Fra en honky tonk i Oslo by

Foto: Raymond Mosken
Jørund Vålandsmyr og Country Heroes har laget et mesterverk med albumet Honky Tonk Tears. Foto: Raymond Mosken
Country Heroes Honky Tonk Tears cover 2018 02 - Fra en honky tonk i Oslo by
Country Heroes
Honky Tonk Tears
(Safe & Sound Recordings)
image.php?img=01 - Fra en honky tonk i Oslo by

Den amerikanske singer/songwriteren Tom Russell hadde på midten av 80-tallet flere engasjementer på Gamla i Oslo som varte et par måneder av gangen. På den tiden var Gamla en adskillig brunere bule enn den er i dag, og inspirert av opplevelsene her skrev han sangen «St. Olav’s Gate» med den etter hvert så klassiske åpningslinjen «Drinking black market vodka in the back of The Scotsman saloon». Nå frekventerte ikke jeg noen av disse stedene den gang, men Russell har bestandig omtalt Gamla som en «honky tonk», mens The Scotsman altså er en «saloon». Distinksjonen er at The Scotsman var en ren drikkebule, mens Gamla var en drikkebule der det ble spilt countrymusikk, altså en honky tonk.

Spoler vi så godt over 30 år frem i tid har Tom Russell rykket adskillige hakk opp på den sosiale og musikalske rangstigen og skapt seg en karriere tuftet på noen av de beste sangene som er skrevet innen det klassiske låtskriverfaget og et artisteri som hviler på den tradisjonen han var del av på Gamla og andre tvilsomme etablissementer: Kampen for å engasjere et publikum som i utgangspunktet er mer opptatt av å drikke sin øl eller sjekke opp sidemannen/kvinnen enn å følge med på det som foregår på scenen. Det er den beste skole.

I 2018 ligger helidgvis forholdene adskillig bedre til rette for å bli hørt som musiker og artist enn i ’83-’84, og sjansen for å få en halvliter i fleisen når du står på en scene som Gamla er nok adskillig mindre. Men kom nå og si hei til Jørund Vålandsmyr, Norges lengste – og beste – honky tonk-sanger, som bare så vidt var født nede i Arendal da Tom Russell spilte sine første oslokonserter. I morgen, lørdag, skal Jørund og bandet hans, Country Heroes, ut på en veldig kort lanseringsturné i hovedstaden, eller som de kaller det, en «akustisk miniturné til Oslos honky tonks».

Med seg i bagasjen har de sitt album nummer to som er ute i dag, og det vil jeg ha sagt med en eneste gang: Honky Tonk Tears er den beste reinspikka honky tonk-plata som noen gang er utgitt i Norge. Jeg griner i min imaginære øl bare jeg hører første tone av «Hangover From Your Kisses», åpningsspor og første single. Jeg tipper tilhørerne på Valka, Ryes og Teddy’s – stoppestedene på morgendagens miniturné – vil felle mang en tåre i sine ølglass når de hører disse låtene.

Vi får ta det først som sist så ingen blir fornærmet: Selv om Jørund er låtskriver og vokalist i Country Heroes er han helt avhengig av sitt fantastiske band for å kunne formidle sangene sine som han vil. Tore Blestrud (pedal steel, banjo, akustisk gitar), Daniel Vidarson Gullien (elektrisk gitar og backingvokal), Ivar Brynildsen (bass) og Bjørn Haglund (trommer) er sannsynligvis den stødigste musikalske enheten det norske countrymiljøet kan oppdrive, en gjeng voksne menn som har den grunnleggende forståelsen for basic honky tonk country inne noe så jævlig. På et par låter får de støtte fra Jørn Raknes som legger til litt ekstra fylde med en akustisk gitar, og noen andre gjester dukker også opp her og der. Bandet har alle de rette virkemidlene på plass, og viktigst av alt, de har Jørund. Om han er avhengig av et godt band, hviler bandets ferdigheter minst like mye på en god frontfigur. Jørund har en myndig countrystemme med et bredt følelsesregister, og er i mine ører blant de flotteste sangerne vi er velsignet med her til lands.

Bandets eminente steelgitarist Blestrud har for øvrig produsert herligheten, med litt hjelp fra de andre medlemmene, og det låter kanon hele veien.

Da Country Heroes debuterte i fjor med det nydelige albumet Southern Insecurity (som sykt nok ikke ble spellemannominert) var jeg «streng» og belønnet den med fem stjerner. Det er jeg i ettertid glad for. Honky Tonk Tears er nemlig enda bedre, og en klokkeklar sekser verdt. Southern Insecurity var – så bra den som den for all del var – tydeligvis bare vorspielet. Honky Tonk Tears er selve festen. Ofte en selvmedlidende og trist fest, kan hende, men fest like fullt.

På «Hangover From Your Kisses» har Jørund fått teksthjelp av den amerikanske singer/songwriteren og Lefty Frizzell-tolkeren Brennen Leigh, og de to har skrevet en countrylåt for lærebøkene. Det er den klassiske historien om den forsmådde mannen fanget i den tøylesløse og forførende kvinnens nett, der hun for lengst er videre på sin frivole vei mens han sitter igjen med minnene om, og tidenes hangover fra, hennes deilige kyss:

I got a hangover from your kisses
To have one again is all my heart wishes
Hoping you’ll come back some day
But until then I’ll have to pay
And have those hangovers from your kisses

Melodien og arrangementet er pur Bakersfield-country, som om Merle Haggard, Buck Owens og Dwight Yoakam skulle slått sine pjalter sammen for å skape det perfekte akkompagnementet til den endelige hjerte/smerte-sangen. Det gyngende kompet, steelgitaren, gitarsoloen – alle elementene er på plass, og dette er – som på så mange Country Heroes-sanger – et eksempel på at Djevelen befinner seg i detaljene. Arrangementet er så til de grader «riktig» og hver eneste tone så velplassert at det grenser til det latterlige.

Tittelkuttet «Honky Tonk Tears» er ikke stort snauere enn åpningssangen, men her er også fantastisk felespill fra amerikanske Heather Rae Johnson lagt til som ekstra krydder. For øvrig er det ikke en sang som skiller seg veldig fra «Hangover From Your Kisses». Det musikalske opphavet er omtrent det samme og tematikken likeså. Fortellerpersonen synes intenst synd på seg selv, sipper i ølen og føler seg misforstått:

Perhaps you never understood
That I’m too hurt to feel real good
I’ll have another if you please
So I can cry and let this be
Guess you never really knew
How you made me forever blue
Perhaps you saw but didn’t care
At all about my honky tonk tears

Også her går Jørund tekstmessig meget oppskriftsmessig til verks, og bandet gjør alle de rette tingene. Korte instrumentalpartier bryter opp tristessen, og det svinger godt nok til å appellere både til hjertet og til føttene. Det er bare å finne frem danseskoene om du hører Country Heroes live.

«New Town» er en litt annen type låt, adskillig mer melankolsk og sørgmodig i tonen og en av mine desiderte favoritter på platen. Her henvender Jørund seg til en kvinne som bryter opp og ut av et forhold til en mann som ikke er i stand til å forstå hva kjærlighet er. Hun pakker tingene sine og vil snart finne ut hvordan det føles å komme til en «new town on your own». Sangen er så trist at du revner, og også her finner vi noen arrangementsmessige detaljer som er ekstremt kloke og riktige. Banjoen som kommer inn etter det første refrenget er for eksempel en sånn subtil liten detalj denne platen er proppfull av, så spiss ører. Her er musikalsk snadder til høyre og venstre.

«Cosmos» er noe helt annet, en spretten gladlåt der Jørund hyller et forhold som er så stort og så sterkt at selve kosmos skaker i sammenføyningene. Det er så du skulle tro teksten var skrevet på syre, der Jørund synger om å drømme i technicolor, og «together we are more than one, we’re what appears as God». Det er en morsom låt som viser Jørund og Country Heroes’ mer løsslupne side slik vi hørte i «Polyester Is Still The King» fra debutalbumet.

«Hangover From Your Kisses», «Honky Tonk Tears» og «New Town» er muligens triste sanger, men ingen av dem er mye til match for «A Country Hero’s Last Wish». Her går Jørund til kjernen av ensomhetens vesen: «There’s no kids waiting for Daddy, no wife to welcome you home», ingen til å holde deg med selskap annet enn den tiden du tilbringer alene. Da er det bare å sette på den tristeste countrymusikken du kan finne og søke trøst der.

So put on that sweet, sad music
Old Hank always had it worse
Flip the record and have another
Then it’s not that bad to be hurt

Om det er Hank Williams-platene eller den kalde ølen som gjør det litt bedre der og da er ikke nødvendigvis godt å si, men Jørunds tekst som handler om å forsone seg med ensomheten så godt man kan er i grunnen bare vond. Trøsten er i beste fall flyktig, og du går full circle. Dobbeltbetydningen i åpningslinjen «another day home from work, try to find where it don’t hurt» er ikke til å ta feil av. Hver dag er den samme, hver dag like ensom og trist og smertefull. «A Country Hero’s Last Wish» er Jørunds perfekte og utsøkt vakre klagesang til alle de ensomme sjelene der ute, med gjestemunnspillet til Richard Gjems og steelgitaren til Tore Blestrud som gir ekstra farge til elendigheten.

«Highly Intoxicated» er en tilnærmet bluesrocker som også er mer humoristisk i formen og viser Jørunds utmerkede sans for tongue in cheek countrysjargong: «Staring at the old white line, wondering which I gotta take to survive», synger han der vi følger en rusmisbruker som kjører gjennom natten høy på piller og gudene vet hva. Det er som en to og et halvt minutters road movie du vet fører til noe jævelskap, og den andre av to sanger på platen der Jørund har fått litt hjelp med teksten, denne gangen av lyrikeren Bernhard Vigen.

«Highly Intoxicated» bygger en naturlig musikalsk bro til neste sang, «Factory Blues», som var albumets første single. Nå er riktignok vinylen forsinket noen dager eller så, men denne åpner side 2, og er et lite mesterverk av en låt. Her trekker Jørund veksler på sine egne erfaringer som fabrikkarbeider i Arendal og viser sin skarpe observasjonsevne og subtile humor. Han forteller om gutta på gølvet som røyker og juger rundt kaffeautomaten og det evige hatet til «the man», representert ved formannen – «the Texan who sits there in his Stetson, never seem to care ‘bout nothing but his income».

«Factory Blues» er en arbeidersang som føyer seg inn blant klassikere som Merle Haggards «Working Man Blues» og Lee Dorseys «Workin’ In The Coal Mine», der det strengt tatt handler om å holde ut åket. Det er en tilværelse også Jørund har kjent på kroppen, dog uten å ha hatt kone og unger og bikkje å forsørge.

«The Bar I Know» er overraskende nok en julelåt, der vi møter nok en av Jørunds ulykksalige skikkelser:

Every Christmas eve there is one bar where I’m bound
I come here just to see if my true love is around
She hides here every year, like me she can’t move on
It’s not too bad because this dump is like a home

Vår mann tør ikke gå bort til sitt hjertes utkårede, men blir sittende og drømme om det som aldri kan bli mens han sauser seg lenger og lenger ned i flaska. «The Bar I Know» er en countryshuffle med et lekkert jazzpreg, en på alle måter vakker sang som er like deler selvmedlidenhet og humor av det mørkere slaget der alt forblir det samme: «We sit apart each year and sadly just grow older.» Det er en av de fineste nyskrevne julelåtene (eller bare en av de fineste nyskrevne låtene, punktum) jeg har hørt de siste årene, og det oppleves som litt rart at den utgis i april, attpåtil mens solen skinner som er stikk i strid med spådommen i teksten. Burde ikke bandet spart denne godbiten til desember?

