Luke Elliot
«Dressed For The Occasion»
(Name Music)
[usr 5 text=»false»]

Amerikanske Luke Elliot er såvisst ingen musikalsk gladgutt. Debutalbumet Dressed For The Occasion er en tung og dyster samling sanger om tilværelsen på livets skyggeside, ikke direkte selvopplevd, men utvilsomt skrevet og fremført med en viss forståelse for at verden ikke alltid er en fest. Kledd i sort dress, med sort hår og mørke, harde øyne, er Luke Elliot en konsentrert og alvorspreget ung mann på scenen, og på plate slipper ikke inntrykket taket et sekund. Ikke for å bruke et såpass godt låtvalg som «Reason To Believe» mot ham, men det er neppe et vilkårlig valg. Tim Hardins klassiker om kvinnelig svik passer svært godt inn blant Elliots egne sanger, selv om den ikke er tematisk representativ. Det er mer det at den føyer seg inn i den generelle tristessen som preger Dressed For The Occasion.

Før vi går videre, la meg gi kortversjonen av Luke Elliots nyere historie. Albumet er spilt inn i Halden, og Elliot selv har flyttet, semipermanent i det minste, til Oslo. Bakgrunnen for det er at min eks-kollega og gode venn Eirik Mosveen snublet over ham i New York da han var VGs USA-korrespondent og skrøt av det han så og hørte til en annen felles venn og eks-kollega, Haldens store sønn Tom Skjeklesæther. Dermed begynte ballen å rulle, med påfølgende konserter og en plate innspilt i Athletic Studio i Halden, blant annet med musikerne til Henning Kvitnes. Du skulle nesten tro de gode gamle BEAT-årene på 80-tallet var gjenopplivet, da det gikk an å breake artister i Norge på ren og skjær anmelderentusiasme.

Den gang handlet det blant annet om artister som Stan Ridgway, The Rainmakers og Warren Zevon som alle fikk et forbausende stort publikum her i Norge sammenlignet med verden for øvrig, nettopp takket være tung og henført omtale hos datidens musikkjournalister. Jeg nevner akkurat disse tre av den grunn at Luke Elliots tekstunivers til en viss grad berører dem. Musikalsk er det lett å trekke paralleller til Nick Cave, Nina Simone og til en viss grad Leonard Cohen (og en haug andre, bevares), men det er noe med persongalleriet til Elliot som særlig får meg til å tenke på Ridgway, og dels også Zevon og Rainmakers. Elliot har en litterær tilnærming til låtskrivingen sin, og sangene hans er fylt opp med tvilsomme eksistenser, røvere og halvrøvere, skadeskutte sjeler, deliriske rusmisbrukere, enkelte av dem med døden som følgesvenn, slik vi hører i den tunge bluesaktige «Trouble», der han musikalsk kanaliserer både Nick Caves mordballader og Ennio Morricones spagettiwesternsoundtracks, og refererer til poeten Frank O’Hara for godt monn.

Men jeg foregriper begivenhetenes gang. Åpningslåta heter «Get ‘Em While They’re Hot» og er et veritabelt tordenskrall av en rocklåt som åpner med en intens fele som så glir inn i et eksepsjonelt flott rytmemotiv, hvor Elliots piano legger seg over der igjen, fulgt av et gnistrende band som tetter igjen alle hull og gir låta et massivt uttrykk. Det føles nesten som et overgrep. Jeg har sett Elliot åpne to konserter med «Get ‘Em While They’re Hot», og snakk om stoppeffekt. Får du ikke oppmerksomhet med noe sånt, vet ikke jeg. Han har for øvrig spilt den inn før, på den første av to tidligere EPer, men den er rene loungeversjonen i forhold til den nye.

Nevnte «Trouble» er neste spor ut, før scenen overlates til den adskillig penere, men stadig dystre «Blue And Green», der pianoet til Elliot og arrangementet for øvrig får den til å høres ut som tidlig Waterboys. Det er albumets første indikasjon på at det også finnes en sartere side ved Luke Elliot, rå som den likevel høres. Men med en innsmigrende melodi og noen lekre mariachielementer er dette mest av alt veldig fint. Det samme sier jeg tvert om det påfølgende tittelkuttet, og her er melodien spagettiwestern à la Stan Ridgway (tenk «Camouflage»). Kjempelåt!

Les også: I den mørke, vakre natt

«This Gun Of Mine» er første virkelige rocker, med sløye gitarer og en melodi som ikke er blant albumets sterkeste. Man skal muligens passe seg for å kalle noen av disse låtene fyllstoff, så jeg står over det, men jeg synes gitarene er det klart beste med denne. Desto større pris setter jeg på «Let It Rain On Me». Her tar han tempoet helt ned i en pianoballade i Tom Waits/John Fullbright-land som får på seg en dæsj gospelkoring mot slutten. Det er en naken låt med en naken tekst, av det tilsynelatende selvutleverende slaget der regnet må betraktes som en form for renselse eller frelse. «The Great Rondout Train Robbery» er nok en kanonlåt, en eksplosiv pianoblues som gjør dypt inntrykk. Tittelen henspiller på verdens til da største togrøveri utført av outlawbanden The Newton Gang i 1924, men som førte til at alle ble arrestert og fengslet. Sangen refererer også til en annen banditt, Harry Tracy, som i motsetning til Newton-brødrene ikke lot seg ta i live og begikk selvmord da politistyrker hadde omringet ham etter en dramatisk flukt som hadde vart i nesten to måneder, i 1902. Elliot trekker linjer frem til planleggingen av et nytt kupp, og hva som blir utfallet er ikke uttalt, men det er ikke nødvendigvis positivt. Det er en på alle måter tung – og fantastisk – låt, og et seriøst wow-øyeblikk.

Så er det tid for «Reason To Believe» der Elliot og bandet henter ut maksimalt av countrypotensialet i Tim Hardins 50 år gamle slager. Smått massivt og veldig imponerende. «Handsome Man» er mer av en lettvekter, noe i nærheten av en poplåt som «skjendes» av farfisaorgel og pedal steel, men som er nokså fin når det kommer til stykket. «People Like You» er en ny pianoballade, men den mangler dessverre det meste av kraften som gjør «Let It Rain On Me» så imponerende. Og da er det tid for at den korte «A Prayer For Saint Rita» får avslutte Luke Elliots debutalbum, som tittelen antyder nærmest religiøst i tonen, og etterlate lytteren… skal vi si… en smule oppbrukt. Dressed For The Occasion er en plate som krever dyp konsentrasjon av den som hører, og det er da også ofte de platene som varer, eller hur?

Les også: Finn Coren påkaller det guddommelige

Men altså, spilt inn i Halden, med norske musikere, riktignok med den amerikanske produsenten John Agnello, og nå er det norgesturné i kjømda. Vi har ham nå, men hvor lenge får vi beholde Luke Elliot? Her er en mann med potensial langt utover våre grenser, det er helt på det rene.