Paasilinna er over oss igjen

Paasilinna Arto 1050x591 - Paasilinna er over oss igjen
Arto Paasilinna har en helt særegen forfatterstemme. Foto: Aschehoug
vbb - Paasilinna er over oss igjen
Arto Paasilinna
Verdens beste bygd
(Aschehoug)
4 Stars
Alle elsker Paasilinna! påstår Aschehoug Forlag i reklamen, og om det ikke er en reell sannhet, er det kanskje slik det burde være. I en vond og brutal og vederstyggelig verden finnes altfor få paasilinnaer, det vil si, empatiske forfattere med en formulerings- og tenkeevne som egner å rette en velplassert pekefinger i retning autoritære systemer og krigsforherligende styrings- eller samfunnsformer.

Med et forfatterskap som teller titler av typen Kollektivt selvmord, Herre min hatt, Den elskelige giftblandersken og Prosten og hans forunderlige tjener, er det ikke gitt at den finske forfatterkjempen Arto Paasilinna oppfattes som det mest samfunnskritiske som beveger seg på to ben, men er det én ting som kjennetegner skriveriene hans – ved siden av at de som oftest er hysterisk morsomme – er det nettopp at han påpeker det stupide i vår tilværelse, for ikke å si det paradoksale. Han beskriver helst det vakre i det stygge, snarere enn det motsatte, i et forsøk på å snakke oss til rette, og hvorvidt han er en ukuelig optimist på menneskehetens vegne eller bare en svartsynt finsk pessimist er aldri godt å si.
Verdens beste bygd er den fjortende norske Paasilinna-oversettelsen (av totalt 35 romaner) og er noe så uvanlig som en kontrafaktisk finsk bonderoman. Boken ble opprinnelig utgitt i 1992 og forutser en fremtid med blant annet en ny russisk kjernekraftkatastrofe, et New York som går til grunne i søppel, tredje verdenskrig og, ikke minst, verdens undergang. Det er med andre ord voldsomme saker vi har med å gjøre.

Utgangspunktet er adskillig mer lavmælt. Verdens beste bygd åpner på dødsleiet til den angrende gammelkommunisten og kirkebrenneren Asser Toropainen som i sitt testamente henstiller til barnebarnet Eemeli Toropainen å grunnlegge en dødskirkestiftelse og bygge en kirke i et antatt forsøk på å gjøre bot for sine tallrike synder og ildspåsettelser. Etter bestefarens død skrider Eemeli til verket med fynd og klem, og smått om senn dannes et lite samfunn ved den fjerntliggende Ukkosjøen.

Eemelis arbeid blir motarbeidet av øvrighet og lokale nabokommuner, men han er en kreativ sjel som ikke så lett lar seg stoppe. Hans tolkning av bestefarens siste vilje antar stadig større proporsjoner, og samfunnet som bygges rundt den nyreiste kirken ved Ukkosjøens bredder vokser til å bli noe helt spesielt.

Vi er ikke mange sider ut i romanen før året 1992 er omme og Paasilinnas dystre fremtidsspådommer gis ord og farge. Det moderne samfunnet spiller raskt fallitt, og Eemelis primitive form for blandingsøkonomi slår knock-out på både regjeringsdirektiver fra Helsingfors og mer lokale forsøk på å påvirke tingenes gang fra nabokommunen Sotkamo. Penger mister snart all verdi, og manuell arbeidskraft, hjemmebrent, ferskt eller tørket elgkjøtt, og tønner med lagesild danner bygdas økonomiske ryggrad. Asser Toropainens dødskirkestiftelse er bærebjelken som blir stående mer eller mindre støtt i stormens øye der verden slik vi kjenner den rakner på alle kanter.

Les også: Anmeldelse av Morder-Anders og hans venner (samt en og annen uvenn)

Dette er med andre ord ramsalt samfunnskritikk, og fortellermessig skiller den seg betydelig fra de fleste av de øvrige Paasilinna-romanene som er oversatt til norsk. Den narrative stilen er mer populærhistorisk anrettet, og boken handler strengt tatt ikke om enkeltpersoner som Eemeli Toropainen, men om hvor galt vi mennesker som art er på vei. Det Paasilinna kort fortalt sier er at dette går fryktelig galt om vi ikke nå stopper opp og anerkjenner hvilken skade vi påfører hverandre gjennom krigføring, storindustri og generell grådighet. Bygda som oppstår ved Ukkosjøen er strengt tatt heller ikke et utopisk drømmesamfunn, men en rørete «Farmen»-løsning i møte med gamle stammesamfunn.

Dette høres muligens både klisjéfylt, kjedelig og pessimistisk ut, men Paasilinnas aparte humor og surrealistiske fortellerstil redder selvfølgelig dagen. Han er i besittelse av en fantastisk formuleringsevne, og oversetteren Ellen Holm Stenersen har et ordforråd som ganske sikkert matcher originalteksten og vel så det. Det er en sann fryd å lese så å si hver eneste setning her, og rett som det er hyler jeg av latter. Spesielt morsomt synes jeg det blir når forfatteren legger turen innom dyrenes rike, som her i møte med en binne som ikke er tøff nok til å klatre inn gjennom et vindu for å smake på den hvite rompa til forhenværende togvaskerforkvinne Taina Korolainen:

«Nysgjerrigheten var tilfredsstilt, men ikke sulten, den saken ordnet binna ved å slå ned et pensjonert postbud fra Valtimo, som var på blåbærtur ved Rimminkorvi, et terreng som var egnet for blodsdåd. Binnejævelen marinerte sitt bytte grundig og lenge i en myrputt, og så mumset hun på postbudet i bortimot tre uker. Ypperlig, en delikatesse! Det eneste binna mislikte ved denne statens tjener, var gummisålene på joggeskoene hans. Dem spyttet hun omhyggelig ut omtrent som en rutinert sildespiser gjør med fiskebeina.»

Jeg har lest adskillig bedre bøker av Arto Paasilinna, men også Verdens beste bygd er på sitt vis en beskjeden fornøyelse. Den nå 74 år gamle forfatteren ga ut sin siste roman i 2009 med tittelen Ëlävänä omissa hautajaisissa (Besøksforbud i egen begravelse), så det spørs nok om det blir så mange flere, men det er altså stadig 21 som ikke er oversatt til norsk. Jeg håper det gir Ellen Holm Stenersen litt å pusle med i årene som kommer.

Les også: Intervju med Fredrik Backman

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *