Det var et enormt mangfold og flere etablerte navn på Klubbdagen som i går kveld innledet årets Øyafestival. På scener spredd rundt i hele Oslo spilte noe sånt som 120 artister, og jeg så fire fete band. Variasjonen på akkurat disse var kanskje ikke SÅ stor, men det ble fire knakandes flotte konserter. En deilig tjuvstart på årets festival.

Jeg startet kvelden på Herr Nilsen der Country Heroes gjennomførte et bunnsolid sett. Anført av Norges sannsynligvis høyeste countrysanger Jørund Vålandsmyr og hans utsøkte låter, dro det minst like utsøkte bandet gjennom mesteparten av innholdet fra årets fete debutalbum Southern Insecurity. For å gjøre det gøy for seg selv – og publikum? – valgte de å spille låtene i alfabetisk rekkefølge! Som Jørund sa til meg før konsertstart: – Det fungerer overraskende bra.

Les anmeldelsen av Southern Insecurity her.

Country Heroes. Foto: Erik Valebrokk
Jørund Vålandsmyr er primus motor i front for det fabelaktig gode bandet Country Heroes. Foto: Erik Valebrokk

Det gjorde det virkelig også. Riktignok har jeg aldri sett dem live før, så sammenligningsgrunnlaget med et «normalt» sett er sviktende. Likevel, dette satt som bare fy. Country Heroes er et band som er så stødig at det nesten gjør vondt. Jørunds stemme er rik på varme og er deilig countryrutinert, og at han har forstått sjangeren er det ingen tvil om. Han har en avslappet fremtoning på scenen, men samtidig nok autoritet til å lede bandet gjennom låtene.

Og FOR et band! Med den fantastiske gitaristen Daniel Gullien og Jørn Raknes på steelgitar, og et ordendtlig tight komp satt det fra start til mål. Ivar Brynhildsens bass og Bjørn Haglunds trommer er lokomotivet som fører Country Heroes trygt til endestasjonen, og 45 minutter gikk simpelthen altfor fort. Tidligere forsøk på å se bandet har kollidert med andre ting, men heretter skal jeg gjøre en innsats. Dette er et fantastisk liveband!

Country Heroes. Foto: Erik Valebrokk
Jørund Vålandsmyr og Jørn Raknes i Country Heroes. Foto: Erik Valebrokk

Det samme er Mats Wawa. Mann eller band? Derom råder angivelig en viss usikkerhet, men når Mats Wang med fire fantastiske medmusikere gir seg i kast med sin helt særegne hybrid av musikalske elementer fra tiden der 1960-tallet fløt over i 1970-tallet blir det fest. Det var duket for stor moro på Café Mono.

Bandet som har utgitt noen få singler og EPer de siste par årene, albumdebuterer 8. september. Det ser jeg frem til. I går fikk vi et innblikk i deres forunderlige verden, der flere av låtene fikk lengre liv enn i studioversjonene. Mats Wawa er et band som forstår verdien av å jamme, å la sangene strekke seg ut i suggererende instrumentalpartier og flyte på stemningene de skaper.

Les også: Vi minnes Glen Campbell med en nydelig spilleliste

Mats Wawa. Foto: Erik Valebrokk
Mats Wang er mannen som har gitt navn til bandet Mats Wawa. Foto: Erik Valebrokk

Elementer fra Pink Floyd, Santana, Steppenwolf, Grateful Dead, The Isley Brothers, Black Sabbath og veldig mye mer blandes sammen i en forunderlig og hypnotiserende helhet. De henter mye fra samme gryta som retroentusiasten Jonathan Wilson, men med en noe hardere slagside. Med tre gitarister blir det et godt øs. Vi fikk til og med riffet fra Lynyrd Skynyrds «Sweet Home Alabama» som avslutning på en av låtene, og min venn Runar mente å kjenne igjen et Sabbath-riff.

Bandets siste single «Psychedelic Overlord» burde muligens heller hete «Psychedelic Overload», og er talende for Mats Wawa på deres mest svevende og drømmende. Den forrige singlen, «Smoke On The Water» (som på ingen måte minner om Deep Purple-klassikeren), er representant for bandet på sitt mest melodiøse.

