Daniel Kaspersen vender tilbake
Lyset de døde ser er Levi Henriksens oppfølger til den 21 år gamle debutromanen der han har blåst nytt liv i hovedkarakteren fra Snø vil falle over snø som har falt, Daniel Kaspersen. I likhet med Levi er Daniel 21 år eldre – og formodentlig 21 år klokere – men en plaget mann kan aldri vende ryggen til mørket. Det er alltid rundt ham, på et eller annet vis.
Åpningssetningen i den nye romanen er skåret inn til beinet, og den er hjerteskjærende, iallfall om du som meg nettopp har lest Snø vil falle over snø som har falt for første gang siden den ble publisert i 2004: «Mona døde en tirsdag.»
Kort oppsummert dreide debutromanen seg om at Dan ble sluppet ut av fengsel etter å ha sonet en dom for narkotikasmugling, og kommer hjem til begravelsen av broren som angivelig har begått selvmord. Han trekkes inn i et mørkt drama i den fiktive bygda Skogli utenfor Kongsvinger der Levi har etablert sitt univers, og det er Mona Steinmyra som blir hans frelse.
Det forble de to, viser det seg når vi leser de første sidene i Lyset de døde ser, en tittel Levi kanskje har hentet fra Frank Stanfords diktsamling The Light The Dead See eller den flotte Soulsavers-plata med samme tittel? Den kan oppfattes som en slags portal over til «den andre siden», og kanskje er den inspirert av James Lee Burke, en av Levis favorittforfattere, som jeg forresten deler med ham.
Mona kom inn i Daniels liv med en baby med ukjent far, lille Sebastian som nå er blitt voksen, og sammen har de fått datteren Jakobine som også er på vei inn i voksenlivet. Det er en liten, delvis skadeskutt familie den avdøde har etterlatt seg, og vi følger Daniels fortvilelse og avmakt i dagene og ukene som følger. Ingen av delene blir dempet av at han ser datteren naken i et vindu med to ukjente menn samme kveld som Mona er død.
Den pensjonerte lensmannen Markus Grude som vi først ble kjent med i Snø vil falle… blir en slags redningsplanke for Daniel. Markus’ kognitive funksjoner er svekket, men han er ikke dement heller, og Daniel besøker ham jevnlig på aldershjemmet der han bor. Her møter han også Miriam, en pleier som blir en delvis alliert og muligens mer. Den gamle distriktslegen Armand Berger har nylig flyttet inn i en av de andre leilighetene på aldershjemmet, og et gammelt fiendskap mellom ham og Markus blusser raskt opp med alt det innebærer av dramatikk.
Disse ingrediensene danner utgangspunkt for et mysterium av en type Levi er glad i. Tidligere romaner som Harpesang (2014) og Tolv ord fra Oskar Maier (2021) er eksempler på tilsvarende. Han graver i gamle historier som oppstår rundt de mange innadvendte og regelrett tause romanfigurene hans, og legger ut små ledetråder etter hvert som de avdekkes. Ikke dermed sagt at det er snakk om nervepirrende kriminallitteratur, men bøkene til Levi har elementer av sjangeren som er viktige for fremdriften i romanene hans.
Uten å røpe for mye av innholdet i Lyset de døde ser er det overordnede temaet denne gangen menns overgrep og maktmisbruk. Daniel Kaspersen er kraftig lei av menn som utnytter kvinner, og når han snakker om seksuelle forbrytelser tror han ikke nødvendigvis selve penetreringen er den virkelige motivasjonen, men at overgriperen er avhengig av selve maktovertaket. Daniel (som i likhet med Levi er vokst opp i pinsebevegelsen) reflekterer over religiøst hykleri og stiller det retoriske spørsmålet «hvordan var det mulig å snakke høyt om moral når ens eget liv fortonet seg som en franchise for Sodoma og Gomorra?» Det er et nydelig eksempel på hvor god Levi kan være når han spissformulerer.
Det er åpenbart mye av Levi Henriksen i Daniel Kaspersen. De deler eksempelvis musikksmak og er veldig glad i Ramones, Eldkvarn, Tom Verlaine, Johnny Cash og Dr. Feelgood, for å ha nevnt noen få navn. Levi får også utløp for en gryende (?) jazzinteresse gjennom gamlelensmannen som er jazzentusiast på sin hals, med en spesiell forkjærlighet for Charlie Parker. Som vanlig er musikk en viktig ingrediens i Levis litteratur, litt som når han snur på flisa og er låtskriver og artist med en litterær slagside.
Det krydde av musikkreferanser i Snø vil falle…, og det er nok enda flere i Lyset de døde ser. Jeg har derfor tillatt meg å lage en spilleliste med det jeg har funnet av musikalske spor. Mange steder refererer Levi til artister eller album, og i disse tilfellene har jeg valgt én representativ låt, mens han andre steder nevner spesifikke låttitler. Noen av disse er også religiøse sanger der jeg har plukket blant versjonene jeg har snublet over.
Jeg har tatt meg noen ytterligere friheter. Han snakker et sted om Praha og et hotell som heter Elite, og derfor har jeg lagt inn en sang fra det klassiske Emmylou Harris-albumet Elite Hotel. Jeg har også tatt med en låt fra Soulsavers-plata The Light The Dead See som kanskje eller kanskje ikke har inspirert romanens tittel, og på et tidspunkt refererer han til «frenetisk saksofon», og jeg har lagt til en John Coltrane-låt for at det ikke bare skulle bli Charlie Parker her. Det er dessuten ikke mulig å finne noe av Bay City Stompers, det gamle bandet til nylig avdøde Göran Schultz, så han er representert med en låt fra Traste Lindéns Kvintetts plate Bybor.
Et sted har jeg vært i villrede. Tidlig i boken snakker Daniel om at det alltid finnes «en sang for en tom mann» og refererer til to tekstlinjer, «Half a man needs twice as much» og «Deep inside this hollow man, a little boy has lost his way». Jeg er ikke i stand til å finne noen sanger som inneholder disse tekstlinjene, og jeg har lett! Muligens er dette et eksempel på «kunstneriske friheter»? Det er selvsagt innafor, men for å ta «hevn» over forfatteren som her sannsynligvis har sendt meg på en fånyttes jakt etter sanger som ikke eksisterer, kan jeg påpeke at Live At Birdland ikke er tittelen på et Charlie Parker-album slik det hevdes i romanen. Det var John Coltrane som spilte inn Live At Birdland i 1963 (utgitt i 1964), mens Parkers album fra samme klubb heter One Night In Birdland (innspilt i 1950, utgitt i 1977).
Gjemt rundt i romanen er det ganske sikkert noen flere musikkreferanser jeg ikke har registrert, men på spillelisten her finner du de mest åpenlyse. God lytt.
For å konkludere selve anmeldelsen av Lyset de døde ser kan jeg si at de 21 årene som har passert siden sist Levi skrev om Daniel Kaspersen har tjent ham godt. Jeg er usikker på om den nye romanen er mer spennende, men den er bedre skrevet. I sum er den rett og slett veldig god og får herved min betingelsesløse anbefaling.
