De fineste juleheftene 2024
Så er vi der igjen. Med under to uker til julaften drar det seg til med innkjøp og forberedelser, og butikkenes bladhyller bugner av julehefter. Som alltid produseres altfor mange – her er mye ræl – men som alltid produseres også mye bra. Uheldigvis ligger det i juleheftenes natur at mye av materialet som tilbys er resirkulert. Gamle søndagssider fra amerikanske aviser med serier som Blondie, Fiinbeck og Fia, Knoll og Tott og Billy er riktignok på vikende front – kan det virke som – og veien har åpnet seg for norske kvalitetsserier og mye annet rart. Blant årets utgivelser finnes eksempelvis et satiremagasin med tegneserier om Donald Trump og Jul under krigen redigert av Petter Schjerven, for å ha nevnt to av de mer uvanlige. I tillegg kommer selvfølgelig Herborg Kråkeviks årvisse Juleroser og lignende julehefter med noveller og dikt og petiter og sanger og jeg vet ikke hva, som fortrinnsvis er ment å være til ettertanke.
Jeg har anmeldt noen av juleheftene som er å få kjøpt nå. Det er disse jeg av ymse årsaker oppfatter som de mest interessante blant årets utgivelser, men det skal understrekes at opptil flere av dem inneholder resirkulerte serier. La for øvrig ikke utvalget stå i veien for personlige favoritter som kanskje først og fremst appellerer til nostalgikeren i deg. Jeg har det selvfølgelig litt sånn selv også.
En stripeserie om en alenepappa og hans sønn, hund og robot er ikke – og har aldri vært – hverdagskost, så å hevde at Jens K Styves Dunce er blant de mest originale i sitt slag er neppe å ta for hardt i. Serien så dagens lys i 2016, og Styve har jevnt og trutt kommentert vår tid gjennom teknologiens nyvinninger i kontrast med «gamle» verdier. Med mindre jeg tolker Dunce aldeles feil, har Styve klokkertro på menneskets naturlige plass i en stadig mer teknologisert verden, og hans stemme er således en kjærkommen motvekt til skremselsbildene som er blitt stadig mer levende siden James Cameron lagde sin andre Terminator-film i 1991. Nå har Dunce i og for seg lite å gjøre med morderroboter sendt fra fremtiden for å utrydde menneskeheten, men Terminator 2: Judgment Day er og blir den fremste kunstneriske advarselen om hvor galt det kan gå om kunstig intelligens får løpe løpsk. I en 16 sider lang spesialhistorie forteller Styve varmt og empatisk om ensomhet, vennskap og nostalgi i julens ofte ulne lysskjær. Det er en påminnelse om at julen kan være to helt forskjellige ting – samling, fest, familie og overflod på den ene siden, dyp ensomhet og fortvilelse på den andre. Familiens robot spiller for øvrig en mindre fremtredende rolle. Juleheftet inneholder også et stort antall Dunce-striper fra arkivet, og gir veldig god valuta for pengene.
Tidenes sannsynligvis fremste formidler av julestemning i tegneserieformat? Carl Barks – ingen over, men kanskje Arild Midthun ved siden (se mer om det lenger ned). I årets julehefte med serier fra den gamle mester får vi to virkelige klassikere; en tisider fra 1955 kalt Julereisen der onkel Skrue lurer med seg Donald og nevøene på jakt etter et sunket skip – i ubåt og langt utenfor julenissens rekkevidde – og den lengre historien Du gylne, glitrende tre fra 1948, der heksa fra Snehvit og de syv dvergene forsøker å ødelegge alle juletrær i hele verden for at alle skal bli sure og være slemme mot hverandre. Begge disse – samt to ensidere – er serier jeg har lest ørten ganger før, men i likhet med så å si hver eneste av Barks’ Disney-fortellinger blir jeg aldri lei. Disse er tidløse historier som fokuserer på jul på sitt mest intenst koselige, samtidig som Barks, her som alltid, presiserer at en god og vellykket julefeiring ikke er noe å ta for gitt.
Det kommer aldri som et sjokk at Nemi er blant de fineste juleheftene, med vekt på fin. Lise Myhre er så full av empati og godhet for sin neste at det tydelig manifesterer seg i tegneseriefigurene hennes (ikke bare hovedpersonen Nemi, altså) og strømmer ut av enhver av hennes utgivelser, det være seg magasin, bok eller julehefte, og kanskje særlig det siste. Tar vi med i betraktningen at Nemi på mange måter er personifiseringen av julas barnlige glede, samtidig som Lise Myhre har et varmt hjerte for dem som opplever jula som en ensom og vanskelig tid, blir de årvisse juleheftene fulle av paradokser og kontraster, det vil si livet på sitt letteste og på sitt tyngste. Årets julehefte rommer primært enkeltstriper og noen helsider, men Myhre har også gjort plass til ett illustrert dikt, «Stunda» av Hans Ludvig Fredheim, og en egen, eksepsjonelt finstemt tresider, der hun viser seg fra sin mest utsøkt poetiske side. I løpet av syv vakre tegninger formidler hun et budskap om håp som vi ikke skal ta lett på i vår turbulente tidsalder. De tre sidene er verdt prisen på 89 kroner alene, og det er ikke noe jeg bare sier. De er virkelig så gode.
Her er det mye julehefte for pengene! Tusjkollektivet er den nye satsningen til Strand forlag og Aftenposten der de fire serieskaperne Tegnehanne, Therese G. Eide, Nora Dåsnes og Noor Eckhoff publiserer helsides tegneserier på omgang i lørdagsavisen. Felles for alle fire er at de skaper selvbiografiske serier, og av disse er de to førstnevnte mine soleklare favoritter. Begge er sylskarpe serieskapere som på hvert sitt vis evner å beskrive småbarntilværelsen på det jeg, mitt barnløse vesen, oppfatter som usedvanlig presist, og de gjør det til dels hylende morsomt. Nå er det dessverre slik at Eide når hun skaper for Tusjkollektivet har permittert sin fantastiske stripeserie Intet nytt fra hjemmefronten til fordel for en annen kreasjon, Historiske antrekk. Dette er 12-ruters «serier» der hun forteller historien bak plagg av typen Karl 12s hatt og Kristian Kvarts hanske, eller mer generelt om «Lus og luksus» (den som leser får sammenhengen) og «Strikket silketrøye». På papiret kan det virke kjedelig, men Eides humor trumfer enhver tematikk. Tegnehanne er som alltid treffsikker, og de barneaktige, «stygge» tegningene er til tider aldeles fantastiske, som når hun beskriver arketyper fra barselgruppen eller for den saks skyld sine egne ansiktsuttrykk. Noor Eckhoff er profesjonell fotballspiller, og siden jeg ikke er veldig opptatt av fotball setter jeg stor pris på at mye av handlingen i Tusjkollektivet-sidene hennes finner sted utenfor banen og at hun bruker mye plass på foreldre og søsken. Om disse er like begeistret er kanskje ikke sikkert, men Eckhoffs serie er morsom og streken fin. Jeg har dog brukt en del tid på å bli fortrolig med de kulerunde øynene alle figurene hennes er utstyrt med, men det begynner å komme seg nå. Til slutt har vi altså Nora Dåsnes som er den av serieskaperne jeg kjenner dårligst. Hennes sider i Tusjkollektivet er mildt filosofiske betraktninger om de mer alvorlige ting i livet, og hun er i besittelse av både et klokt hode og lun humor. Det er en kombinasjon det kommer mye godt ut av.
