Shit, ass! Jeg er halvveis til målet. Da jeg 1. januar startet prosjektet med å lage den perfekte spillelisten – eller 365GO bla-bla-bla – forsto jeg ikke rekkevidden av hva jeg satte i gang. Å legge ut én ny låt hver dag etter innfallsmetoden og så skrive noen presumptivt velvalgte ord om den, har vist seg å være langt mer tidkrevende enn jeg forestilte meg.

For å si det forsiktig ligger det faktisk ganske mange timer og arbeidsinnsats bak de 181 sangene jeg har skrevet om så langt. De som følger meg på Facebook får sin daglige dose, men for å ha samlet alle disse skriveriene et sted, legger jeg ut månedlige bolker her på bloggen. Sagt enkelt betyr det at du her kan lese om de 30 sangene jeg har lagt til spillelisten i juni, og nederst på siden finner du hele greia i all dens prakt. Følg den gjerne ved å klikke på hjertet, så går du ikke glipp av noen av mine, om jeg må si det selv, utsøkte, valg.

Onsdag 1. juni – Vazelina Bilopphøggers: «Ferje over Mjøsa»

Den norske uken fortsetter her i 365GO – verdens beste spilleliste, og i dag ville tilfeldighetene det slik at vi skal høre Vazelina Bilopphøggers’ tolkning av Gerry & The Pacemakers’ eviggrønne Liverpool-hymne «Ferry Cross The Mercy». I Eldar Vågans gjendiktning har den fått det selvfølgelige navnet «Ferje over Mjøsa», og Viggo Sandvik synger den med fynd og klem. Til lyden av liflige strykere fra Oslo-Filharmonien og sine Vazelina-kollegers stødige komp, får vi høre ham fortelle om «solskinn og eksos på dekk» og «han Egil som snuble i trappa og skar opp rompa si» fordi han hadde lerke i baklomma.

Krus utpå Mjøsa ei natt
Krus fylt med hembrent og saft
På ei ferje over Mjøsa
Kan det skje så mye rart
Har vi erfart

I Vazelina-tapning blir alt hakket mer «fargerikt» enn Gerry Marsdens skildring av Mersey-ferja, både fordi innholdet skiller seg en smule fra den mer barnevennlige originalen og ikke minst takket være Viggo Sandviks iørefallende totendialekt.

«Ferje over Mjøsa» er hentet fra Vazelinas fjerde langspiller, 1983-utgivelsen På tur. På dette tidspunktet var jeg for lengst kommet over min barnlige fascinasjon for bandet som jeg oppdaget med debutsinglen «Gi meg fri i kveld» noen år tidligere og langt mer interessert i hva New Order, Talking Heads, U2, Wham!, The Cure, Mike Oldfield, Madness, Billy Bragg, Elvis Costello, Tears For Fears og andre drev med, og det tok mange år før jeg vendte tilbake til disse snodige personasjene fra Oppland. Vazelina Bilopphøggers seilte sin sjø og jeg seilte min, før våre veier atter møttes på – av alle steder – Øyafestivalen i 2017. Da jeg omtalte den konserten så jeg meg nødt til å innrømme at jeg stilte meg helt foran i køen av idioter som hadde fornektet Vazelinas kvaliteter, og etter den fantastiske forestillingen har jeg aldri sett meg tilbake. Jeg ble nyfrelst og anerkjenner mer enn gjerne Vazelina Bilopphøggers som noe av det mest underholdende som er mulig å se på en norsk scene.

Torsdag 2. juni – Ephemera: «Girls Keep Secrets In The Strangest Ways»

Ferden går til Bergen i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition når norskuken fortsetter i dag. Vi skal høre trioen Ephemeras nærmest meningsløst fengende «Girls Keep Secrets In The Strangest Ways» som på forunderlig vis har rukket å bli 19 år gammel, og fremdeles låter som den kunne sprunget ut fra nærmeste solfylte blomstereng. Ephemera er Christine Sandtorv, Jannicke Larsen og Inger-Lise Størksen som er mestere på velklingende harmonisang, plassert i et florlett lydbilde, her iscenesatt av mesterprodusenten Yngve Leidulv Sætre, og «Girls Keep Secrets In The Strangest Ways» er hentet fra deres fjerde album, Air fra 2003. Det var for mange overraskende at ikke det store gjennombruddet for lengst var kommet for Ephemera, men når det først skjedde var det med en låt som simpelthen var umulig ikke å elske. At den fikk (nå nedlagte) Alarm-prisen for årets låt i 2004 er ikke det minste rart. Det er en eviggrønn klassiker og for alle gutter fungerer den som en gåtefull – og kanskje ikke veldig hjelpsom – bruksanvisning på det andre kjønn. Ephemera ga bare ut en plate til etter Air, men i 2020 var de forsyne meg tilbake med det finfine albumet Seasons som låt som om ingen tid var gått i det hele tatt. De bare plukket opp tråden igjen, like uanstrengt som det alltid har sett ut til å komme fra denne kanten, og fortsatte å skrive og synge og spille sine deilige, iørefallende låter.

Fredag 3. juni – deLillos med No. 4: «Halvveis rundt jorden»

Jeg var faktisk til stede da dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition ble spilt inn. «Halvveis rundt jorden», den nydelige samarbeidssangen mellom deLillos og No. 4, så dagens lys da førstnevnte spilte inn sitt syttende album La oss bli fri for all nostalgi rundt én mikrofon i Løkken Nøisomhed, barndomshjemmet til sistnevntes Ingeborg Marie Mohn, en vakker villa fra 1850-årene på Frogner i Oslo. Dette foregikk over to februardager i 2017, da deLillos nærmest helt uten tekniske vidundermidler spilte gjennom albumet totalt fire ganger – med et beskjedent publikum til stede som hadde fått instruks om å være musestille – og valgte de beste opptakene av de elleve sangene til det som ble platen.

«Halvveis rundt jorden» er en av de søteste sangene deLillos noen gang har spilt inn. Den er skrevet i fellesskap av Lars Lillo-Stenberg og Ingeborg Marie Mohn, og det er selvfølgelig No. 4s frontsanger Emilie Christensen som er Lars’ duettpartner. Låta støttes så opp av et dobbelt sett harmonier, fra både deLillos- og No. 4-medlemmene. Det blir magi av slikt.

Teksten handler om ikke å være alene i livet, om å være to, enten det er å være sammen med en venn eller partner. Man går visst halvveis rundt jorden i løpet av et liv, hevdes det i teksten, så hvis én går til venstre og én til høyre, vil man møtes på midten. Da møtes man vel strengt tatt på slutten av tilværelsen, så hvorfor ikke gå i samme retning fra starten? Bare en tanke der. Vi må også forholde oss til de eksistensielle spørsmålene «Hvor langt har vi gått til nå?» og «Hvor er det vi skal hen?», spørsmål som ikke er enkle å svare på, men som ikke nødvendigvis krever svar. Det spiller da heller ikke noen større rolle. Til syvende og sist handler dette for meg først og fremst om at «Halvveis rundt jorden» er en nydelig låt, et høydepunkt både i No. 4s karriere og i deLillos’ karriere, og det siste er oppsiktsvekkende med tanke på hvor enorm deres sangkatalog med årene er blitt. 17 plater og 32 år ut i platekarrieren var deLillos stadig i stand til å skape musikalske mirakler da La oss bli fri for all nostalgi kom ut, og bandet er det i grunnen fremdeles, ytterligere fem år og to plater senere. Og No. 4? De tre sølvstrupene har bare så vidt kommet i gang, og verden ligger for deres føtter. Det blir mye fint fra den kanten fremover også, sann mine ord.

Lørdag 4. juni – Tom Roger Aadland: «Sommaren utan ende»

Norskuken i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition er snart forbi, men vi har to innslag igjen i dette tilfeldighetenes spill. I dag er turen kommet til en forholdsvis fersk sommerfavoritt, Tom Roger Aadlands nydelige tenåringserindring «Sommaren utan ende» som ble utgitt i 2017. Det korresponderer fint med at vi ifølge diverse værvarsler visstnok skal få ordentlig gode sommertemperaturer i Sør-Norge i pinsen. Her jeg sitter er det akkurat nå meldt helt passe med masse vind, så vi får nå se. Hvis det helt store været skulle utebli, er «Sommaren utan ende» uansett den rette medisin. Her får vi solskinn, sommer og skimrende fjord i hver tone og hver strofe. Det er en idiotisk fengende popkomposisjon med et vidunderlig strykearrangement, varmende munnspilltoner og en melodisk treffsikkerhet som beveger seg rett mot nervesenteret.

Teksten er en ettertenksom og litt bittersøt refleksjon over somrene fra en svunnen ungdomstid med tekstlinjer av typen «Jentene som over natta blei til underfulle englar, gutane som like fort skaut opp som mistilpassa stenglar» og kontrasteres av det siste verset der fortellerpersonen – åpenbart Tom Roger Aadland selv – sitter på utestedet Asylet i Oslo med en gammel venn i samlivskrise som får ham til å tenke tilbake:

«Eg har aldri vore typen som går rundt og mimrar, men om eg lukkar auga, ser eg for meg fjorden, som han skimrar!» konkluderer han og kliner til med refrenget for siste gang, to korte linjer, et mantra:

Sommaren utan ende
Sommaren allting hende

Det er en sånn type sang som gir deg klump i halsen og, om du er i det sårbare hjørnet, kanskje kan forårsake en tåre i øyekroken. Det svulmende strykearrangementet tilfører en ekstra dose sentimentalitet – noe jeg sier i aller beste mening – og samtidig har den et innebygd jubelbrus i seg som truer med å eksplodere i utemmet glede når som helst. Sangen blir en feiring av minnene våre, en måte å se tilbake på i takknemlighet over de somrene som faktisk virket endeløse. Å lytte til musikk kan være en veldig privat ting, men kan også gi en følelse av fellesskap som er del av dens kraft. «Sommaren utan ende» fungerer på begge plan.

Søndag 5. juni – CC Cowboys: «Vill, vakker og våt»

Denne uken har jeg kun spilt norsk musikk i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Jeg har ikke valgt låter etter innfallsmetoden som jeg pleier, men ved å sette på en spilleliste jeg har som heter Den store norske spillelisten på random har jeg brukt den første sangen som spilles. På den måten har uken forløpt i fullkommen uforutsigbarhet, og det har gjort det litt ekstra moro. Jeg har vært strålende fornøyd med alle de seks foregående låtene, og er det også med dagens tilskudd som er CC Cowboys’ klassiske rockeperle «Vill, vakker og våt», den andre singlen de slapp fra debutalbumet Blodsbrødre fra 1990. Sjefcowboy, frontfigur og låtskriver Magnus Grønneberg har styrt skipet støtt frem til i dag, vel å merke med noen utskiftninger i besetningen og soloprosjekter langs veien, men han fremfører stadig «Vill, vakker og våt» med fynd og klem. Sangen har til og med gitt navn til en pilsner Magnus har laget i samarbeid med det lille Fredrikstad-bryggeriet Nøisom.

