Det vakte betydelig oppmerksomhet og ikke så rent lite irritasjon da Den norske opera & ballett i 2008 takket nei til å ta imot selveste Tom Waits. Ståle Tresdal, produsent ved operaen, karakteriserte det overfor Dagsavisen som «tragisk» at de ikke fant rom til Waits, men det var tydeligvis ikke mulig å finne en dato som passet. Det ville i så fall gått utover allerede eksisterende avtaler, og det var tydeligvis ikke ledelsen villig til å se på. Daværende operasjef Bjørn Simensen hevdet at de var i samtaler med Waits’ management om en eventuell konsert sommeren etter, men det var nok i beste fall ønsketenkning.

I dag sendte bookingbyrået Stageway ut en pressemelding med tittelen «Legendariske 10cc til Operaen!», og i lys av Tom Waits-historien foresvever dette meg å være noget spesielt, eller sagt på en mer direkte måte, klin kokos. Vel å merke har operaen ny ledelse nå som kanskje hadde kunnet tenke seg å rydde plass til Tom Waits, men å huse den nåværende skyggen av et en gang for lenge siden viktig band som 10cc rimer ikke spesielt godt med tanken om å «presentere opera, ballett og konserter av høyeste kunstnerisk kvalitet», slik det står å lese på det statseide operahusets hjemmesider. Jeg tror nok den nylig påtroppede tyske musikksjef Karl-Heinz Steffens kan være en kyndig herre hva angår husets kjerneområder, men hvis han har hatt fingrene borti beslutningen om å takke ja til 10cc har han betydelig behov for en assistent med kompetanse på siden av sin egen.

La meg ile til og si at jeg har vært veldig glad i – og er veldig glad i – 10cc. Imidlertid er ikke dagens turnéversjon stort annet enn den ene grunnleggeren Graham Gouldmans ønske om å cashe inn på sine – og sine tidligere kollegers – fordums bragder. 10cc har ikke gitt ut ny musikk siden 1995, og de har ikke gitt ut noe i nærheten av relevant musikk siden 1978. Gouldman har med Paul Burgess og Rick Fenn i den nåværende besetningen, og de var med i «gamle» 10cc fra 1976 og 1977, respektivt. De to siste medlemmene er Mike Stevens og Mick Wilson som begge har vært med siden 1999.

La oss se på hvem som mangler. 10cc var fra starten av delt i to leire: Graham Gouldman og Eric Stewart var de to «kommersielle» låtskriverne, mens Kevin Godley og Lol Creme var de mer «artistiske» låtskriverne. Godley og Creme sluttet i 1976, og Stewart og Gouldman fortsatte med nye musikere som erstatning for de to avgåtte grunnleggerne. Platene Deceptive Bends (1977) og Bloody Tourists (1978) gjorde det godt, og var slett ikke uefne affærer. Særlig Deceptive Bends må sies å være vellykket.

Under dagens konserter fremfører 10cc mange sanger Gouldman ikke har hatt fingrene borti, blant annet «Donna», «The Dean And I» og «Somewhere In Hollywood». Det er muligens greit for Godley og Creme som har skrevet disse, og Gouldman har (sammen med Stewart) sin skjerv av klassikere som «I’m Not In Love», «Art For Art’s Sake» og «Wall Street Shuffle» under beltet, men jeg vil ikke akkurat si at nyheten om at 10cc skal spille i operaen får meg til å føle at rettferdigheten har skjedd fyllest. «Det var jaggu på tide», liksom. Nei, det var ikke det.

En ting skal 10cc, eventuelt «10cc», dog ha: Det er et hardtarbeidende band som kommer dit de har et publikum, og det er så avgjort mange her i Norge som er villige til å betale gode penger for å se dem. Bare i 2016 har de besøkt Askim, Steinkjer, Lillestrøm og Haugesund, og kanskje flere steder også, men de er og blir et aparte valg for operaen. Det er ikke min mening å fornærme noen – jeg setter like stor pris på 10cc som min neste – men det er altså ikke et band som oppfyller Den norske opera & balletts formål om å presentere «konserter av høyeste kunstnerisk kvalitet». Vi er ikke der.

At Stageway jubler forstår jeg godt. Å få presentert et band på selveste operascenen er virkelig ikke snaut, så gratulerer til Arne Svare og hans medarbeidere der i gården. Til operaen må jeg derimot stille spørsmålet «Hva går dere på?»

Sjekk ut: Den beste nye musikken fra oktober