Også en slags nyvinning fra Strand forlag. Etter tre år med det strøkne juleheftet Klassiske historier med resirkulert materiale og nogo attåt, ved siden av det ordinære Pondus-juleheftet, prøver forlaget seg på en ny resirkulert vri. Juletrefest er på 100 sider og redigert av Radio Gaga-skaper Øyvind Sagåsen som har plukket favoritter fra gamle julehefter med Pondus og andre serier som har figurert som gjesteserier i bladet. Det er blitt en skikkelig berg og dal-baneferd der moroa styres av hva du liker og ikke liker, eller skal vi heller si, i hvilken grad du liker dem. Her er ingenting dårlig. Blant gjesteseriene er naturligvis Radio Gaga, og dessuten Lunch, Kollektivet, Krüger & Krogh, Eon, Dunce og Storefri, og det aller gledeligste gjensynet er med en lang Rocky-sekvens opprinnelig publisert i 2016. SOM jeg savner Martin Kellermans geniale serie! Den er en unik blomst innen skandinavisk tegneseriekunst. For øvrig er det mye annen moro her, ikke minst med Frode Øverlis på sitt vis tilsvarende unike tittelfigur Pondus.
«Vi trenger alle noe å tro på, selv om vi innerst inne vet at det bare er bullshit.» I årets Lunch-julehefte har Børge Lund laget en 29 sider lang spesialhistorie som bryter betydelig med de vanlige stripene. Som alltid gir det større formatet anledning til å fortelle bredere og mer dvelende, ettertenksomt, noe som kler juletematikken godt. På grunn av dyrtid og sviktende økonomi står julebordet i fare i det navnløse firmaet der Kjell og de andre jobber, eller som han sier når han tar det i seg, der de har «vært på jobb» hele året. Det er ikke helt det samme, særlig ikke i hans tilfelle. Men så ser det ut til å bli julebord likevel, eller mer presist «tidenes feteste juletur» til der den ekte julenissen bor, i regi av det mystiske firmaet Dreamtravel. Her er ikke alt som det skal, og Kjell avdekker svindelen. At det er akkurat han som lukter lunta er heller ikke så underlig, skal det vise seg. Historien har også en gjesteopptreden fra Kjells foreldre. Stas!
Frode Øverlis ruteserie med det usedvanlig presise navnet Rutetid er som regel en fryd. Når en vits er for bløt eller tematisk sett ikke passer inn i Pondus-sammenheng, har han dette nydelige utløpet for galskapen. Den kommer gjerne tett når Øverli er inspirert, så vi skal være glade for Rutetid. Han nærmer seg 1500 av disse vitsene nå, og i årets julehefte får vi et knippe helt ferske ruter og et høyt antall klassikere fra arkivet. Og ja, vi har selvsagt sett dem før, men de er like morsomme fremdeles, fra den skotske McBallerina-klanens noe uvanlige skjørt og yogaøvelsen «åpen blomst», til doktor Frankensteins monster med en skrue løs og en helt spesiell skisse av Matterhorn. Det er også gjort plass til noen gjestespill fra seriene i Rutetid-bladet som fra 2025 skifter forlag fra Egmont til Strand, men det skal sies at det er Rutetid som er den virkelige beholdningen. Jeg tror det må være den beste ruteserien siden Larsons gale verden.
Eks-lærer Marius Henriksens stripeserie Storefri er blitt en suksess i årenes løp. Tidligere hadde den fast plass som gjesteserie i Pondus (den er der ennå, men i mindre skala), og nå utgis Storefri som eget magasin. Juleheftet fra den kanten er blitt en årviss tradisjon, og Nå er den hektiske time… er en 21 sider lang spesialskrevet historie der læreren Ann Beate – en av seriens mer samvittighetsfulle figurer – blir utbrent og sykmeldt. Mot enhver formodning tar slubberten Vidar ansvar for å lose skolen gjennom Ann Beates fravær og den årlige julelunsjen. Han får attpåtil med seg den evig deprimerte Sigbjørn som også viser visse positive egenskaper han sjelden eller aldri har delt med oss tidligere. Det er blitt en lun og varm historie med et tydelig julebudskap og som også har klart å bevare seriens humoristiske brodd, og den er bare halve moroa. Den andre halvparten av juleheftet er viet vanlige striper, et par sider med Henriksens andre stripeserie, Pappa, og enruterserien hans, Hurtigmat. Her er det god valuta for pengene.
