Familieforetaket
«Going North»
(www.familieforetaket.com)
[usr 5 text=»false»]

Det finnes mange måter å snuble over en ny artist på. Du kan bli tipset av en venn, du kan se en oppvarmingsartist du aldri har hørt om før du skal oppleve favorittbandet ditt, du kan bli utsatt for algoritmer i Spotify eller på Amazon eller en annen nettbutikk, du kan lese om noe som vekker interessen i et musikkmagasin eller en blogg (eller til og med i en avis, hvor tvilsomt det enn er i 2016), du kan falle for en sang du hører i en klesbutikk eller danser til på fest, eller du kan høre på P13 og det utmerkede programmet Stjernepose der Toto Mjelde og Kjartan Ericsson sitter og spiller plater og pludrer hver dag. På et eller annet vis har de snublet over bandet med det barske navnet Familieforetaket, og der igjen snublet jeg over dem. Nå er mitt håp at enda noen flere kan oppdage Familieforetaket ved at jeg skriver om debutalbumet Going North. Det er nemlig en plate som må høres.

Med selvfinansiert plate, forholdsvis innadvent og stillfaren musikk samt hjemstavn på Stord er det ikke nødvendigvis enkelt å nå ut til massene, og at Familieforetaket i det hele tatt eksisterer er en indikasjon på hvor mye levende kunstnerisk liv som finnes ute i verden og som har et behov for å lufte vingene og komme ut. En liten vestlandsby (Bygd? Øy?) som huser mindre enn 20 000 sjeler har ikke nødvendigvis det mest vitale musikkmiljøet du kan tenke deg (nå mener jeg ikke å være nedlatende, men her er det små forhold), men musikk, maleri, litteratur, film eller et hvilket som helst annet kunstuttrykk er ikke avhengig av annet enn viljen når det virkelig kommer til stykket. Må kunsten først ut, så kommer den ut.

Cecilie Anna Rønhovde kan sannsynligvis si noe om det. Hun er arkitekten bak de 11 sangene som utgjør Going North, en samling sanger som fremføres av tre forskjellige vokalister og sneier innom flere musikalske sjangere eller subsjangere. Likevel henger de sammen gjennom både lyrisk og musikalsk mørksindighet i et landskap som befolkes av blant annet Nick Cave, Leonard Cohen og Patti Smith. Ikke at det er noe spesielt oppsiktsvekkende over å ferdes på de trakter, men Cecilie Annas låter er gjennomgående velskrevne og ikke minst originale i seg selv. Helge Martin Framnes og hans alter ego med band, Wholy Martin, gjør noe av det samme som Familieforetaket, og er dessuten sammnlignbart i den forstand at Familieforetaket til en viss grad kan kalles Rønhovdes alter ego, også det med band. Men ved at hun overlater mikrofonen til sine bandkolleger Endre Olsen og Vidar Vedå blir det enklere å betrakte dette som et felles prosjekt. Alle arrangementene er også skapt kollektivt, og akkurat det tror jeg nok Framnes er opptatt av i sitt band også.

Les også: Wholy Martin anmeldt

Nå skal dette slett ikke handle om Wholy Martin, men det er en naturlig parallell som var verdt å benytte. Familieforetaket kan også minne om både Goldfrapp og Bat For Lashes, førstnevnte noe mer demokratisk i egenskap av å være en duo enn sistnevnte som strengt tatt kun er Natasha Khans artistnavn. Også dette er artister som bekjenner seg til et «poetisk mørke», slik Cecilie Anna gjør det. Det er et interessant kunstnerisk prosjekt å skrive sanger som i stor grad virker såpass personlige som disse og så fordele dem mer eller mindre demokratisk og la bandkollegene gi dem farge og fasong. Selvsagt er ikke dette en unik arbeidsmetode, men jeg tror den byr på adskillige små og store ofre, ofre i den forstand at du som komponist gir avkall på den fulle kontrollen og heller viser dine kolleger tillit. Det er ikke en prosess som fungerer like godt for alle.

