Abbey Road er mer enn et studio. Det er også mer enn et Beatles-album, og det er definitivt mer enn et fotgjengerfelt. Abbey Road er popmusikkens hellige gral, det er endestasjonen for musikere og musikkfans fra hele verden.

Hvem hadde vel trodd at jeg – tidligere musikkjournalist fra lille Norge – noen gang ville gå inn i Abbey Road-studioet i London? Ikke jeg, men så hadde det seg slik at telefonen ringte en dag i april med min musikervenn Ronnie MAG Larsen i den andre enden. Ronnie har fortid fra et av mine norske favorittband, The Margarets, som dessverre ble oppløst etter fire nydelige plater. Nå er tre femtedeler av bandet sammen igjen under navnet Giske – øya utenfor Ålesund der hele gjengen er fra. Det er Ronnie selv, sangeren Alex Rinde og gitarist/låtskriver/produsent Rune Berg, og Ronnie forteller at platen skal ”cuttes” i Abbey Road og har jeg lyst til å være med?

”Cutting” er rett og slett å lage prototypen til vinylutgaven av en plate, i dette tilfellet Carousel Magic Spell, Giskes debutalbum. Alex er syk og Rune har flyskrekk, og Ronnie vil gjerne dele denne stunden med noen som setter pris på slikt. Kona kan ikke bli med, så da har valget smigrende nok falt på meg. Jeg klarer meg fint uten betenkningstid, for å si det slik.

Derfor befinner vi oss i en taxi på vei til Abbey Road en regnværsdag i slutten av april. Vi har startet dagen i Soho Square der jeg viser Ronnie benken som står der med en minneplakett til Kirsty MacColl, en av de flotteste kvinnelige låtskriverne noen av vet om, et passende ærend før vi skal trå i legenders – levende som døde – fotspor.

Men jeg overlater nå ordet til Ronnie som forteller historien om The Margarets og Giske, om The Beatles’ enorme betydning for begge band som egentlig er ett, og om vårt møte med mesterteknikeren Sean Magee. Han forteller den historien mye bedre enn hva jeg ville være i stand til. Take it away, Ronnie!