Tempoet øker betraktelig på «Satan Loves Country Music», en enestående og deilig spretten låt der Terje Kinn bidrar med suverent banjospill, og Daniel spiller en helt kanon gitarsolo. På under tre minutter forteller Jørund om sitt møte med Fanden sjøl og om hvordan han selger sjelen sin på samme måte som blueslegenden Robert Johnson og talløse andre har gjort det før ham:

He asked if he could join my band
Now I got me a goat-legged guitar pickin’ man
But as he played a chord I heard a roar
It covered me all back and forth
And without notice I’d sold my soul

Det går unna i en viss fart, og dette er utvilsomt blant albumets mest humørfylte stunder, både lyrisk og musikalsk. Her lukter det Fest med kjempestor F, og Satan er kapellmester med alt det innebærer.

På «Texas In Me» får gjestemunnspiller Richard Gjems skinne med en innsats som er det fineste jeg har hørt på denne siden av Sigmund Groven, eller kanskje det er riktigere å si Mickey Raphael i akkurat dette tilfellet? Jeg har allerede sagt mye pent om de lekre detaljene på denne platen, og «Texas In Me» er kanskje det aller beste eksemplet. Både Tores jamrende steelgitar og Daniels smakfulle elgitar er avgjørende for hvor fint denne sangen lyder, men det som virkelig løfter den er munnspillet. Det har en tone som er ensomheten inkarnert og som gir farge og smak til Jørunds barndomsminner. I sangen forteller han om gamle countrylåter avspilt på en åttespors kassettspiller i familiens bil der han satt og drømte seg bort til et mytisk Texas mens foreldrene kranglet. «Texas In Me» er rørende og vakker og helt usedvanlig melankolsk, ikke minst altså takket være bidraget til Richard Gjems.

I «Don’t Bypass My Heart» (pun intended, I’m sure) er vi helt og holdent tilbake i selvmedlidenhetens honky tonk, men her er mannen vi tidligere har møtt i sanger som «Hangover From Your Kisses» og «Honky Tonk Tears» såpass børst og i godt humør at han ikke synes fullt så synd på seg selv lenger.

I’ll drink your memory real, I may leave but you must stay
Tonight we’ll dance in my dreams, yet tomorrow I’ll pay
Let’s go where there’s liquor, where they’ll water it down
Where one’s half and two one and four more makes a perfect round

Bandet spiller til dans og stemningen er upåklagelig. Oppfordringen «don’t bypass my heart» er god, om den enn går for døve ører, og den derre morgendagen er det ikke så farlig med.

«Don’t Bypass My Heart» hadde vært den perfekte avslutning på platen, om ikke det var for behovet for et personlig gravskrift. Med ukulele, hawaiigitar og lyden av bølger som slår mot land synger Jørund countryheltens avskjedssang under tittelen «Epitaph» og runder med det av en plate som vanskelig kunne blitt bedre.

Honky Tonk Tears er en sjangerøvelse av de mest vellykkede, der Jørund Vålandsmyr og hans medsammensvorne feier all tvil til side om at de er Norges beste countrytradisjonalister. Country Heroes hyller de store navnene i sjangeren: Patsy Cline, Bob Wills, Lefty Frizzell, Ernest Tubb, Loretta Lynn, Merle Haggard, George Jones, Hank Williams, Hank Thompson, Kitty Wells, Buck Owens og andre fra countrymusikkens annaler som på forskjellig vis har bidratt til at verden er blitt et bedre sted, gjennom å gi ensomheten og slitet en stemme, og gi lindring med musikken. Med sin dype empati for mennesker som sliter har Jørund utvilsomt vist seg denne stolte tradisjonen verdig, og han har et band bak seg med en åpenbar ryggmargfølelse for hvordan det hele skal fremføres og formidles.

Hvis Country Heroes kommer til en honky tonk nær deg er det absolutt ingenting å lure på: Du stiller.

Les også: Roger Græsberg & Foreningen briljerer også på album nummer to

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.