Julehistoriene til trekløveret Arild Midthun, Knut Nærum og Tormod Løkling er fartsfylte greier, filmatiske i fortellerstil, med heseblesende og godt orkestrerte actionscener. Som oftest ligger en nokså tynn historie i bunn, et plot som denne gangen sender Donald, Ole, Dole og Doffen og onkel Skrue til Hedenvandre i Skottland, til McDuck-klanens gamle slott. Det har vært åsted for klassiske historier av Carl Barks, blitt gjenopplivet av Don Rosa, og høyst sannsynlig også figurert i andre Disney-tegneres serier. Fortellermessig har Nærum og Løkling mye å strekke seg etter hvis ambisjonen er å tangere Barks og Rosa, men som et lettfordøyelig spenningseventyr med visse nikk til de to mesterne gjør «Det spøker for jula» jobben. Som vanlig er tegningene til Midthun praktisk talt feilfrie og teknisk briljante. Det er som oftest han som er den viktigste årsaken til å anbefale disse årlige heftene, så også denne gang. Historien i seg selv tilfører lite nytt til Donald Duck-universet, men som vår fremste formidler av uforfalsket julestemning i tegneserieformat er dette atter en gang Midthuns skål.
Radarparet Sagåsen/Capezzone (henholdvis tekst og tegning) er her med sin andre Flåklypa-fortelling basert på Kjell Aukrusts uforlignelige univers. Flåklypa skal delta i konkurransen om kongerikets fineste julegate og gjør alt som tenkes kan for å gruse tynsetingene som i fjor «tok ufine midler i bruk» og leide inn Kurt Hansen med gitar og nissedrakt til å sitte på kjempesparken midt i byen og spille. Komiteen i Flåklypa har nå satset på en heldigital julegate, som blir utsatt for et mystisk hackerangrep. Det forblir uløst inntil Solan Gundersen og Ludvig tar saken i sine hender og reiser til Göteborg. Årets historie er dessverre ikke veldig spennende, og jeg savner det ofte heseblesende tempoet og mer av den burleske humoren som eksempelvis gjorde fjorårets historie så vellykket. Her trår Sagåsen vannet og får ikke helt opp dampen, og Capezzones i og for seg strålende tegninger er ikke nok til å redde historien. Heldigvis klarer Capezzone å opprettholde julestemningen, så uten verdi er dette slett ikke.
Jeg beklager, men årets Pondus-julehefte er svakt, iallfall på juleinnhold fra mesteren Frode Øverli selv. Han er briljant på sine spesialskrevne julehistorier fra fordums år og til dels fryktelig god på striper med juletema, men årets hefte er litt stusslig. Det blir noe litt rutinepreget over vel mange av stripene, og uten en nytegnet spesialhistorie bør stripene sitte knallhardt. Ingen kan forvente at Øverli lykkes med sin utsøkte humoristiske timing utført med kirurgisk presisjon hver eneste gang, men et noe høyere nivå enn i årets hefte hadde vært koselig. Det sagt, en del av stripene er hylende morsomme – noe annet skulle tatt seg ut – som når Eddie våkner fyllesjuk ved siden av en fin dame (definitivt for første gang) eller Pondus ikke får ønske seg ny grill til jul på vegne av ham selv og Beate. Det er gjort plass til to gjesteserier, en tosider med Kenneth Larsens Bestis og en elegant tresider med Krüger & Krogh fra den eminente albumserien av samme navn som per nå er oppe i fire svært anbefalelsesverdige bind.