Den er og blir en favoritt hos et band som har klart å beholde sin popularitet gjennom årene. Med sanger som denne er det heller ikke rart. Det er allsangvennlig, superfengende bredbeint rock, en ungdomslåt Magnus i en alder av 55 år stadig klarer å synge med troverdighet, selv om jeg må si den «symfoniske» versjonen med KORK som du kan høre på det ferske konsertalbumet CC Cowboys med KORK i Kollen ikke er det helt store. «Vill, vakker og våt» skal ikke akkompagneres av strykeorkester. Jeg respekterer avgjort forsøket, men synes ikke det er noe fint, så da spiller jeg heller originalen én gang til og synger med av full hals:

For du er vill vakker og våt
For du er vill vakker og våt
For du er yeah yeah yeah yeah yeah yeah
For du er yeah yeah yeah yeah yeah yeah

Er ikke det et bra rock’n’roll-refreng, så vet ikke jeg.

Mandag 6. juni – The Chemical Brothers: «Hold Tight London»

Det blir elektronisk dansemusikk i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag, et gjenhør med The Chemical Brothers’ avsindig fete «Hold Tight London» fra 2005-albumet Push The Button. Merkelig nok ble den ikke en hit. Den vasker gølvet med de tre låtene derfra som var singler – «Galvanize», «Believe» og «The Boxer» – og når det er sagt med det meste andre jeg har hørt fra den britiske duoen som består av Tim Rowlands og Ed Simons. Jeg var aldri «der» da ravekulturen eksploderte på 90-tallet. Artister som The Chemical Brothers, Underworld og The Prodigy herjet verdens klubbscener uten at jeg var interessert, og det var først da Push The Button kom, ti år etter debutalbumet Exit Planet Dust, at jeg begynte å høre etter. Det viser vel at det aldri er for sent, tenker jeg.

Jeg falt virkelig pladask for Push The Button, men har likevel ikke hørt stort på de tidlige platene til The Chemical Brothers. Jeg har ikke hørt veldig mye mer på de senere platene heller, for den saks skyld, men dette ene albumet – og i særdeleshet «Hold Tight London» – er the real deal. «Hold Tight London» er en seks minutter lang hypnotisk danselåt, full av lag, med effekter og virkemidler som glir inn og ut mens housebeaten i bånn dundrer og går hele veien gjennom. The Chemical Brothers får hjelp fra den amerikanske singer/songwriteren Anna-Lynne Williams, også kjent under scenenavnet Lotte Kestner, som bidrar med en litt Julee Cruise-aktig vokal og etter hvert trekkes ut i noe som låter som det er hentet fra Nord-Afrika eller Midtøsten, en slags ørkentouch som gjør «Hold Tight London» til et supereksotisk stykke musikk. Dermed hører den like godt hjemme utendørs under stjernene som på en urban klubbscene, og blir du først utsatt for den står du i fare for å bli satt i transe uansett hvor den spilles. For å si det sånn, hadde ravemusikken vært som dette på tidlig 90-tall hadde også jeg risikert å havne på ecstasykjøret. Dette er musikk du ikke vil skal slutte, musikk for de sene nattetimer og tidlig morgen, musikk du også vil ha på øret når du ser solen stå opp mens du er på vei hjem og i seng. I et annet liv, kanskje?

Tirsdag 7 juni – Prefab Sprout: «When Love Breaks Down»

Jeg legger ikke så mye vekt på merkedager i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, men i dag fyller Paddy McAloon 65 år, og det vil jeg feire med å spille hans kanskje aller fineste komposisjon, den ubegripelig vakre Prefab Sprout-klassikeren «When Love Breaks Down». Jeg kjøpte den på dobbelt sjutommer-single da den ble utgitt høsten 1984. På dette tidspunktet hadde Prefab Sprout gitt ut debutalbumet Swoon som var svært spennende, men litt vanskelig å kategorisere som annet enn «lovende». I ettertid, når jeg klarere ser Prefab-katalogen under ett, er det også enklere å se kvalitetene fra debuten. Jeg var fan av platen da den kom og likte mange av låtene godt, men Paddys sinnrike komposisjoner hadde enda til gode å treffe meg midt i fleisen. Det skjedde ettertrykkelig med «When Love Breaks Down».

Jeg husker det nesten som det var i går, dog med noen ulne detaljer. Jeg hadde kjøpt singlen og tok den med på vorspiel eller fest hos noen venner som bodde i kollektiv, og min gode kamerat Gudmund og jeg låste oss inne på rommet til en av beboerne. Om det var rommet til Per eller Frank er jeg ikke i stand til å erindre, men vi spilte «When Love Breaks Down» igjen og igjen mens vi drakk øl og de andre banket på døra og ville inn. Hvorfor vi ikke slapp dem inn har jeg virkelig ingen anelse om, men Gudmund og jeg delte en musikalsk opplevelse den kvelden som var usedvanlig. Og «When Love Breaks Down» er fremdeles en av de flotteste sangene jeg vet om. Den ble med årene en av de mest kjente Prefab Sprout-låtene, men den måtte relanseres både to og tre ganger før den endelig fikk et gjennombrudd på de engelske hitlistene og havnet på en noe beskjeden 25. plass. Det var dog bandets høyeste listeplassering til da, et år etter at den var utgitt første gang.

LP-platen den havnet på, Steve McQueen, ble da den kom sommeren 1985 en begivenhet og en milepæl, overraskende nok med Thomas Dolby som produsent. Dolby var på den tiden mest kjent som synthpopartist og hadde bak seg hits som «She Blinded Me With Science» og «Europe And The Pirate Twins», sanger som lå veldig langt unna den sofistikerte popmusikken han produserte for Paddy og bandet på Steve McQueen. Jeg var allerede fan av Dolby, men denne produksjonsjobben gjorde at han steg voldsomt i min aktelse. Steve McQueen er muligens den beste samlingen med sanger noen artist ga ut på hele 80-tallet, en musikalsk skattkiste jeg skal ri inn i solnedgangen med et sted langt der fremme, men hvor fantastiske sanger Paddy enn snekret sammen, skal Dolby ha all honnør for at sangene fikk låte så fint. Det er ikke ett svakt øyeblikk å spore noe sted, men aller best er og blir «When Love Breaks Down». Her er Dolbys produksjon på sitt mest smakfulle, med et arrangement som svøpt i den fineste silke, fullt av myke tangenter og rike klanger, Wendy Smiths englekoring og andre utsøkte detaljer, for ikke å snakke om Paddys krystallklare diksjon. Det var på den tiden han kunne bære en tone, før han ble diagnostisert med tinnitus og Meniérès sykdom som påvirker blodtilførselen til det indre øre. Dette er, for å si det så forsiktig som jeg bare kan, meget upraktisk når du er musiker og sanger. Det har begrenset Paddys evne til å synge som han en gang gjorde, og har også bidratt til å påvirke utgivelsesfrekvensen på platene hans i negativ retning. 

Men i dag er Paddy altså 65 år gammel, og jeg sender de hjerteligste gratulasjoner til et av de hyggeligste og morsomste menneskene jeg har hatt gleden av å intervjue. Riktignok bare over telefon, men likevel. Paddy McAloon er en hederskar og en av verdens desidert beste låtskrivere.

Onsdag 8. juni – Pet Shop Boys: «Requiem In Denim And Leopardskin»

Det var favoritter i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i går – Prefab Sprout – og det er det jommen i dag også. Pet Shop Boys lager noe av den beste musikken jeg vet om, og «Requiem In Denim And Leopardskin» er en skjult perle, avslutningssporet fra 2012-albumet Elysium. Det er også en av mine desiderte Pet Shop Boys-favoritter. I det heatet er det riktignok ganske trangt om plassene, men det jeg egentlig sier her er at du finner fantastiske låter overalt i katalogen deres. Neil Tennant og hans musikalske partner Chris Lowe har laget så mye latterlig gjennomtenkt og kvalitetstung popmusikk i årenes løp at det knapt er til å tro. Siden debutalbumet Please så dagens lys i 1986 har de rukket å gi ut 14 studioalbum, fire remixplater, en håndfull livealbum og samleplater samt flere soundtracks og musikaler. På toppen av det hele dukker singlene deres gjerne opp med flere bonusspor og ytterligere remixer. Det har resultert i fantastiske deluxeutgaver av deres første 11 plater, med både en og to bonus-CDer, skattkister som rommer slike mengder gull at Ali Baba ville blitt forlegen. Selvfølgelig er ikke alle platene like gode, men samtlige inneholder musikk som er vel verdt å ta vare på.

Men ikke bare lager Pet Shop Boys helt usedvanlig god popmusikk, Neil Tennant er også en begavet tekstforfatter, og «Requiem In Denim And Leopardskin» er et utmerket eksempel på det. Den tar utgangspunkt i bisettelsen til den berømte makeupartisten Lynne Easton som de virkelig store stjernene gikk til på 80-tallet, da hun blant annet hjalp George Michael, Bananarama, Terence Trent d’Arby, The Style Council og Elton John med å se fabelaktige ut. Aller mest kjent var hun nok for å sminke Boy George og Culture Club som tok henne med på to verdensturneer. Hun døde i 2006, bare 46 år gammel, og blant hennes mange klienter var også Pet Shop Boys som var på plass for å se henne vel av gårde til nye beitemarker. Allerede i kirken den dagen fant linjen «a requiem in denin and leopardskin» veien til Neil Tennant, fordi dette var to ting som kjennetegnet hennes egen klesstil. Sangen inneholder en rekke flashbacks og referanser til Lynnes liv, og hadde det ikke vært for at Neil og Chris redegjør for alt sammen i bookleten som følger deluxeutgaven av Elysium (Neil forklarer også teksten i boken One Hundred Lyrics and a Poem, da med litt andre ord) hadde det ikke vært mulig for særlig mange å få noe fornuftig ut av all namedroppingen. Her får vi henvisninger til Bryan Ferry, Lucian Freud og David Hockney, til Lynnes kjæreste Adam Ant (som hun selvsagt også sminket) og filmregissøren Derek Jarman, til en klubb som het Zanzibar og en butikk som het Let It Rock, drevet av Vivienne Westwood og Malcolm McLaren, og Johnny Rotten brukte iblant «brothel-keepers», en skotype med tjukke såler som var assosiert med Teddy boys. Ingenting av dette trenger heldigvis å bety noe for lytteren. Det som derimot er verdt å merke seg er Neils vakre, assosiasjonsrike tekst. At vi i utgangspunktet ikke vet at Lynnes kiste ble fraktet til bisettelsen på sidevognen til en motorsykkel, og kjørt ut igjen på samme måte, med skinnjakken hennes foldet over kisten, spiller ingen rolle. Tekstlinjen «It ended with a motorbike» kunne ha betydd hva som helst, og den er flott uavhengig av hva.