Going North er i overveiende grad pianobasert, melankolsk, dyster og veldig vakker. Ballader som tittelkuttet og den avsluttende «In A Tree» (begge sunget av Cecilie Anna selv) er såre og lengselsfulle, bebodd av tekstlinjer som «Through your wild Apache dreams in the green lands of your soul» (så kult skrevet), «My heart breaks like a cloud, let it drown in your water as it goes ’round and ’round» og «Remember how it felt to climb and leave the earth for a while» – bilder som ofte befinner seg i grenselandet mellom søvn og bevissthet, drøm og virkelighet, og hvor naturen også spiller en stor rolle.

Det er noe nesten eterisk over musikken til Familieforetaket, og det er kanskje i det jeg ser likhetstrekkene til Goldfrapp. Både deres første og (foreløpig) siste plate, Felt Mountain (2000) og Tales Of Us (2013), har noe av den samme stemningen som Going North, den litt uhåndgripelige, svevende følelsen av uro i kombinasjon med en udiskutabel skjønnhet. Men det er hele tiden noe som er litt utenfor rekkevidde, akkurat ute av syne, som glipper, og som skaper en spenning som løfter musikken ut av det som ellers kunne risikert å være ordinært. Sangene på Going North har kort og godt dybde.

Skal jeg peke på én ting som muligens slår litt negativt ut er det bruken av flere vokalister. Begge de to mannlige vokalistene har veldig fine stemmer, men Cecilie Anna har en så interessant stemme at jeg føler meg trygg på at den kunne båret hele repertoaret utmerket på egen hånd. På den annen side skaper bruken av to mannlige medsammensvorne en fin kontrast og gir platen ytterligere dynamikk. Jeg antar at en veloverveid beslutning ligger bak, og det er da til de grader effektfullt og til dels overraskende. Når du får hørt platen mange nok ganger til virkelig å komme under huden på sangene er det heller ikke så åpenbart «feil» lenger, snarere tvert imot. To av de fineste sangene er «If You Leave Me Now» som med sin lette 50-tallsfeeling får deg til å føle at du befinner deg i en David Lynch-film, så kontrastfull er den i forhold til de foregående, og «Call For Me», en stille sang for stemme, forsiktig gitar og fløyte. «If You Leave Me Now» synges av Vidar, mens Endre synger «Call For Me», og Cecilie Anna bidrar med diskret harmonisang på sistnevnte. At hun ikke er mer til stede på disse to låtene gjør ingenting.

Les også: Nydelig instrumentalmusikk fra Geir Sundstøl

Going North er for øvrig ikke en plate som bråker nevneverdig, men unntaksvis drar bandet på litt og noen sanger er mer up tempo enn andre, som åpningslåta «Horses» med sin spennende oppbygning og progresjon, og den fine singlen «Can You Feel My Heart», der Cecilie Annas piano er veldig Nick Cave-aktig og en mørk «postpunk-bass» dominerer lydbildet mens en strålende gitarsolo kommer inn og løfter sangen til himmels. Bassen trakteres forresten av Knut Heggdal som også er kreditert for gitar og «good hair», mens trommeslageren Lars Håvard Birkenes kompletterer kvintetten.

(Se også videoen til «Can You Feel My Heart» her. Den er som en Wes Anderson-film på lavbudsjett.)

Siden utgivelsen av Going North i juni har det vært et aldri så lite besetningsskifte i bandet. Endre har valgt å satse på familie og et utover det travelt liv, og er blitt erstattet av Trond Leon Onarheim. Cecilie Anna har dette å si om saken: «Trond bringer med seg andre og nye impulsar, og utan at me har tenkt så mykje på det pregar det også oss, korleis musikken blir utforma i dette brennpunktet me alle bidreg til. Det er nye songar på gong og me satsar på ny plate etterkvart.»

Litt fremtidsoptimisme der altså, og la oss for all del håpe at Familieforetaket kan nå et visst publikum. Dette er musikk for hode og sjel, full av nyanser og fine detaljer og et tekstunivers med noe å bryne seg på. Familieforetaket er en ørliten hemmelighet akkurat nå, men jeg håper virkelig ikke bandet forblir det. Nå er det på tide at også du hører på platen. Vær så god: