Ha meg unnskyldt for ikke å skrive om Billy, Hårek, Knoll og Tott, Fiinbeck og Fia, Snøfte Smith og de andre klassikerne fra den enorme juleheftefloraen som oversvømmer bladhyllene hvert år. Bær også over med meg for at jeg ikke skriver om den desiderte bestselgeren, redaktør Herborg Kråkeviks relanserte Juleroser som opprinnelig ble utgitt i årene 1881 til 1944. I år er det til og med kommet et julehefte om øl laget av ølhund og hedersmann Espen Smith, men jeg lar også dette passere. Jeg konsentrerer meg i stedet om de beste innslagene fra nyere norske og svenske tegneserier, samt noen få andre titler av varierende kvalitet.

I anledning julen opererer jeg med to kvalitetsskalaer, de vanlige stjernene som går fra en til seks, men også julefaktor symbolisert ved juletrær. Et enkelt tre er synonymt med fraværende julestemning, mens seks trær betyr full julerulle.

Arild Midthun, Dag E. Kolstad, Terje Nordberg
«Truls og Trine: Trollvinter»
(Cappelen Damm)
[usr 6 text=»false»]
[usr 6 text=»false» img=»10.png»]

Det er neppe mulig å pakke mer julestemning inn i et hefte enn hva tegner Arild Midthun og hans to forfattere Dag E. Kolstad og Terje Nordberg gjør her. Serien om de to søsknene Truls og Trine som bor på en gård langt ute på landet ble lansert i 1983, og det kom nye historier de to påfølgende årene. I 2015 ble serien gjenopplivet med historien Dragehornet, mens det også kom et nytt hefte i fjor, da med den aller første historien, Truls og Trine redder julen, samt en nytegnet illustrert fortelling.

Årets Truls og Trine-hefte følger fjorårets mal. Her er en redigert versjon av 1985-serien Trolljul der Midthun har tilpasset historien til et firestripers format der originalen kun hadde tre og det derfor var enklere å fullt ut sette pris på de svært detaljerte tegningene. Det er uansett et deilig gjensyn, og til tross for at den er 42 år gammel føles ikke historien særlig gammeldags. Begrepet «lommedisco» fra originalen er for øvrig erstattet med «MP3-spiller». Kanskje ikke så moderne lenger det heller, når det kommer til stykket.

I stedet for de illustrerte fortellingene trekløveret Midthun/Kolstad/Nordberg nå har servert i to år, hadde jeg ønsket meg flere nytegnede serier, men de er så til de grader bedre enn ingenting. Historiene om Truls og Trine er intenst koselig norsk jul med fjøsnisser, troll, snakkende dyr og mye annen moro. Mer julete er det ikke mulig å gjøre det.

«Carl Barks’ jul»
(Egmont Kids Media)
[usr 6 text=»false»]
[usr 5 text=»false» img=»10.png»]

Tidenes beste Disney-tegner Carl Barks laget et høyt antall julehistorier i sin tid, og derfor har dette årvisse heftet høy relevans og ditto julefaktor. I årets utgave får vi tre velkjente ti siders fortellinger. Den første, Pilkeeksperten, handler om isfiske og berører ikke jul i det hele tatt, men den er veldig morsom og full av snø – og is selvfølgelig. I Dobbel forveksling bytter Donald og Skrue utseende uten at den andre vet om det, begge for å sno seg unna oppgaver de ikke føler spesielt for å gjennomføre. I Ren gave får Ole, Dole og Doffen et reinsdyr av fetter Anton som de må holde skjult for Donald frem til julaften.

De tre historiene tilhører tre forskjellige perioder fra Barks’ forfatterskap og har følgelig tre forskjellige tegnestiler. Det som virkelig binder dem sammen er hans enestående evne til å fortelle en god og til dels avansert historie på en lettfattelig måte i et begrenset format. Carl Barks kan ikke leses for ofte.

Frode Øverli
«Pondus»
(Egmont Kids Media)
[usr 5 text=»false»]
[usr 4 text=»false» img=»10.png»]

Det begynner å bli mange år siden Frode Øverli produserte en egen fortelling til Pondus-juleheftet, men det betyr ikke at du akkurat kjeder deg over det du får servert. Pondus er og blir Norges – eller verdens – morsomste tegneserie med et persongalleri som er uovertruffent i en hver sammenheng, det være seg fra filmens, bøkenes eller tegneserienes verden.

Årets album består riktignok bare av 14 Pondus-striper, slett ikke alle av dem julete heller. Det er skuffende lite, men heftet reddes langt på vei inn av en tre sider lang julefortelling signert Lars Lauvik fra hans uforlignelige serie Eon. Vi får også gjesteopptredener fra Marius Henriksens serie Storefri, Kenneth Larsens Bestis og Øyvind Sagåsens (Flis) Radio Gaga.