Teksten er bygd opp som det var en film. Neil setter scenen ved begravelsen («I thought it was like a film, reviewed but never seen») før han leverer dette nydelige partiet:

I visualised the flashbacks:
School, punk rock, success
Parties, too much of everything
The clichés, the candles, the mess

Deretter dykker vi ned i Lynne Eastons liv og levnet som nok var ganske intenst, satt til en nydelig, tungt melankolsk melodi, full av spennende akkordskifter og et storslått arrangement med orkester og kor. Elysium var Pet Shop Boys’ LA-plate, der de fikk byen under huden på en måte de ikke hadde hatt anledning til tidligere, og den låter deretter – profesjonelt, stramt og lekkert. Lyden er rik som Røkke, og Pet Shop Boys produserte platen sammen med Andrew Samson. I 2012 var han mest kjent som Kanye Wests tekniker, men hadde faktisk også mikset Maria Menas internasjonale debutalbum White Turns Blue i 2004 som inneholdt sanger fra hennes to første plater Another Phase og Mellow. Litt popquizmateriale der altså, men nå; et rekviem i denim og leopardskinn.

Torsdag 9. juni – Randy Travis: «On The Other Hand»

Nå er det tid igjen for litt skikkelig fin countrymusikk i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Vi skal høre Randy Travis’ tolkning av Paul Overstreet og Don Schlitz’ «On The Other Hand» som var første single og åpningssporet fra debutalbumet hans, 1986-utgivelsen Storms Of Life. Hadde det ikke vært for at Travis ga ut to singler i 1978 under sitt egentlige navn Randy Traywick kunne vi kalt det debutsinglen hans, men teknisk sett er den altså ikke det. Da har du fått en heads up om du skulle bli spurt om dette i en popquiz en eller annen gang. Riktig svar på spørsmålet «Hva er tittelen på Randy Travis’ debutsingle» er «Dreamin’».

«On The Other Hand» ble først utgitt på single sommeren 1985, et år før debutalbumet, og vakte bare måtelig oppmerksomhet, men da den ble relansert etter at oppfølgersinglen «1982» var blitt en hit, skjøt den rett til førsteplass på de amerikanske countrylistene. Det ble Randy Travis’ første nummer én-single, men slett ikke den siste. Det ble ni til før 80-tallet var forbi og ytterligere seks etter det. Så ja, vår mann ble superstjerne, men for meg var den første platen den mest utsøkte av alt han har gjort, tett fulgt av Always & Forever som kom i 1987.

Det første du legger merke til med Randy Travis er stemmen hans. Den dype, dype røsten er noe helt for seg selv. Han har en av de mest umiddelbart gjenkjennelige stemmene i countrymusikkens vide verden, litt som for eksempel Johnny Cash og Emmylou Harris også har det, denne distinkte signaturen som er helt umulig å ta feil av. I «On The Other Hand» har denne stemmen jobben med å fortelle elskerinnen at det ikke blir de to, og hadde jeg vært kvinnen som hørte ham synge det budskapet til meg hadde jeg hatt skikkelig trøbbel med å tro på ham, så inderlig fint synger han.

Fredag 10. juni – Björn Skifs: «Michelangelo»

Det er fredag, og da går vi for lutter musikkglede i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Vi skal dykke ned i den svenske Melodifestivalens historie (som altså er det samme som Melodi Grand Prix her hjemme), og høre Björn Skifs’ bidrag fra 1975. «Michelangelo» havnet bare på femteplass, men med årene er den blitt (nesten) like berømt som freskene til renessansekunstneren som har gitt navn til sangen. Det samme kan definitivt ikke sies om Lasse Berghagens vinnermelodi «Jennie Jennie» som endte på en måtelig bra åttende plass i finalen i Eurovision Song Contest.

Som liten var jeg skikkelig fan av Björn Skifs, den lykkelige eier av en samleplate med hans største hits som jeg spilte mye. Men så gikk årene, og jeg vendte ham vel strengt tatt ryggen og gikk helt andre veier, inntil våre veier noe overraskende møttes igjen da hans hitversjon av «Hooked On A Feeling», opprinnelig gjort av B.J. Thomas, dukket opp i Quentin Tarantinos debutfilm Reservoir Dogs i 1992. Den nådde førsteplass på den amerikanske Billboard-listen i 1974, og Skifs benyttet da artistnavnet Blue Swede som nok var enklere for folk utenfor Skandinavia å uttale. Björn Skifs var derfor hot shit da han stilte med «Michelangelo» i Melodifestivalen året etter, men det var ikke nok for de svenske stemmegiverne. Sånn kan det gå, men sangen «Michelangelo» er av det slitesterke slaget og sitter som et skudd den dag i dag.

Jeg har et helt spesielt minne om sangen fra nyere tid. Jeg var på biltur i Sverige med en representant for Visit Sweden bak rattet. Louise som hun heter er glad i musikk, og da jeg viste henne en spilleliste med svenske klassikere, ble det liv i bilen. Jeg husker ikke alt vi hørte fra listen, men jeg husker at stemningen regelrett eksploderte da «Michelangelo» kom ut av høyttalerne. Louise skrudde opp volumet så høyt det var mulig, og vi satt og gaula og sang av full hals sammen med Björn Skifs som altså ikke får de rådene han trenger fra Michelangelo og gjentar igjen og igjen, «Michelangelo, men så svara då». Klassiker!

Lørdag 11. juni – The Trammps: «Disco Inferno»

Nå skal vi gjøre det enkelt i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Det er lørdag, og da drar vi på med The Trammps’ nesten 11 minutter lange banger «Disco Inferno». Det er en av historiens feteste discolåter, med et monster av en basslinje spilt av Ronald Baker som er så dyp og funky at det rister i hele kroppen, fra første til siste tone. Når du har det gående såpass lenge blir det et bra kjør, og du har en dansegulvklassiker for de utholdende. Opprinnelig var «Disco Inferno» tittelkuttet fra The Trammps fjerde album, utgitt i 1976. Den ble sluppet som single, da selvsagt i en kraftig redigert versjon på tre og et halvt minutt, men da har du jo bare såvidt kommet i gang. Likevel, og ikke overraskende, ble den en måtelig stor hit, men det var da den fulle versjonen ble inkludert på soundtracket til 1977-filmen Saturday Night Fever at suksessen meldte seg. Singleversjonen ble relansert med godt resultat, men den er stadig pinglete i forhold til den lange, og det er den vi spiller her. Det er tross alt lørdag, og danseskoene står formodentlig klare?

Søndag 12. juni – Mathilde Santing: «Too Much»

Selv om det dukker opp mange velkjente sanger her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, må det være et poeng at det innimellom også melder seg noen mer ukjente, kuriøse eller obskure perler. Kall dem hva du vil, men jeg tenker på sanger som ikke er allemannseie, men selvsagt er så gode at de burde være det. En slik er nederlandske Mathilde Santings hudløse ballade «Too Much» fra 1985, skrevet av hennes musikalske samarbeidspartner Dennis Duchhart. Den er åpningslåt på hennes andre album, nydelige Water Under The Bridge som ble sluppet internasjonalt på det store selskapet wea og vakte en viss oppmerksomhet. Jeg er litt usikker på hvordan jeg fikk nyss om denne platen, men jeg vil tro jeg kjøpte den i platebutikken Utopia i Pilestredet i Oslo. På grunn av min forkjærlighet for de to plateselskapene Les Disques du Crépuscule og Crammed Discs som begge var belgiske og ga ut mye «mystisk» kunstpop og avantgarde av typen Tuxedomoon, Anna Domino, The Durutti Column, Hector Zazou og senere også norske Bel Canto, var også andre ting fra selskapene og regionen av en viss interesse. Det kan være årsaken til at jeg kjøpte Water Under The Bridge, men det som iallfall er helt sikkert er at den har fulgt meg gjennom livet siden.

Sangene på platen er borderline popmusikk og loungejazz med innslag av kabaret, og den låter hele veien veldig europeisk, til tross for at to sanger er satt til dikt av den amerikanske poeten e.e. cummings. Jeg har flere favoritter blant de ti sangene på platen (den ble opprinnelig utgitt som en syvspors mini-LP i Nederland i 1984), men «Too Much» er og blir den aller fineste. Den åpner med en enslig harpe før det kommer litt piano og bass og etter hvert flere instrumenter, og den bæres av Santings vakre, lyse stemme som i årenes løp har gitt seg i kast med sanger skrevet av eller gjort kjent av størrelser som Randy Newman, Frank Sinatra og Joni Mitchell. Jeg har bare unntaksvis hørt på noen av de mange platene hun har gitt ut – og fremdeles gir ut – men Water Under The Bridge er og blir en av mine største musikalske skatter. Jeg har stadig vinylen jeg kjøpte i 1985 og tar den frem med ujevne mellomrom. Ikke hørt den, sier du? Jeg håper «Too Much» vekker appetitten.

Mandag 13. juni – Autoleisureland: «Autoleisureland»

Vi skal høre en vaskeekte nyhet i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag. Nå skal det sies at alt er relativt, men at to tredjedeler av den engelske 80-tallsgruppa The Kane Gang er tilbake med et nytt prosjekt, Autoleisureland, er faktisk litt big deal for meg, ikke minst med tanke på hvor utrolig fett det låter. Man skulle tro det var dårlig nytt at The Kane Gangs opprinnelige vokalist og hovedlåtskriver Martin Brammer ikke er med på dette, men så fint som Paul Woods synger og så bra den første singlen med samme navn som bandet er, tenker jeg at det er noe vi helt fint kan leve med. Woods og hans makker David Brewis har laget det som ganske sikkert vil bli en av mine foretrukne sommerlåter i 2022, en Steely Dan-aktig og temmelig funky liten sak, som sitter som et skudd fra første tone. «Autoleisureland» er likevel ikke mer funky enn at den føles som en sval sommerbris, med et nydelig repeterende synthtema og flotte harmonier, for ikke å snakke om at den både er dansbar og har en uimotståelig melodi det er svært vanskelig å beskytte seg mot.

The Kane Gang ga ut to LPer i sin korte levetid, The Bad And Lowdown World Of The Kane Gang (1985) og Miracle (1987), med knallåter som «Small Town Creed», «Closest Thing To Heaven» og «Motortown» før de ble oppløst i 1991 uten å gi ut sin tredje plate som var mer eller mindre ferdig. Brammer gikk videre til et vellykket liv som låtskriver og produsent, og har blant annet levert låter eller vært med å skrive for Tina Turner, Olly Murs, Lighthouse Family, Sheena Easton og James Morrison, mens jeg ikke aner hva Woods og Brewis har bedrevet siden. Nå er de her med ikke en, men to låter (den andre heter «Fade Out» og er slett ikke verst den heller), og flere vil bli sluppet i tiden fremover før debutalbumet Infiniti Drive kommer til høsten. Forresten er Autoleisureland navnet på en temapark med amerikanske biler i Pallion, en forstad til Sunderland der de vokste opp som eksisterte sent på 70-tallet, og det er kanskje også en inspirasjon for det West Coast-inspirerte lydbildet Woods og Brewis har landet på. «Autoleisureland» er simpelthen en utrolig digg låt å høre når solen skinner, og jeg antar at den får en ekstra dimensjon hvis du sitter i bil med åpne vinduer og cruiser ned en landevei sammen med noen du er glad i.

Tirsdag 14. juni – Donald Fagen: «H Gang»

Få band låter like sofistikert som Steely Dan, og både Walter Beckers og særlig Donald Fagens soloplater er mer av det samme. Dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste er fra sistnevntes fabelaktig gode tredje soloplate, Morph The Cat fra 2006. Den er i all hovedsak en triumf, men én sang skinner enda litt sterkere enn resten, den uimotståelige «H Gang» som iallfall i melodi og fremføring kan måle seg med Dan-klassikere som «Deacon Blues», «Hey Nineteen» og (fra den senere perioden) «Cousin Dupree». «H Gang» handler om et fiktivt band med storhetstiden bak seg, og Fagen forteller historien om den karismatiske Denise som ryktes å samle bandet igjen etter et fengselsopphold («For eight months now in that freaking cell, she’s been knockin’ ideas around») og karrieren åpenbart har nådd et skikkelig bunnivå. Han går rett til hjertet av rock’n’roll-myten, og i tilbakeblikks form skildrer han hvordan bandet startet i en bandbuss de kalte «Happy Day» for å føre sin visjon ut til alle små og store byer i USA.

And in every club and hall they played
The crowd knew every word
And even today folks are talking about
The incredible songs they heard

I likhet med andre trær vokser heller ikke H Gang inn i himmelen, og det går etter hvert sånn helt passe med Denise. Men myteomspunne band har det med ikke helt å dø, og det er visst en film på gang også:

The working title’s «Song Of Desire»
About an orphan girl with this crazy red hair
And a voice and a dream and a soul on fire

I klassisk Donald Fagen-stil skjuler det sofistikerte og utsøkt elegante ytre en mørkere historie, akkurat slik vi er vant til fra den kanten, om han opererer som soloartist eller i Steely Dan. Og like velkjent er det musikalske uttrykket, innbydende popmusikk med mer enn et lite snev av jazz. «H Gang» befinner seg i det funky hjørnet, har et solid driv, er umiddelbart fengende, og kan – selvfølgelig – skilte med et instrumentalt presisjonsnivå helt der oppe. Vi får en suveren saksofonsolo fra Walt Weiskopf avløst av en like deilig gitarsolo fra Jon Herington (begge disse er blant medlemmene i dagens besetning av Steely Dan som Fagen har valgt å holde i live etter Walter Beckers død i 2017), og en generell vellyd som aldri er annet enn ren balsam for kropp og sjel. Takket være Fagens kremlag av musikere kjenner du hvordan musikken tar bolig i deg og gjør tilværelsen akkurat litt bedre. Jeg har mine tvil om H Gang var så gode som dette!

Onsdag 15. juni – Anneli Drecker: «Blue Evening»

Nå skal det bli skikkelig fint i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. I 2015 og 2017 ga Anneli Drecker ut to plater med musikk hun har skrevet til dikt av den avdøde forfatteren Arvid Hanssen, Rocks & Straws og Revelation For Personal Use. Som platetitlene antyder er diktene oversatt til engelsk, av Roy-Frode Løvland, og Anneli samlet et veritabelt kremlag av toppmusikere til de to platene som løfter hennes musikalske visjon langt inn i evigheten. De befinner seg i et slags skjæringspunkt mellom pop og klassisk musikk, men er nok mer det første enn det siste. Den klassiske musikken må likevel sies alltid å ha vært del av Annelis uttrykk, om den har ligget i fundamentet til Bel Canto eller tilført soloplatene hennes mye velplassert inspirasjon.

«Blue Evening» er hentet fra den siste av de to Hanssen-platene, Revelation For Personal Use, og er blant disse låtene hennes som er vanskelig å kalle det ene eller det andre. Kanskje er det en slags kunstmusikk, hva nå det betyr? Anneli har i bunn og grunn alltid laget musikk som er en smule fånyttes å skulle båssette, og den bør derfor oppleves på sine egne premisser. Med kremmusikere som Eivind Aarset (gitar), Even Ormestad (bass) og Rune Arnesen (trommer), samt orkesteret Arktisk Filharmoni, skulle det bare mangle at det ikke låt utsøkt av «Blue Evening», og det gjør det. Vi snakker om organisk musikk som lever og puster, og som bæres trygt frem til lytteren av Anneli Dreckers frydefullt vakre stemme. Det er også musikk som neppe kunne vært laget andre steder enn langt mot nord, musikk som gjenspeiler den storslåtte naturen, det ville været og det utfordrende klimaet i Troms, hjemstavnen til både Anneli Drecker og Arvid Hanssen som altså er mannen bak de vakre diktene hun synger.

Roy-Frode Øverlands oversettelse/gjendiktning er det vel strengt tatt ingenting å utsette på, men jeg har likevel lyst til å gjengi Hanssens intenst fine original, «Blå kveill». Diktet går slik:

Se, no stijlne alle båran,
og det skjømmes mens æ ror.
Det bli blått ruint begge åran
førr en kaillkrok i en fjord.

No kjem skarven òg te skjærre.
Det e han, og det e æ
som e eillst i dette værre.
Skarven ror i lag med mæ.

Kveillen spørr, og kveillen svare.
Gjer mæ mangt å tenke på.
Tru kor lenge vi ska fare.
Derom vijl Vårherre rå.

Trygt å trø i lainn av båten
på et berg æ kaille mett.
Godt å høre goverslåten
og gå heim med glae skrett.

Torsdag 16. juni – The Chesterf!elds: «Ask Johnny Dee»

Vi kliner til med en sinnssykt iørefallende og catchy indieklassiker i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag, fra den gang ordet indie hadde et meningsfylt innhold og ikke en hvilken som helst tulling som har snublet over The Smiths eller The Monochrome Set på et nachspiel tar opp gitaren og kaller det indie. The Chesterf!elds var så indie som du får det, en smått obskur, men legendarisk kvartett fra Yeovil i Somerset sør i England, og deres «Ask Johnny Dee» er en poplåt så fin at den nesten er dødelig.

For å presisere: Begrepet «indie» refererer til ordet «independent» som når det brukes i musikksammenheng i klartekst betyr «uavhengig av de store plateselskapene». Sagt på en annen måte var det en merkelapp for artister som ga ut musikken sin selv eller på små plateselskaper som innimellom også var drevet på pur idealisme. Den mangfoldige indiescenen var en åpenbar konsekvens av punkens do it yourself-holdning som åpnet for at hvem som helst som kunne få et par-tre akkorder til å funke i samspill, var i stand til å gi ut musikk. Slikt fører selvsagt til mye fælt, men også utrolig mye fint. Indie er heller ingen sjanger i seg selv. Blant artistene som herjet de engelske indielistene på 80-tallet (som var storhetstiden for begrepet) var såpass forskjellige artister som The Smiths, New Order, Depeche Mode, Felt, The Jesus And Mary Chain, Sisters Of Mercy, Cocteau Twins, The Men They Couldn’t Hang, The The og Eyeless In Gaza, så her er det ikke lett å se musikalske likhetstrekk.

Men dette skal handle om The Chesterf!elds og «Ask Johnny Dee». Alt ved denne singlen, deres tredje, låter hjemmesnekra. Her får du entusiasme og ungdommelig overmot i en skramlete og skranglete poplåt, full av effektive hooks, ringlende gitarer, ba-pa-ba-harmonier og en melodisk sans tuftet på gamle soul- og popsingler fra det bekymringsløse 60-tallet. Det er allsangvennlig og umiddelbart medrivende, underprodusert, men kjempefint likevel. På mange måter kan den ses som en forløper til fremtidige klassikere som The La’s’ «There She Goes» (1988) og The Boo Radleys’ «Wake Up, Boo!» (1995) som begge virket som rene Steely Dan-produksjoner i forhold. Det opprinnelige singlecoveret til «Ask Johnny Dee» var også laget på skikkelig lite budsjett, trykt på billig papir og stukket ned i en kjip plastlomme, utgitt av indielabelen The Subway Organization, et kortlivet foretak som også ga ut band som The Shop Assistants og The Flatmates der selskapets sjef Martin Whitehead spilte gitar. «Ask Johnny Dee» havnet på debutalbumet Kettle, utgitt senere i 1987, en LP full av tilsvarende iørefallende sanger, men ingen av dem fullt så slitesterke. Og hvem er Johnny Dee? Så vidt jeg husker å ha lest i en eller annen engelsk musikkavis var Johnny Dee en musikkfan som hadde svaret på absolutt alt, som ville vært en jævel å møte i popquiz.

Well if you’d like to know what pop stars have for tea,
ask Johnny Dee
And in which motor car it’s safe to be seen,
ask Johnny Dee
And would you like to know what pop kids wear in the sea?
Ask Johnny Dee
And tell me, who is the girl that plays the tambourine?

PS! Spotify har tagget The Chesterf!elds-samlingen Electric Guitars In Their Hearts som «Ask Johnny Dee» er hentet fra med årstallet 1977 som altså er helt feil. «Ask Johnny Dee» ble utgitt i 1987, og det samme gjelder altså albumet Kettle som ikke er tilgjengelig for strømming.

Fredag 17. juni – The Cure: «Friday I’m In Love»

Vi følger opp gårsdagens humørbombe «Ask Johnny Dee» her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition med en låt i omtrent samme gate, The Cures udiskutabelt helt dustete fengende «Friday I’m In Love» fra det ellers litt traurige 1992-albumet Wish. Det er rart å tenke på at det er gått 30 år siden den ble utgitt og at Robert Smith ikke har vært i nærheten av å lage noe like bra i løpet av disse årene. Ikke at han nødvendigvis har prøvd så hardt heller. The Cure har bare gitt ut fire album i denne perioden, ingen av dem kjempegode, og det siste av disse, 4:13 Dream, kom i 2008, altså for hele 14 år siden. Robert Smith har babla mye de siste årene om at ikke bare én, men to nye plater er på beddingen, men foreløpig har det blitt med praten. Det siste er at den ene av disse platene, med tittelen Songs Of A Lost World, vil bli utgitt før bandets forestående europaturné som starter i oktober med Oslo Spektrum som fjerde stopp på reisen, 12. oktober. Jeg tror det når jeg ser det.

Men «Friday I’m In Love», dere! FOR en gnistrende god poplåt! Her møter vi Robert Smith på hans mest melodiske og lystige, ikke nødvendigvis to av hans mest velutviklede sider, men når de dukker opp som her feier de alt «gotisk» tungsinn til side. Han har bestandig vært en romantiker, men har lent seg i langt større grad mot det mørke Edgar Allan Poe- eller Bram Stoker-aktige, mens han her går The Beatles i næringa på beste «Love Me Do»- eller «She Loves You»-vis. «Friday I’m In Love» er omtrent som en barneregle, og bloddryppende tornekvister er byttet ut med struttende prestekrager. Sangen fremstår kort og godt som en sommerlett og romantisk popperle for evigheten, livsbejaende, allsangvennlig og med en hitfaktor Smith aldri har vært i nærheten av hverken før eller siden, selv om det har vært en del gode forsøk i årenes løp. Han sa det i grunnen ganske godt selv i et intervju med Mojo i 2004: «It’s always been paradoxical that it’s pushed down people’s throats that we’re a goth band, because, to the general public, we’re not. To taxi drivers, I’m the bloke that sings «Friday I’m In Love». I’m not the bloke who sings «Shake Dog Shake» or «One Hundred Years».» Det er selvinnsikt.

Lørdag 18. juni – The Beatles: «All My Loving»

Jeg har ved enkelte anledninger presisert at jeg ikke tar så store hensyn til merkedager når jeg setter sammen 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, men i dag fyller SELVESTE Sir Paul McCartney 80 år, og da må han feires. Sannsynligheten for at noen nålevende eller avdød musiker har hatt større betydning enn ham for hvordan jeg opplever popmusikk er forsvinnende liten. Sammen med ABBA var The Beatles der det begynte for meg, og hvor glad jeg enn er i førstnevnte, er det sistnevntes sangskatt som virkelig har satt spor, både i meg og for den videre utviklingen av populærmusikk slik vi kjenner den mer enn 50 år etter at bandet ble oppløst.

Jeg trenger ikke bruke plass her på å fortelle om Paul McCartneys eller de andre Beatles-medlemmenes oppvekst i et karrig Liverpool som så smått begynte å reise seg etter andre verdenskrig, men det er en reise som handler om å følge sine drømmer. Det synes jeg er viktig, og ikke minst inspirerende. De SKULLE bli popstjerner, og om det skulle vise seg å bli en lønnsom geskjeft for Paul, John, George og Ringo, har de ved å skrive og spille så mange sanger som har betydd så mye for så mange mennesker, mer enn gjort seg fortjent til belønningen, om den måles i penger eller massenes beundring. For egen del har jeg ingen anelse om hvordan jeg skal kunne måle betydningen av sangene deres for livet mitt, og i forlengelsen av det hvordan de har fått meg til å elske popmusikk med hele meg. Det eneste jeg kan si med sikkerhet er at jeg ville vært et annet og fattigere menneske uten. Du skal ikke være spesielt gløgg for å forstå at jeg her snakker om et rikt indre liv. Jeg har veldig, veldig, veldig mye å takke Paul McCartney for, og ja, jeg synes han er en bedre låtskriver enn hva John Lennon var, med knapp margin kan hende, men bedre.

Men hvilken låt skal jeg velge for å rette min beskjedne takk til denne usedvanlige begavelsen, denne levende legenden? Det er umulig å plukke én sang fra hans enorme skattekiste av klassikere og si at det er Den, akkurat Den sangen som er bedre enn alle de andre. Den øvelsen kan jeg bare glemme. Det var litt fristende å velge en av hans mange post-Beatles-stunder, enten som soloartist eller med Wings, men til slutt falt valget på nydelige «All My Loving», en arketypisk McCartney-kjærlighetssang hentet fra With The Beatles, det andre studioalbumet til «The Fab Four», utgitt 22. november 1963, på dagen åtte måneder etter debuten Please Please Me. Her gikk det med andre ord unna. «All My Loving» var eneste single fra platen, og har bestandig vært blant mine favoritter. Jeg har alltid vært svak for McCartneys tilsynelatende enkle, men akk så velklingende kjærlighetssanger. Her handler det ikke om mer kompliserte ting enn å savne den man reiser fra, i en tid da man skrev brev og ikke kommuniserte med mobiltelefoner og sosiale medier, der ting var romantiske på andre måter enn i dag. Det er noe deilig naivt og uskyldsrent over en tekstlinje som «Close your eyes and I’ll kiss you, tomorrow I’ll miss you, remember I’ll always be true» som han sier til sin elskede før han skal reise fra henne. Det er et budskap som går til kjernen av popmusikkens evige tematikk, alt dette forunderlige som foregår mellom gutter og jenter, eller for den saks skyld elskende av samme kjønn. Gratulerer med dagen, Paul – og takk!

Søndag 19. juni – Aztec Camera: «Stray»

Det er søndag, og som oftest finner jeg det da naturlig å legge inn et litt fredelig hvileskjær her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Dagens valg på denne listen der alt skjer etter innfallsmetoden, er «Stray», tittelkuttet og åpningssporet fra Aztec Cameras fjerde album. Før vi går videre med å fortelle om denne perlen, har jeg lyst til å fortelle hvorfor den er dagens valg. Jeg ble påminnet hele denne fortreffelige platen takket være Ole Johannes Åleskjær, mannen bak det utsøkte og medlemsmessig evig flytende ensemblet The Loch Ness Mouse. I sine liner notes til Kristian Kaupangs nye plate Sorry, Tom deler han fra minnebanken der en kassettversjon av Stray spiller en sentral rolle. Så, der fikk jeg sagt noe pent om ytterligere to flotte artister, selv om ytterligere låtanbefalinger får vente.

Nå til sangen «Stray». Det er en direkte lumsk måte å åpne en plate på, fordi det nesten føles som et bedrag når den fortsetter eksplosivt med popperlen «The Crying Scene» og den hissige rockeren «Get Outta London». Du har liksom sett for deg en litt pen og pyntelig balladeplate, men den gang ei. Platen fortsetter for så vidt med det nydelige – og stillfarne – jazznummeret «Over My Head», men så braker det løs atter en gang med Mick Jones-duetten «Good Morning Britain» som truer med å sette fyr på rommet. Stray er en schizofren plate, hvilket i dette tilfellet bør betraktes som en styrke.

De fleste vet at Aztec Camera i bunn og grunn er Roddy Frames soloprosjekt, der han både som låtskriver og utøver bestandig har søkt nye horisonter. At Stray derfor er så all over the place som den er, lever vi godt med. Aztec Camera startet tilsynelatende som et hvilket som helst annet band, men helt fra starten av var det tydelig at Roddy var noe av et musikalsk geni fanget i en ung manns kropp. Han var bare 17 år gammel da han singledebuterte på legendariske Postcard Records med Aztec Camera-singlen «Just Like Gold» i 1981, og debutalbumet High Land, Hard Rain utgitt to år senere, inneholdt musikk så sinnrik og uvanlig at stempelet som vidunderbarn ble sittende. Han var riktignok inspirert av punkens grunnleggende gjør det sjæl-holdning, men noen primitiv tregrepsrocker var han ei. For å sette det i perspektiv kan jeg fortelle at hans andre single «Mattress Of Wire» teller hele 30 akkorder. Roddy var helt fra starten av glødende opptatt av dim- og maj-akkorder, og overrasket med tallrike og uvanlige vendinger. «Stray» er en vidunderlig vakker nedpå ballade med mer enn en liten fot i jazzens verden, der Roddys gitar møtes av et deilig og smektende loungekomp med Paul Powell på bass og Frank Tontoh på trommer. Med Gary Sanctuarys pianotriller på toppen blir sangen så stemningsfull at du fint ser for deg et slør av sigarettrøyk gjennom spotlighten rettet mot vår mann på scenen. Det er en slags vuggevise/trøstevise, med en nydelig og velformulert tekst. Jeg er spesielt begeistret for dette verset:

I understand the state you’ve reached of being unreachable
Somewhere out there where only the music plays
Loneliness and being alone don’t always mean the same
Who needs the movie? You can see the music anyway

Roddy Frame pensjonerte Aztec Camera-navnet etter seks album, og i 1998 «solodebuterte» han med den fine platen The North Star. Han har gitt ut ytterligere tre album under eget navn, men nå er det åtte år siden sist, så tiden er overmoden for at han skal gi lyd fra seg igjen snart. Skulle det derimot drøye – og det gjør det sikkert – har vi heldigvis ti spennende plater med veldig mye fint å ta av. «Stray» er en veldig god start hvis dette er nytt for deg, alternativt en god påminnelse om hvilken fantastisk låtskriver Roddy Frame vitterlig er. God søndag!

Mandag 20. juni – The Beach Boys: «God Only Knows»

På lørdag var det Paul McCartney, og i dag er det Brian Wilsons tur til å fylle 80 år. Det må derfor bli hans dag i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, levende legende og bauta i populærmusikkens historie som han er. The Beach Boys og The Beatles var åpenlyse rivaler på 60-tallet, og stadig overgikk de hverandre i kreativitet og banebrytende innspillinger. Det toppet seg da Brian Wilson jobbet med mesterverket Pet Sounds som så dagens lys i 1966, og The Beatles svarte med Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band året etter. Dette er to av musikkhistoriens viktigste og mest innflytelsesrike verk, og felles for dem er at de satt selve innspillingsstudioet i sentrum. Studioets muligheter ble utforsket til fulle av disse visjonære menneskene, og de skapte musikk som den gang ikke lot seg overføre til et sceneformat. Det de skapte var rett og slett altfor avansert og kostnadskrevende å ta med ut på veien. I den forbindelse, når vi nå er inne på dette med rivalisering: Sett i lys av Pet Sounds og Sgt. Pepper blir for eksempel «feiden» mellom Blur og Oasis på 90-tallet å anse som svært stusslige saker. Jeg mener for så vidt at all musikk er viktig for noen, men sett i rett perspektiv er det mye som faller pladask i møte med den musikken som virkelig har forandret verden. Det kan du hevde at både The Beatles og The Beach Boys har bidratt til.

