Det er nok iallfall 20 år siden sist jeg så The Commitments, Alan Parkers vidunderlige film basert på den irske forfatteren Roddy Doyles beskjedne debutroman. I går kveld så jeg den på nytt, og hvorfor i alle dager jeg har ventet så lenge skjønner ikke jeg. Jeg elsket filmen da den kom og så den en «milliard» ganger, leste alle de tre bøkene i Barrytown-trilogien (de to neste, The Snapper og The Van, ble også filmatisert), og var stor fan av musikken.

Nettopp musikken var litt vanskelig å svelge for enkelte smartasses all den tid denne besto av coverversjoner – plankeversjoner, mer eller mindre – av soulklassikere kjent med Otis Redding, Aretha Franklin, Wilson Pickett og så videre, men det var da også hele poenget. The Commitments var og er en roman og en film – og senere en musikal – om et band som prøver å utrette noe i et lutfattig Dublin på terskelen til 90-tallet, med skyhøy arbeidsledighet og medfølgende sosial elendighet, om en gruppe (for det meste) ungdommer som gjennom sin entusiastiske manager Jimmy Rabbitte forsøker å bringe litt soul tilbake til hjembyen. Det gjør de med gamle og velkjente hitlåter som dermed får nytt liv for nye generasjoner musikkelskere. Og si hva du vil, men Andrew Strong kan synge.

En nøkkelscene i filmen er når Jimmy forsøker å lære opp bandmedlemmene i soulmusikkens vidunderlige verden og de ser et gammelt konsertopptak med James Brown og en av gutta synes de kanskje er litt vel hvite. Jimmy har svaret klart: «Do you not get it, lads? The Irish are the blacks of Europe. And Dubliners are the blacks of Ireland. And the Northside Dubliners are the blacks of Dublin. So say it once, say it loud: I’m black and I’m proud.» Der har du motivasjonen din!

Alan Parkers filmatisering av The Commitments er simpelthen helt herlig. Filmen kom i 1991, romanen i 1987, og historien er et perfekt bilde av Europas kanskje triveligste hovedstad som slett ikke kan ha vært veldig trivelig å bo i den gangen, fattige og elendige som tilstandene var. Likevel, irer er irer, og ved siden av australiere verdens sannsynligvis hyggeligste folkeslag. Den «løse» sjargongen der banning og skjellsord hagler er i så å si en hver situasjon totalt avvæpnende, og The Commitments er og blir en feelgoodfilm.

En liten spoiler alert her om du aldri har sett filmen, for øvrig et uttrykk som ikke fantes i 1991: Det går lukt til helvete med bandet The Commitments. Det ligger i kortene at den skramlete gjengen Jimmy samler – blant annet gjennom en meget spesiell audition – ikke er i stand til å stå løpet ut, men de låter bra sammen den korte tiden de holder på, eller iallfall mot slutten.

Skuespillerne/bandmedlemmene var for det meste helt uerfarne i filmsammenheng, men ble benyttet på grunn av sin bakgrunn fra musikken. Likevel spiller de mer enn troverdig nok, enkelte av dem så det slår gnister, og dialogen er velskrevet og morsom. Spesielt tre i bandet er kjente fra andre sammenhenger: Maria Doyle Kennedy (som spiller Natalie, en av de tre korjentene) spilte i The Black Velvet Band (kjent for fantastiske «When Justice Came») før innspillingen av filmen og har hatt en vellykket musikk- og filmkarriere siden; Glen Hansard (gitaristen «Outspan» Foster) har gjort det skarpt både i bandet The Frames, duoen The Swell Season og som soloartist, og selvsagt for rollen i filmen Once der han også står for musikken; samt Andrew Strong (vokalisten «Deco» Cuffe) som fikk en viss suksess som soloartist i kjølvannet av The Commitments. For øvrig ser vi alle de fire fremtidige medlemmene av søskengruppa The Corrs i knøttsmå roller i filmen.

Å se filmen på nytt var rett og slett en fryd, og jeg lar det ikke gå 20 år til neste gang. Den ligger på Netflix, og da er det jo ganske enkelt.

Se også: Den kvelden Alabama kom til Torshov