Til slutt kom en… tja, ti minutter lang utblåsning sånn cirka, som var helt fantastisk, og lover eksepsjonelt godt for det kommende albumet. Jeg mener helt alvorlig at Mats Wawa har et internasjonalt potensial. Det er et band som kan vekke oppsikt langt utover vesle Mono.

Sjekk også: De 100 beste låtene fra 60-tallet

De Marvells. Foto: Erik Valebrokk
Christine Marvel Engebretsen er litt av en frontfigur. Foto: Erik Valebrokk

Det samme kan man trygt si om De Marvells som spilte på Postkontoret på Tøyen. Den hardtslående kvartetten har brukt sommeren på å spille land og strand rundt og fått en viss rutine. Endelig fikk også jeg sett dem, og det jeg så imponerte. De har kun en EP og en single i bagasjen, men vi kan nok vente debutalbum også herfra innen «rimelig» tid.

Med bena godt plantet i 70-tallet og band som Black Sabbath, The Allman Brothers Band og kanskje særlig Led Zeppelin er det mye energi her. Anført av den svært entusiastiske vokalisten Christine Marvel Engebretsen blir det også regelrett eksplosivt. Hun er den typen frontfigur som synes det er døllt å stå stille og hopper og spretter og herjer som om livet står på spill.

De Marvells. Foto: Erik Valebrokk
Bassist Andreas Buckholm i De Marvells. Foto: Erik Valebrokk

Hun har det perfekte bandet i ryggen også, som gir henne all den backingen hun trenger. Gitaristen Markus Berntzen er et funn. Han kan sin gitarhistorie og er drivende dyktig. Det er en fest å følge med på det han gjør, men bare glem å se ansiktet hans. Han står dypt konsentrert og fyrer av gårde de feteste riff, gjemt bak sitt lange hår som henger rett ned. Mer visuelt til stede er bassist Andreas Buckholm og trommeslager Eimund Aadahl.

Sammen utgjør de fire et ekstremt samspilt elitelag, og jeg ser fint for meg De Marvells på internasjonale konsert- og festivalscener i løpet av få år. Vokalist Christine har også langt mer enn rock’n’roll-entusiasme å by på. Hun har en stemme som er tilsvarende rå. Det vil si, den er ikke rå i faktisk forstand. Den er dyp, myndig og kraftig, og om det er den eller Markus’ gitar som er bandets hemmelige våpen kan diskuteres. Sikkert er iallfall at det låter helt panser av De Marvells – OG at de har en lysende fremtid.

De Marvells. Foto: Erik Valebrokk
Full rulle med De Marvells. Foto: Erik Valebrokk

Gårsdagens siste band for mitt vedkommende ble Label som spilte på den gamle rockebula Last Train. Bandets innsmigrende amerikanske vestkystrock har ikke tapt seg siden de lanserte debutalbumet Oslo So Slow i fjor. Sanger som «Jenny James», «Nightstrolling» og tittelkuttet herfra er nydelig rock av den typen du spiller mens du kjører i cabriolet ned en amerikansk highway og solen skinner mens håret blafrer i vinden.

Sjekk også: Videoen til «Baby Don’t Lose Your Temper»

Label. Foto: Erik Valebrokk
Label spiller popmusikk med hodet på rett plass. Foto: Erik Valebrokk

Det er et stykke fra mørke Last Train og dit, men Label leverte et kort, effektivt og vellykket sett. Vi fikk også deres ferske sommersingle «Baby Don’t Lose Your Temper», beskrevet i pressemeldingen med spørsmålet «Hva om «Rikki Don’t Lose That Number» (Steely Dan) og «The Boys Are Back In Town» (Thin Lizzy) fikk et kjærlighetsbarn?» Så vidt jeg vet er det også et nytt album i kjømda (i høst allerede?), og det er garantert verdt å se frem til. Label spiller popmusikk med hodet på plass!