At Pet Sounds igjen og igjen hevder seg helt i toppen av kåringer over verdens aller beste plater er ikke det minste rart. Da Brian Wilson praktisk talt manet frem denne intrikate, ekstremt komplekse musikken fra sitt underlige og åpenbart svært inspirerte sinn, tungt medisinert og narkotikapåvirket som det var, fantes ikke maken, og den dag i dag skal du lete lenge for å finne musikk som til de grader snur opp ned på alt som har kommet forut. Pet Sounds er sonisk-symfonisk populærmusikk laget helt uten begrensninger eller hemninger, et detaljert og fintunet verk fylt til randen av vidunderlige melodier og harmonier som, hadde jeg trodd på slikt, hører hjemme i Himmelen – og kun der.

Sangen jeg alltid kommer tilbake til herfra er «God Only Knows», en barokkinspirert popballade som er noe av det vakreste jeg har hørt i hele mitt liv. Det er ren perfeksjon, med en ubegripelig fin melodi skrevet av Brian Wilson og nydelig romantisk tekst av Tony Asher, sunget i hovedsak av Carl Wilson med hjelp fra Brian og Bruce Johnston. Her kombinerer Brian Wilson det beste fra de klassiske Beach Boys-harmoniene med sin visjon om å lage musikk for folk på et åndelig nivå. På papiret er kanskje ikke «God Only Knows» annet enn nok en svulstig kjærlighetsballade, men å høre den er som en transcendental opplevelse av å bli fraktet ut i kosmos, til noe større enn oss selv, til noe vi ikke helt forstår. Her venter skjønnhet i sin reneste form, uavhengig av hvordan du forsøker å forklare det. Det lar seg simpelthen ikke gjøre. Med det gjenstår kun å ønske gratulerer med dagen til Brian Wilson, et av tidenes største popgenier.

Tirsdag 21. juni – Kate Bush: «Running Up That Hill (Make A Deal With God)»

Med mindre du har befunnet deg under en stein den siste måneden har du fått med deg at Kate Bush’ fantastiske 1985-hit «Running Up That Hill» er blant de mest spilte låtene i verden 37 år senere! Slik er gjennomslagskraften til en TV-serie som Stranger Things, men så er den da også brukt i en scene omtrent like intens som alt annet fra alle de fire sesongene sammenlagt. Jeg skal ikke røpe mer enn det. Har du ikke sett Netflix’ helt unike retrohorrorserie, så bør du gjøre det, og har du ikke kommet så langt som til den siste sesongen ennå, så havner du nok der om ikke så lenge. Ingen spoiler alerts her altså, men det var på høy tid med litt Kate Bush i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition nå, og da er den nyvunne populariteten til «Running Up That Hill» en fin anledning.

Det går altfor lang tid mellom hver gang vi hører nytt fra det som er en av Englands største popkunstnere noensinne. Da Bush i 1985 ga ut albumet Hounds Of Love som denne jublende, høyreiste popklassikeren er hentet fra, var hun riktignok ganske aktiv. Det var hennes femte plate på bare syv år, men at hun kun har gitt ut fire plater til de siste 37 årene er verre. Det er nå gått 11 år siden forrige, den vidunderlige vinterplaten 50 Words For Snow, så får vi bare vente og se om det kommer mer. Mon tro om den overraskende populariteten hun opplever for tiden trigger en kreativ gnist i henne? Slikt er umulig å si, men Kate Bush har bestandig vært uforutsigbar, og det er like sannsynlig at det kommer noe nytt materiale, som at det ikke gjør det. Ny popularitet vil i så fall neppe ha stort med saken å gjøre. Hun har det med å følge sin egen og ikke andres intuisjon, og at «Running Up That Hill» topper verdens hitlister i 2022 vil nok ikke endre på det.

Hva ville skjedd om en mann og en kvinne kunne bytte roller? Ville kjønnene da forstå hverandre bedre? Dette er spørsmål hun søker svar på i sangen. Hadde hun kunnet gjøre en deal med Gud, ville hun muligens kommet til bunns i saken.

«I was trying to say that, really, a man and a woman, can’t understand each other because we are a man and a woman. And if we could actually swap each others roles, if we could actually be in each others place for a while, I think we’d both be very surprised», har Bush forklart. Det er en besnærende tanke. Det vanlige i slike sammenhenger er å inngå en pakt med Djevelen, men hun foreslår altså heller å inngå en pakt med Gud. Det er noe fint over dette, som signaliserer det gode i menneskene snarere enn det motsatte, at dette ville vært et eksperiment alle involverte ville være tjent med. Uten å røpe mer får akkurat denne troen på det gode kontra det onde en ekstra valør i Stranger Things.

«Running Up That Hill (Make A Deal With God)» er i skrivende stund nummer én på de engelske hitlistene og dessuten i syv andre land. Det er hennes første nummer én-single i hjemlandet siden debuten «Wuthering Heights» fra 1978, og i forbindelse med relanseringen har hun satt tre listerekorder: Lengste tidsrom mellom nummer én-hits (44 år), lengste tidsrom mellom en sangs utgivelsesdato og at den har nådd førsteplassen (37 år – den stoppet på tredjeplass i 1985), og eldste kvinnelige artist som når førsteplassen (63 år). Før dette er over blir det sikkert flere rekorder.

Jeg for min del synes bare det er skikkelig stas at Kate Bush opplever ny suksess i 2022. Selv om hun ble kontaktet av serieskaperne før de skrev «Running Up That Hill» inn i handlingen til Stranger Things, hadde hun umulig kunnet forestille seg omfanget, like lite som noen andre. Men skulle en sang først hentes frem fra popmusikkens annaler og føres tilbake til heder og verdighet, kunne adskillig verre kandidater ha blitt valgt. Dette er veldig moro!

Onsdag 22. juni – Rolling Stones: «Start Me Up»

Det er tid for et av tidenes mest gjenkjennelige gitarriff i dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Når Keith Richards slår an tonen i Rolling Stones’ superklassiker «Start Me Up», den første singlen fra 1981-albumet Tattoo You, rister jeg praktisk talt av fryd, så fett låter det. Bill Wyman og Charlie Watts er raskt på plass med sitt stødige komp, og Ronnie Wood ligger løst og ledig under Keith mens Mick Jagger snerrer sitt mantra «If you start me up, I’ll never stop». En låt som denne tar alle verdens rock’n’roll-klisjeer på fullkomment alvor, med fem spillekåte musikere som velter seg rundt i dem, for anledningen assistert av Michael Carabellos kubjelle, og handclaps fra Jagger og teknikerne Barry Sage og Chris Kimsey. Er det rart det ble en hit?

«Start Me Up» er en låt jeg har hørt omtrent en milliard ganger, uten at det er mulig å bli lei, det er Stones på sitt mest slitesterke. Det mange ikke vet et at den startet tilværelsen som en reggaeinspirert rockelåt kalt «Never Stop» som bandet prøvde å få dreisen på under innspillingen av Some Girls-albumet i 1978. De fikk det ikke til og prøvde igjen under innspillingen av Emotional Rescue, men det var først da de skulle spille inn Tattoo You og tekniker Kimsey fant to rocka forsøk blant de rundt 50 reggaetagningene i arkivet at det ble vei i vellinga.

«Start Me Up» er tidløs rock’n’roll-lykke, bredbeint og muligens litt dustete, men betingelsesløst lykkeskapende. Det blir alltid god stemning når du hører riffet til Keith. Du vet hva som følger, og du vet det er akkurat litt tøffere enn toget.

Torsdag 23. juni – Can Can: «Tango»

Nå skal vi høre en av de største låtskriverne Norge har fostret i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Før hun ble noe tilnærmet nasjonalskatt som soloartist frontet Anne Grete Preus to band, først Veslefrikk i årene 1978 til 1982, og dernest Can Can fra 1983 til 1987. Helt fra første gang hun dukket opp i bevisstheten min på en eller annen nattrocksending med Veslefrikk, fremsto Anne Grete som noe for seg. Hun var låtskriver og gitarist med en frontfigurs naturlige autoritet, og hun befant seg så langt unna det klassiske bildet av datidens syngedamer som det var mulig å komme. Med Anne Grete og den karismatiske fiolinisten Hege Rimestad i rekkene var Veslefrikk et band med både gutter og jenter, som henvendte seg like mye til både gutter og jenter, på alle måter forut for sin tid. Verden er en ganske annen i dag, og at jenter nå er likestilt med gutter på norske scener, skal Anne Grete ha sin soleklare del av æren for. Hvilket forbilde hun må ha vært og hvilke drømmer hun må ha satt i gang hos unge jenter! Den betydningen hun har hatt for kvinnelige norske musikere kan virkelig ikke overvurderes.

Katalogen hennes er full av skatter, og en av mine desiderte favoritter er «Tango», debutsinglen til Can Can, utgitt i 1984. Det var en dobbel-A-side-single, med like gode «Oppenheimer» på den andre siden. Begge havnet på Can Cans utmerkede debutalbum En lek i forhold som kom senere samme år, men det er disse to sangene jeg virkelig elsket, sammen med åpningssporet «Blankt hav» som også er helt enestående. I ettertid klarer jeg ikke si hvilken av dem jeg liker best, men akkurat i dag falt altså valget på «Tango». Som tittelen antyder er den en slags tango, men en rocketango, med Jørn Christensens hissige postpunkgitar pluss litt synther, knatrende trommer fra Øyvind Hansen og Per Vestabys alltid stødige bassganger. Hvilket stjernelag! I tillegg kommer et nydelig, velplassert trekkspill inn midtveis, signert Mariann Hansen. «Tango» låter som en drøm, og det er akkurat det Anne Grete Preus synger om også. Dette er et hypnotisk, nesten delirisk stykke popmusikk som svever mellom to plan, en reise inn i det ukjente. Selv om jeg har hørt denne sangen flere ganger enn jeg klarer å telle, gir den meg alltid noe nytt: «I ditt blåe blikk finnes kjærlighet. Jeg får aldri nok. Jeg får aldri nok.»

At Anne Grete Preus i den andre inkarnasjonen av Can Can valgte å skrive på engelsk til oppfølgeralbumet European Rainbow var litt underlig, og det skjedde aldri igjen. Det var det en grunn til. Det var på norsk hun virkelig kunne uttrykke seg. «Tango» er bevis for det godt som noe.

