene passe inn i kalenderen til Jansen Records med øvrige underlabels. Så da må vi rett og slett begrense oss litt. Men ingen dører er 100 prosent lukket.

Hvordan drives selskapet fra dag til dag? Du er vel den eneste av dere tre som jobber noe i nærheten av full tid med labelen.

DWYBO, når man snakker om «gjengen» eller DJ-ene – vi som starta konseptet – er fortsatt meg, Geir og Christoffer. Og DWYBO Records er et samarbeid mellom DWYBO og Jansen Records. Dermed er også mine kolleger i Jansen – Erik, Andreas og Maria – med i familien. Den daglige driften av plateselskapsbiten er det kanskje jeg som sitter aller mest med, men alle vi i Jansen Records jobber med dette. Geir og Christoffer har «ordentlige» jobber, men bidrar med det de har tid til, og Geir har vært en helt mens jeg har vært ute i pappaperm og har brukt masse tid på selskapet ved siden av full jobb.

Det har åpenbart funnet sted en profesjonalisering av countrymiljøet i løpet av de fem siste årene. Synes du det er like vitalt som før?

Vrient spørsmål. Profesjonalisering er jo bra, og det føles veldig vitalt rundt våre artister og en del andre. Men man trenger også prøving og feiling, surr og festing og alt det der som gjerne hører med nytt blod. Vi er heldige som har klart å profesjonalisere det for vår egen del, eller for våre egne liv. Ettersom vi har blitt eldre og mer etablerte, så er det vanskeligere å holde i gang et klubbkonsept på små midler og med mye kvelds- og dugnadsjobbing. Så jeg er kanskje usikker på om de som kommer opp nå har den samme følelsen av «community» som vår generasjon har hatt.  

Da vi snakket sammen i anledning femårsjubileet, beskrev dere DWYBO som et «musikkjærlighetsprosjekt». Er det fremdeles slik, eller føler du at mer står på spill nå som dere er voksne og dette er blitt alvor?

Det står jo mer på spill, absolutt. Nå er vi jo delaktige i å forvalte folks karrierer. Men jeg tror de fleste som jobber i musikkbransjen, eller i hele kulturbransjen, gjør det ut av kjærlighet. De færreste blir rike. Ikke bare vi i DWYBO, men hele Jansen, jobber med ting vi brenner for. Kunne vi signert mer kommersielle artister og tjent mer penger? Kanskje, men vi må jobbe med ting vi kan stå inne for, avslutter Eivind.

La meg også få presentere en liten spilleliste med utvalgte perler fra den lille, men svært gode katalogen til Die With Your Boots On Records. I likhet med Eivind og de andre arrangørene håper jeg å se så mange som mulig på Parkteatret i morgen. Femårsfeiringen ble for min del historisk, og jeg har en følelse av at du ikke vil gå glipp av tiårsjubileet. Likevel, til alle som ikke har anledning til komme, sjekk ut denne spillelisten!