Børge Lund
«Lunch – Siste gave i boks»
(Egmont Kids Media)
[usr 5 text=»false»]
[usr 4 text=»false» img=»10.png»]

Stor honnør til Børge Lund for spesialhistorien Siste gave i boks som har gitt tittel til årets Lunch-julehefte. Serien som tar moderne norske kontorarbeidsplasser på kornet er rett og slett drivende god. Den 12 sider lange hovedfortellingen er en meget underholdende og medrivende forviklingskomedie om jakten på den perfekte DAB-radio med en overraskende (?) rørende avslutning.

Resten av heftet er viet klassikere fra serien og kan trygt pakkes sammen med høstens Lunch-bok Ikke for å være negativ til noen du er glad i. Julefaktoren er ikke så høy albumet gjennom, men det er heldigvis nok av den til at det passerer med grei margin.

Lina Neidestam
«Zelda – Hjem til jul»
(Bestselgerforlaget)
[usr 5 text=»false»]
[usr 5 text=»false» img=»10.png»]

For første gang får svenske Lina Neidestams serie Zelda julehefte. Det er en begivenhet i seg selv, og at albumet er så julete er ekstra gledelig. Den ellers så urbane Zelda har i en periode flyttet hjem til foreldrene på landet, men at handlingen har forflyttet seg fra storbyen betyr ikke at serien er mindre skarp. Også på landet er tilværelsen frilynt så det holder, og vi får nye glimt inn i hovedpersonens pågående identitetskrise.

Som alltid påpeker Neidestam dobbeltmoral og hykleri i samfunnet, og Zelda selv er på ingen måte noe unntak. Hun er snarere den mest feilbarlige seriefiguren du kan tenke deg og en kilde til mangt et paradoks. Kanskje nettopp derfor er hun også en figur man som leser blir glad i og ikke minst sympatiserer med. Hun er nemlig svært menneskelig og dermed også gjenkjennelig.

Martin Kellerman
«Rocky»
(Bestselgerforlaget)
[usr 5 text=»false»]
[usr 1 text=»false» img=»10.png»]

Den norske Rocky-redaktøren Lasse Espe poengterer i forordet til årets julealbum at det ikke er det spøtt julete. Serieskaper Martin Kellerman er til og med født på julaften, og kanskje er det en av årsakene til at han ikke er så glad i jul, hva vet jeg?

Kellermans selvbiografiske serie har for lengst sluttet å være hylende morsom. I dag er den bra på en annen måte. Gjennom sitt alter ego Rocky blottlegger han sine tanker og betraktninger og hele sitt liv, der vi får mer enn et gløtt inn i nevroser, depresjoner og ensomhet. I et tegneseriemarked på vikende front er heller ikke inntektene som før, og det gjør ikke tilværelsen hans bedre at han sliter økonomisk.

Selv om det er mye å le av i årets julehefte er det i langt større grad en påminnelse om at jul ikke er synonymt med fryd og glede for alle der ute. Dette er mørk og velskrevet sosialrealisme, eller som Espe kaller det, virkelighetslitteratur. Og skal jeg velge mellom Knausgård og Kellerman velger jeg nok vår svenske serietegner – hver gang. Rocky-serien er en virkelig berikelse.

Lise Myhre
«Nemi»
(Egmont Kids Media)
[usr 5 text=»false»]
[usr 4 text=»false» img=»10.png»]

Heller ikke i Nemi er det lenger noen selvfølge å få en spesiallaget julehistorie. Likevel får du en betydelig dose julestemning, og vi skal også ta med i betraktningen at Nemi i bunn og grunn er en nydelig serie.

Først i årets julehefte er en nytegnet tre siders serie i svart/hvitt der Lise Myhre har satt tegninger til Tarjei Vesaas’ vakre dikt Det ror og ror. Det er mørkt, mystisk og dramatisk. I midten av albumet får vi også en firesider der seks Nemi redder julen-striper på første og fjerde side rammer inn en nydelig, kontemplativ dobbeltside tilegnet alle dem som sliter i julen med ønske om et godt 2018. Her er Lise Myhre på sitt mest empatiske. Denne siden av henne som serieskaper er blitt hennes kanskje viktigste signatur, og det er bare å gi seg hen til gode tanker til dem som har mest bruk for dem. Det er sjelden oss selv, for å si det sånn.

Resten av albumet er også svært lesbart, en god miks av julete og mindre julete Nemi-striper.

Bill Watterson
«Tommy og Tigern»
(Egmont Publishing)
[usr 5 text=»false»]
[usr 4 text=»false» img=»10.png»]

Tommy og Tigern er den siste virkelig store amerikanske stripeserien, og at Bill Watterson sa stopp i 1995, forhindrer ikke utgivelsen av det årlige juleheftet. I all hovedsak består årets utgave av Tommy og Tigern-striper, men også noen sider med Paul Gilligans Bar bikkje og Stephen Pastis’ smått geniale metaserie Perler for svin. I en sekvens fra sistnevnte «røper» Pastis hvordan det gikk med den populære duoen etter at Watterson ga slipp på dem: Tommy selger piratprodukter fra serien, mens Tigern er blitt reporter for Fox News. Hysterisk bra.

Tommy og Tigern-historiene er velkjente for oss som har lest serien opp og ned og i mente, men det nå årlige gjensynet er like gledelig som alltid. Det er også en god del jul her. Av de amerikanske stripeseriene med julehefter er dette egentlig det eneste med virkelig store kvaliteter. For meg blir flesteparten av de tilsvarende utgivelsene – Billy, Knoll og Tott og så videre – nostalgi og ikke stort mer.

Thierry Cappezone og Haakon W. Isachsen
«Aukrusts jul – Flåklypa»
(Egmont Kids Media)
[usr 4 text=»false»]
[usr 4 text=»false» img=»10.png»]

Det årvisse Flåklypa-albumet har aldri vært helt min skål, men Kjell Aukrusts univers har selvfølgelig åpenbare kvaliteter forankret i et rotnorsk bygdemiljø forfatteren med nennsom hånd og godt humør både hyllet og parodierte i hele sitt livsverk. Aukrusts sprelske oppfinnsomhet er godt ivaretatt av manusforfatter Haakon W. Isachsen og den franske tegneren Thierry Cappezone i en nyskrevet fortelling. Imidlertid er det slik at den til dels ekstreme detaljrikdommen kommer i veien for flyten. Her er det så mange handlingsmessige sidespor og så mange tråder som skal flettes sammen at selve drivet historien hadde trengt falmer en smule.

Når det er sagt er denne mildt sagt burleske fortellingen om kunstforfalskninger, gamle naziskatter og felgensk oppfinnsomhet en glede å sette seg til med. Historien finner sted i førjulstida i Flåklypa, med en og annen sving innom hovedstaden der selveste Steffen Kverneland – Munch-biografen – har fått en gjesterolle.

Frode Øverli, m.fl.
«Rutetid og Gjengen»
(Egmont Kids Media)
[usr 4 text=»false»]
[usr 4 text=»false» img=»10.png»]

Med hele 38 Rutetid-vitser kan man iallfall ikke beskylde årets julehefte fra denne kanten for å seile under falsk flagg. I motsetning til Pondus-albumet får Frode Øverlis tilhengere valuta for pengene med Rutetid. Her er det gapskratt og gjensyn med en rekke gamle klassikere, men vi får også noen upubliserte vitser. Når Øverli frigjør seg fra stripeformatet får han utløp for andre sider av sin absurde humor, og serien (om man kan kalle den det) er blitt et kjærkomment supplement til Pondus.

Juleheftet inneholder også et utvalg vitser fra Rutetid-bladets mange andre bidragsytere, som dog holder en vekslende kvalitet. Det er da heller ikke lett å frigjøre seg fra birollestatusen når du skal skinne ved siden av Frode Øverli, det skal sies. Blant de andre seriene – eller vitsene – er Sketsjy, Firekanta og Canoot, og mesteparten er veldig midt på treet.

Arild Midthun og Knut Nærum
«Donald – Gavegrøss»
(Egmont Publishing)
[usr 4 text=»false»]
[usr 4 text=»false» img=»10.png»]

Norskproduserte Donald-hefter er også blitt en årlig begivenhet, men ikke alle historiene til manusforfatter Knut Nærum og tegner Arild Midthun er like mye å feire. I Gavegrøss møter vi Dolly som pågående reporter for Andebymagasinet, og i jakten på en god story snubler hun over en skurkaktig plan om å sabotere Skrues leketøysfabrikk. Jeg vil tro at barn vil verdsette denne historien adskillig mer enn voksne, og sånn vil kanskje mange mene det også skal være. Imidlertid hadde Carl Barks en fortellerstil som henvender seg til både barn og voksne, med de samme figurene. Jeg bare nevner det liksom.

Ikke dermed sagt at Gavegrøss er uten kvaliteter, men jeg synes tospannet Midthun/Nærum har levert adskillig bedre før. Den korte historien På tynn is som avslutter dette juleheftet er heldigvis adskillig bedre, og redder det hele i land såpass at jeg stadig vil anbefale et kjøp. Det er også her den virkelige julestemningen skapes, om ikke i fullt så stor grad som hva Midthun får frem i Truls og Trine.

Les også: Årets 50 beste album og årets 50 beste låter