Fredag 24. juni – Stein Ingebrigtsen: «Rockollection»

365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition er ment å overraske iblant, selv om mange som kjenner meg nok vil si at jeg velger forholdsvis forutsigbart til denne i utgangspunktet uforutsigbare spillelisten. Riktignok velger jeg en ny sang hver dag etter innfallsmetoden, men det er neppe direkte forbausende at sanger av The Beatles, Prefab Sprout, Everything But The Girl og Pet Shop Boys er blant dem. Dagens valg tror jeg likevel ikke mange hadde kunnet forutse. For noen dager siden var jeg i Kragerø og besøkte en godt voksen herre jeg jobber for, la oss kalle ham Bjørn, sammen med en annen representant for samme firma, som vi kan kalle Morten. Siden begge disse har befunnet seg i randsonen av norsk musikkliv i mange år dreiet samtalen inn på både den ene og den andre størrelsen. En av disse var Stein Ingebrigtsen.

Stein var stor popstjerne i Norge på 70-tallet. Han er kanskje mest kjent for å ha vært hovedvokalist sammen med Inger Lise Rypdal og Gro Anita Schønn (og til dels Dag Spantell) på de såkalte Treff-platene med versjoner av store internasjonale hits, en sjelden gang i oversatt utgave, utgitt i årene 1971 til 1978. Men på sine egne plater var disse og flere andre norske artister velkjente for norskspråklige versjoner av internasjonale låter, og Stein Ingebrigtsen var en av dem som gjorde denne øvelsen til en egen kunstform, vel å merke med mange forskjellige ordsmeder som oversatte tekstene. Jeg vokste opp på denne tiden, og mine første skritt på veien til det som er blitt et rikt liv med musikk gikk blant annet via både Treff-plater og Norsktoppen på radio. Jeg var akkurat litt for ung til å bry meg om kred i mine år som Norsktoppen-lytter, men det var nok først og fremst fordi det var svært begrenset med popmusikk på radio og TV at jeg hørte på det populære programmet. Alternativene var få. Uansett var jeg utmerket godt klar over hvem disse sangerne var, og da jeg uvisst hvordan snublet over Stein Ingebrigtsens mini-LP/12-tommer Rockollection da den ble utgitt i 1978, ble den med meg hjem.

Det var A-siden jeg spilte. Den inneholdt en versjon av den franske slageren av samme navn, utgitt av Laurent Voulzy (med tekst av Alain Souchon) året i forveien. Den norske teksten var skrevet av Asa Krogtoft, og dette ble en musikkopplevelse som ikke bare gjorde meg kjent med én ny sang. «Rockollection» er en medley der Voulzy og Souchons ni selvkomponerte vers leder over i refrenger fra i alt ni klassikere hentet fra pop- og rockhistorien. Den er fortalt som tilbakeblikk på barne- og ungdomsår der skolegang og de voksnes formaninger havnet i skyggen av magiske musikkopplevelser og møtet med en ny tid. De aller fleste kan kjenne seg igjen, og den 11 år gamle versjonen av undertegnede var intet unntak, selv om jeg var for ung til å ta alle referansene. Jeg hadde hørt enkelte av de ni sangene Stein Ingebrigtsen var innom i den 11 minutter lange «Rockollection», men ikke alle. Sangene er «Locomotion» (Little Eva), «A Hard Day’s Night» (The Beatles), «I Get Around» (The Beach Boys), «Guantanamera» (denne kubanske klassikeren ble gjort kjent for et internasjonalt publikum av blant annet The Sandpipers og her hjemme av Anne Karine Strøm), «(I Can’t Get No) Satisfaction» (Rollling Stones), «Mr. Tambourine Man» (Bob Dylan), «(The Lights Went Out In) Massachusetts» (Bee Gees), «Mellow Yellow» (Donovan) og «California Dreamin’» (The Mamas And The Papas), ubestridte klassikere alle sammen. Forresten erstatter «Guantanamera» Thems versjon av «Gloria» som ble brukt i den franske originalen, av en eller annen grunn. Kanskje ble den for røff for Stein, ikke vet jeg. For mitt vedkommende ble iallfall «Rockollection» omtrent det han synger om, en form for rockeskole som selvsagt overgikk all annen skole.

Med det er vi tilbake i Kragerø, der det viste seg at ingen av mine venner kjente til «Rockollection», men begge ble mer enn entusiastiske da jeg satt den på. Hvordan hadde de unngått å høre denne perlen fra den norske pophistorien? Det undret dem tydeligvis veldig, men som vi pleier å si kan man ikke få med seg alt heller. Jeg antar også at det er ganske mange andre der ute som ikke har fått med seg «Rockollection», hverken med Laurent Voulzys original eller Stein Ingebrigtsens friske tolkning. Nå har de sjansen, og på toppen av det hele får de Asa Krogtofts mildt daterte, men utvilsomt sjarmerende norske orddrakt, som for eksempel disse strofene:

Det hendte nok man skulket litt av skoleda’n
og søkte livets visdom i kafeen på Grand
En cola og et wienerbrød og alt var OK
Så lenge jukeboxen spilte ble vi aldri lei
Jeg husker hver en sang (jeg husker hver en sang)
og kjenner gang på gang (og kjenner gang på gang)
Mitt hjerte slår i takt hver gang den spilles…

Guantanamera
Guajira Guantanamera

Lørdag 25. juni – Åge Aleksandersen: «Den flinkaste guten i klassen»

Jeg blir så lei meg! Selv om det ennå er for tidlig å si helt sikkert, tyder mye på at terroren igjen har kommet til Oslo, denne gang i form av en homofob skytter som i natt har drept to mennesker og skadet minst 19 personer i en meningsløs voldshandling, utløst av hat mot dem som er «annerledes». I år som vi feirer at det er 50 år siden homofili ble avkriminalisert finnes altså noen som stadig føler et behov for å «straffe» homofil adferd, og som velger å gjøre Oslo til en slagmark. Jeg finner i grunnen ikke ord, og i dag vil jeg uten mer om og men markere min dypeste sympati med ofre og pårørende her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition og fortelle alle mine homofile venner at jeg er glad i dem. Åge Aleksandersens nydelige sang «Flinkaste guten i klassen» fra 1977-albumet Lirekassa er til dere.

Søndag 26. juni – Elvis Presley: «If I Can Dream»

På fredag hadde Baz Luhrmanns storslåtte film Elvis premiere. Med manager oberst Tom Parkers fortellerstemme (i en strålende rolletolkning av Tom Hanks) leverer den historien om tidenes mest innflytelsesrike rockeartist og hans vekst og fall. Det er i mine øyne en svært vellykket film, selv om den i likhet med de fleste andre slike portrettfilmer tar seg betydelige kunstneriske friheter, og etablerer «sannheter» som dramatiserer historien i sterkere grad enn hva de faktiske hendelsene ville gjort. Det hender at vi her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition-redaksjonen ser med meget ublide øyne på denne type omskriving av virkeligheten, men i tilfellet Elvis har jeg blitt enig med meg selv om å la nåde gå for rett.

En av de beste scenene i filmen er innspillingen av Elvis Presleys legendariske ’68 Comeback Special, TV-showet han gjorde for NBC i juni og som ble vist 3. desember. Det er et eksempel på grov historieforfalskning, men det er også en kruttsterk scene. Jeg skal ikke mase med alle grepene som gjøres her, men når kronen på verket legges med den intenst vakre balladen «If I Can Dream» er det umulig ikke å bli beveget. Elvis, som på dette tidspunktet i karrieren var i ferd med å bli en vaskeekte has-been med en lang rekke håpløse filmroller i håpløse filmer og lite musikk av særlig verdi, reiste kjerringa til de grader med dette showet, der han for alvor vendte tilbake til sine røtter. Walter Earl Brown var bedt om å skrive en sang som skulle erstatte «I’ll Be Home For Christmas» som det store finalenummeret til TV-programmet. Han var kjent med at Elvis var tilhenger av Martin Luther King Jr. og oppbragt over attentatet mot ham i april, to måneder tidligere, og baserte derfor «If I Can Dream» på Kings berømte «I Have a Dream»-tale. Da Elvis fikk høre Browns demo hadde han følgende kommentar: «I’m never going to sing another song I don’t believe in. I’m never going to make another movie I don’t believe in.»

Om Elvis Presley klarte å holde løftet til seg selv er tvilsomt, men at han fikk usedvanlig god dreis på «If I Can Dream» nettopp fordi han trodde så sterkt på teksten kan vi være trygge på. I den nye filmen er skuespiller Austin Butler ellevilt bra i rollen som Elvis, og når han fremfører dette nummeret eier han kinolerretet. Med innlevelse som knapt er til å tro er det som om Elvis står opp fra de døde når Butler synger «If I Can Dream», og det var liksom ingen tvil om at den måtte med i denne spillelisten. Ved årets slutt skal den tross alt være «verdens beste», så da ville det vært underlig om jeg skulle utelate dette paradenummeret.

Et helt annet aspekt er at denne hymnen til fred og håp om en harmonisk sameksistens plutselig fikk fornyet aktualitet i lys av én manns forrykte gjerninger natt til i går. 25. juni 2022 er den mørkeste dagen i Oslo og i Norge siden 22. juli 2011, men som Elvis synger:

There must be peace and understanding sometime
Strong winds of promise that will blow away the doubt and fear

Mandag 27. juni – Steinar Albrigtsen: «I Am With You Still»

Det blir en nyhet i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag. Hedersmannen Steinar Albrigtsen har gitt ut ny single, smakebit nummer to fra høstens album The Pacheco Project, som er hans første på fem år. «I Am With You Still», sunget på sedvanlig fløyelsmykt vis, er en påminnelse om hvordan det kunne ha seg at Steinars debutalbum Alone Too Long fra 1990 solgte noe sånt som 180 000 eksemplarer og gjorde ham til superstjerne. 32 år senere er han selvsagt ikke glemt, men jeg har inntrykk av at det for de store massene er en godt bevart hemmelighet at han fremdeles er aktiv som plateartist. For hva det er verdt må jeg derfor gi mitt beskjedne bidrag for å rette opp i dette forferdelige misforholdet mellom innsats og belønning. Ikke at Steinar Albrigtsen på nytt kommer til å toppe noen hitlister, men han fortjener til de grader at folk vet at han holder på. I dag gis Steinar Albrigtsens musikk ut på Grammofon, et lite plateselskap uten økonomiske muskler. Her har han vært i en årrekke og gitt ut flere fine plater, blant annet Photographs And Memories (2011) der han kun gjør sanger av legenden Jim Croce. Den er også utgitt under tittelen Bilda fra ei anna tid, der tekstene er gjendiktet til norsk. En annen perle er Sjelevenn fra 2014, et norskspråklig album han har gitt ut sammen med sin dyktige kone Monika Nordli, og på den siste platen han ga ut, The Daily Blues (2017), hedret han sine gamle blueshelter på fortreffelig vis.

The Pacheco Project er som kjennere av Steinar Albrigtsens musikk vil forstå en plate med sanger skrevet av hans gamle venn og mangeårige samarbeidspartner Tom Pacheco. Den amerikanske singer/songwriteren har også frontet to plater sammen med Steinar, de strålende Big Storm Comin’ (1993) og Nobodies (2000), så her trår han velkjent mark. «The Soul», den første singlen fra den nye platen, kom i fjor høst og var en veldig typisk Pacheco-komposisjon om verdien av å redde kloden fra undergang før det er for sent. Den nye «I Am With You Still» er helt annerledes, men den har i seg den samme medmenneskeligheten og empatien Pacheco bestandig har vært en representant for. Teksten baserer seg på en tradisjonell indiansk bønn og er en trøstevise fra den andre siden. Den avdøde fortellerpersonen henvender seg til sine etterlatte for å forvisse dem om at han fremdeles er der. Det er en påminnelse om at døden ikke nødvendigvis er endelig. Slett ikke alle tror på det, men for min egen del vil de døde alltid være med meg, om ikke i fysisk forstand, så kjenner jeg dem inni meg. Det er en visshet som bare blir sterkere når Steinar med sin nydelige stemme gjør det han kan for å svøpe lytteren inn i et pledd av den fineste silke, der alt er godt:

I know you’ve been cryin’
I can feel your tears
I want to let you know I’m happy
and I’m always near

Don’t mourn at my gravesite
I’m no longer there
Look up at the sky above you
I am everywhere

I am with you still
I am with you still
When a soft wind brushes your skin
I am with you still

Det er ord verdt å ta med seg videre, som gjør sorgen over dem vi mister litt lettere å bære, hvor meningsløst et dødsfall enn kan oppfattes. Takk, Steinar og Tom, for denne fine sangen.

PS! Legg merke til introen som noe overraskende er identisk med introen til Steely Dans eviggrønne «Do It Again» som faktisk er 50 år gammel i 2022. Kult grep!

Tirsdag 28. juni – The Lotus Eaters: «The First Picture Of You»

OK, været er kanskje helt passe her i Oslo om dagen, men vi skriver 28. juni, og det er på høy tid med et stykke perfekt sommerpop i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Jeg har vært opptatt med så mye annet i det siste at jeg ikke har fått spilt så mange av sommerfavorittene mine som normalt, men nå ser jeg ferien nærme seg, og forhåpentligvis sitter jeg på et fly til sydligere strøk om et par dager. Det gjenstår å se om det faktisk skjer, men jeg krysser det jeg har av fingre og tær, mens jeg forsøker å la gamle slagere sette meg i rett stemning. Her kommer en av dem.

Det var den legendariske britiske radioverten John Peel som første gang presenterte The Lotus Eaters for offentligheten i sitt BBC-studio i 1982, der liverpoolbandet spilte «The First Picture Of You». Det førte til budkrig blant flere plateselskap, og Arista trakk det lengste (sommer)strået. «The First Picture Of You» ble trioens debutsingle, utgitt i juli 1983, og er blitt stående som en av de helt store sommerlåtene. Singlen nådde en brukbar 15. plass i England etter to opptredener på Top Of The Pops, men debutalbumet No Sense Of Sin som ble utgitt året etter er å regne som en flopp og nådde bare 96. plass. Ikke dermed sagt at det er dårlig. Låter som «German Girl», «Alone Of All Her Sex» og «Love Still Flows» står støtt sammen med «The First Picture Of You» og er defintivt verdt å sjekke ut. The Lotus Eaters hadde litt suksess i andre europeiske land, og vår egen Anne Marie Almedal har faktisk spilt inn en nydelig versjon av «The First Picture Of You» som viser at hun ikke bare er en flott artist, men også har veldig god musikksmak.

Dette er pastoral sommerpop, en egen musikkgren vi kan si startet med den instrumentale «Theme From A Summer Place» med Percy Faith And His Orchestra, som lå på toppen av de amerikanske hitlistene i hele ni uker i 1960. Det samme uttrykket fant fort veien til England og til den rene popmusikken der for eksempel Cliff Richard tok opp tråden i låter som «In The Country» og «Summer Holiday». Sjangeren – eller subsjangeren – ble foredlet av en ny generasjon artister på 80-tallet, som nettopp The Lotus Eaters, den greske brødreduoen Fantastic Something, The Dream Academy, Danny Wilson, The Lilac Time og flere andre, og den er også blitt fanget opp av mange norske artister; The Margarets og avleggeren Giske, Dylan Mondegreen, Butterfly Garden, Robert Post, Kommode, Hockney og mange flere.

Pastoral britisk pop beskriver en form for mykt instrumentert musikk med røtter i engelsk, såkalt pastoral diktning, eller hyrdediktning. Dette er i sin tur en betegnelse på lyrikk som skildrer landlivets fred og gleder, der naturen og elementene gjerne spiller hovedrollen. Overfører du tematikken til musikk symboliseres den ofte, men ikke alltid, av instrumenter som harpe, obo, fiolin og cello. Når Peter Coyle, vokalisten i The Lotus Eaters, med fynd og klem synger «The first picture of you is the first picture of summer, seeing the flowers scream their joy», blir bildet av søte piker i sommerkjoler og unge beilere med stråhatt og lyse slacks levende. Du mer enn fornemmer både lyden og lukten av sommer, av bugnende blomsterenger med et villnis av vekster og, hvis du er heldig, noen markjordbær, og kanskje til og med et gammelt eiketre der en okse som kanskje eller kanskje ikke heter Ferdinand ligger og døser i skyggen. Det er popmusikkekvivalenten til poesi av William Wordsworth, Samuel Taylor Coleridge og Andrew Marvell, til klassiske musikkstykker av Ralph Vaughan Williams og George Butterworth, eller til malerier av J.M.W. Turner og Thomas Cole, utstudert romantisk og idyllisk, med eimen av sommer i hver minste lille tone. Når jeg hører «The First Picture Of You» ER det sommer, uansett om det er regn eller sol utenfor. Det er rett og slett en av de fineste poplåtene som er laget.

Onsdag 29. juni – DJ Jazzy Jeff & The Fresh Prince: «Summertime»

Vi må ha mer sommerpop i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, og i dag er turen kommet til min desiderte favorittsommerlåt, DJ Jazzy Jeff & The Fresh Prince’ «Summertime» fra 1991. Her har vi å gjøre med den perfekte symbiose av lett hiphop og smooth, laidback yacht rock. Sangen hviler på et sample fra Kool & The Gangs instrumentale «Summer Madness» fra 1974 og synges av The Fresh Prince, som altså er Will Smith in character fra TV-serien The Fresh Prince Of Bel-Air. Her tar han oss med en veldig varm dag i det gamle nabolaget sitt i Philadelphia, gjennom tre deilige og utspekulert sløye vers. Det er både dansbart og kjørbart, musikk for humørfylte barbecue parties og sakte cruising i kabriolet, akkurat slik han synger om. Vi får like doser sommerminner og tilstedeværelse her og nå, og det er helt latterlig digg å høre på. Hver eneste tone, hver beat, alt ved denne sangen oser av sommer.

Innledningsvis legger Will Smith inn en bestilling på «Drums, please!» og får en liten hip hop-trommevirvel som respons før melodien fra «Summer Madness» og låtas enestående groove legger seg inn. Når det første verset følger, er sommeren et faktum:

Here it is, the groove, slightly transformed
Just a bit of a break from the norm
Just a little somethin’ to break the monotony
of all that hardcore dance that has gotten to be
a little bit out of control
It’s cool to dance
but what about the groove that soothes that moves romance
Give me a soft subtle mix
and if ain’t broke then don’t try to fix it
And think of the summers of the past
Adjust the bass and let the Alpine blast
Pop in my CD and let me run a rhyme
And put your car on cruise
And lay back ’cause it’s the summertime

Jeg elsker dette første verset, og jeg elsker de to neste. Og det enkle refrenget. Det er ikke sikkert dette er stor eller viktig hiphop-lyrikk, men det er og blir den fineste sommerlåta jeg vet om. Sånn er det med den saken.

Torsdag 30. juni – Folk & Røvere: «Yess!»

Med dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition er jeg halvveis til målet. Da jeg startet denne øvelsen 1. januar, ante jeg lite av hva jeg bega meg ut på. Å skrive om én låt hver eneste dag gjennom hele dette året innebærer langt mer arbeid enn jeg hadde forestilt meg, men jeg har det moro underveis. Heldigvis. Så håper jeg noen andre også har litt glede av disse skribleriene og all den fine musikken. Når jeg benytter meg av innfallsmetoden og ikke aner hva jeg skal legge til dag for dag blir det jo ganske spennende. Hva legger jeg ut i morgen, mon tro? Aner ikke.

Men i dag drar jeg på ferie. Jeg har ladet opp med klassiske sommerlåter de siste to dagene – The Lotus Eaters’ «The First Picture Of You» og DJ Jazzy Jeff & The Fresh Prince’ «Summertime» – så da kliner jeg til med en tredje sommerklassiker i dag, Folk & Røveres «Yess!», den beste oslosommerlåta som finnes og en hyllest til byen jeg faktisk forlater i dag.

«Yess!» så dagens lys i 1999, og for meg som er bygutt er det den ultimate norske sommersinglen. «Yess, det er sommer og ingenting er pes», synger Ulf Nygaard så presist, og det treffer meg rett i hjertet, hver gang jeg hører ham si det. Det er utrolig urbant, og det er veldig «lyden av Løkka» anno 1990-tallet der Ulf var litt lokal helt, både som DJ og primus motor for Folk & Røvere. «Yess!» er imidlertid en låt som ser langt forbi alt som er av trender, og den er blitt en sommerklassiker på nivå med Lillebjørn Nilsens «Bysommer» eller deLillos’ «Frognerbadet» for å ha nevnt to av dens mange trivelige slektninger. Her handler det om å ligge i parken og myse opp mot alle de rare skyene, sitte på fortauskafé og drikke, og selvsagt om å bade naken i Oslofjorden. Det siste er noe jeg aldri gjør, om engstelsen skulle melde seg hos enkelte. Yess, det er sommer!