I dag er det Hasse Farmen som velger sine favorittjulelåter her på bloggen. Hasse er en gammel ringrev som i løpet av en tyveårsperiode har gitt ut fire plater, og at han tar seg tid har blant annet den årsaken at han ikke gir ut noe som låter halvveis. Tidligere i høst ga han ut albumet Livet du redder kan være ditt eget, som er langt mer enn en god tittel. Produsert sammen med Kenneth Ishak (Beezewax, Kaja Gunnufsen, Universet, mye mer) har han skrudd sammen et besnærende stykke arbeid som av de fleste regnes som hans suverent beste plate. De litterære kvalitetene kan minne om novelle- og poesimesteren Raymond Carver, og lydbildet er deilig detaljert og innholdsrikt, veldig «ishtaksk», for å si det slik. Det er en plate du bør lytte ordentlig til.

En ung Hasse Farmen var med i bandet Couldn’t Happen Here som bidro på den sagnomsuste BEAT-LPen A Beat Generation i 1986, sammen med blant andre The Colors Turned Red, The Tunicates, deLillos, Femi Gange og Crawdaddy Simone, men dukket først opp som soloartist nesten ti år senere, med EPen Suksess i 1995 og debutalbumet Hjertet er en ensom sjåfør (en omskriving av Carson McCullers’ nydelige romantittel Hjertet er en ensom jeger) i 1996, der han nesten ble popstjerne med superfengende «Katerine», en låt som fremdeles står seg meget godt.

Se også: Favorittjulelåtene til Hilde Louise Asbjørnsen og Signe Marie Rustad

Nå er det imidlertid julen som står for tur, og her skriver Hasse innsiktsfullt, morsomt og ikke minst veldig godt om sine valg. Det er ikke for ingenting at sangene hans har adskillig større litterære kvaliteter enn hva gjennomsnittslåtskriveren kan vise til. Nederst på siden får du sangene samlet i en spilleliste både i Tidal og Spotify, men uten Virginia Astley og Bing Crosby/David Bowie som må nøye seg med YouTube-klipp. Dessuten er Prince’ «Another Lonely Christmas» kun tilgjengelig i Tidal. Og dermed får Hasse ordet, vær så god:

Julemusikk er tradisjonsmusikk, en skikkelig mimresjanger. Lister som dette blir fort tradde, og like. (Bare jfr. låt nummer en… eh… og låt tre …og låt fire… og… ) Kjent og kjært trumfer nytt og fremmed. Det å sette seg ned i dag og skrive nye julesanger med en sånn tradisjon hengende over seg, som en himmel full av stjerner, må føles litt som å prøve å finne opp julen på nytt – og det mot alles ønsker. Men de dumdristige finner man overalt – og «pris Herren for det!» som ateisten sa. Jeg er redd denne lista også er ganske tradisjonell – det er jo tross alt sine favoritter man blir bedt om å liste opp. Håper likevel den inneholder et par av disse dumdristige utskuddene du forhåpentligvis ikke har hørt (for mange ganger) før. Lystig lytting!

The Pogues feat. Kirsty MacColl – «Fairytale of New York»
På baksida av 12″-versjonen min står det, «Featuring Kirsty MacColl» – fontstørrelse 6. På forsida står det bare «The Pogues» – fontstørrelse 148. Shame on you, Shane og øvrige delaktige i denne grove historieforfalskningen! Uten salige MacColl hadde kanskje ikke denne vært med på denne lista i det hele tatt. Jeg har hørt en versjon med Shane MacGowan & Katie Melua. Don’t go there! Selv Billy Bragg og Florence Welch presterte å gjøre en versjon av denne, så flat i forhold til originalen som en urørt pint med bitter fra gårsdagens julebord. Og det er ikke det at versjonene er så dårlige, det høres bare ut som coverartistene allerede før de satte i gang med plankingen, visste at den planken ville de aldri komme i nærheten av å treffe. Uansett hvor himmelsk bra ei låt er, så er det ikke gitt at den går til himmels med hvem som helst.