Sølvpilen, skapt av belgiske Frank Sels i 1965, er selvsagt en elendig tegneserie. Den er historisk sett fullkomment uetterrettelig, og forteller- og tegnemessig betraktet er den håpløs. Vi skal derfor være svært varsomme med å forveksle Sølvpilen med tegneseriekunst. Til det er serien preget av altfor mye venstrehåndsarbeid, logiske brister og ymse «friheter». Likevel klarer jeg ikke være avvisende til serien, av den enkle grunn at den er uløselig knyttet til min egen barndom og oppvekst. Sølvpilen ble lansert i Norge da jeg guttunge, først som føljetongserie i Felix fra 1969, og som eget blad fra 1971. Jeg var fire år gammel, hadde så vidt lært å lese, og ble totalt oppslukt av denne, min første smak av det ville vesten og koloniseringen av Nord-Amerika som fremdeles opptar meg. De gamle seriene fra 70-tallet har vært trykket opp som julehefter siden 2005 og blitt en årviss mimrefest, vel å merke med en betydelig bismak når jeg som voksen ser hvor dårlig serien virkelig er. Det bryr meg – heldigvis – ikke nok til å stå over et år, og årets hefte er litt ekstra kjærkomment fordi forlaget ikke lenger har brukket om historiene til et liggende format, men valgt å beholde det stående formatet. At de samtidig har gått ned fra å publisere to historier til kun én er i grunn ikke så farlig. På den måten ergrer jeg meg mindre enn jeg ellers ville gjort. Nok en tommel opp for denne aldeles håpløse serien, altså, men jeg klarer ikke gi den mer enn tre stjerner. Det får være grenser også.
Avslutningsvis vil jeg nevne et knippe julehefter jeg ikke har fått tid til å lese, og som på den ene eller andre måten virker såpass interessante at de ikke bør forbigås i stillhet. Disse blir med meg på juleferie.
Julens store Asterix: Asterix i Alpene/Asterix på Korsika – to klassiske Asterix-album klemt sammen til superbillige 129 kroner må sies å være årets beste deal. Jeg har selvsagt lest dem flere ganger enn jeg kan huske, og Asterix på Korsika er min favoritt av de 24 historiene René Goscinny og Albert Uderzo skapte sammen.
Idefix og de ukuelige: Liv og røre i Lutetia! – svak spinoffserie av Asterix, som vel å merke ikke er stort dårligere enn det siste «ordinære» Asterix-albumet, fryktinngytende svake Den hvite iris.
Jeg onkel Skrue – her har forlaget «rappa» forsiden fra den klassiske storformatboken med samme tittel fra 1975 og erstattet det opprinnelige innholdet med tre klassiske Carl Barks-historier; Det gamle slottets hemmelighet, Gøy i Alaska og Fantomet i Notre Duck.
Tommy & Tigern – er og blir fantastisk, men det er svært tynt med julestriper i årets hefte.
Walt Disneys julehefte – hummer og kanari fra Disney-universet.
Donald Duck & Co. julehefte – hovedvekt på julehistorier med Donald og guttene, med en firesiders historie av Don Rosa som sannsynlig høydepunkt.
Agatha Christie: Poirots jul – grusomme tegninger, men det går nesten ikke an å unngå å la seg besnære av Agatha Christies fortellerkunst.
Aukrust julehefte – ymse juletekster og -tegninger fra mesteren Kjell Aukrust. Du bommer ikke med denne.
Gode observasjonar som alltid, Erik! Du burde ha investert i Kollektivets Jul 2024, som er utgjeve på eige forlag. Og kjangsa deg innom Ingeniør Knut Berg på eventyr, dette årets vakraste og villaste jolehefte. Jeg Onkel Skrue er elles ekstra spanande ettersom det ligg nokre klåre (og dølgte) føringar der på årets Midthun/Nærum/Løkling-hefte.
Hei, og takk for hyggelig tilbakemelding! Har ikke fått tilsendt hverken Kollektivet eller Knut Berg, og dermed ryker de. Hardt og brutalt. 😉