Dette er jula sett fra fyllearresten. Mimring om tapt kjærlighet. Trist og vakkert. Patetisk og poetisk. Svart humor og grå jul. Et skinn av håp fra et gatelys utenfor finner veien inn gjennom gitteret og ned over vår mann og vår kvinne. 30 år til neste jul, denne, og tidløs.

Virginia Astley feat. David Sylvian – «Some Small Hope»
Alternativ jul. Den sakrale stemningen på hele LPen Hope In A Darkened Heart (1986) har gjort den til den mest slitesterke «jule»-plata i mitt musikalske juleevangelium. Et album som feiret 30 år 24.11. i år. Karakteristisk produsert av Ryuichi Sakamoto, som nok var delaktig i å taue inn Japan-frontmann David Sylvian for anledningen. Denne plata er ikke glemt, den ble rett og slett aldri oppdaget, og har aldri vært i nærheten av en strømmetjeneste, men prøv lykken her. Innadvent og skjør skjønnhet. Som om Nick Drake var gjenoppstått på 80-tallet, ikke som mann med gitar, men som kvinne med piano, og med samme sky og fortvilende men avdempede desperasjon. Stille, stormfulle høyder. The quiet has always been loud.

John Lennon & Yoko Ono – «Happy Xmas (War Is Over)»
Fred, et av julas sentrale budskap, har kanskje aldri stått mer sentralt i en julesang enn i denne – skrevet av en ateistisk fredsaktivist. Jula er for alle! (Kong Haakons «Jeg er også kommunististenes konge», rinner en i hu her. Jesus ville kanskje sagt, «jeg er også ateistenes konge»?)

Lennon mente han hadde knekt koden når det gjaldt protestsanger med denne låta: «Now I understand what you have to do: Put your political message across with a little honey.» Og krigen er ennå ikke over… Mer honning, mer honning!!

Bing Crosby, David Bowie – «The Little Drummer Boy»/»Peace On Earth»
Mer bønn om fred, fra stjerner som har dratt og forlatt oss, til fordel for den der store konserten i himmelen. Pussig, alle disse utøverne av «djevelens» musikk, de skal alle møtes i «that great gig in the sky», ikke «that great gig in hell». Kanskje Shakespeare hadde rett: «Helvete er tomt, alle djevlene er her.» Og alle englene er i himmelen?

To verdener møtes her, og en vidunderlig tredje oppstår når disse to herrene sammen synger hver sin sang. Den unge herren (Bowie har vel så vidt runda 30 her?) en nyskrevet for anledningen («Peace On Earth»), den eldre herren den litt eldre koralen. På videoen skuespiller de som de treffes for første gang, men synger som de ennå ikke var skilt ved fødselen. Ingen av dem ser helt ut som de er sikre på hva de har gitt seg ut på. Gad vite om de møttes verken før eller siden? Før nå, altså, i den store konserten i himmelen.

Bing var en av stjernene til faren min, Bowie var en av stjernene mine. Det er til å grine av.

Bruce Springsteen & The E Street Band – «Santa Claus Is Comin’ To Town»
Som 16-åring flytta jeg til London. I Putney High Street fant jeg min egen hemmelige godtebutikk. Den solgte bootlegs, over disk. En vinterdag etter skoletid i ’79 gikk jeg hjem derfra med en komplett innspilling av Bruce Springsteen & The E Street Bands konsert fra The Winterland i San Fransisco jula 1978. Å se Springsteen live på den tida i Europa, var bare noe man fåfengt kunne ønske seg til jul. Ingen liveplater klarer å formidle energien i en konsert, men selv dette piratopptaket klarte å formidle noe av hva jeg skulle oppleve et par-tre år seinere da The E Street Band igjen kom til Europa.

Dette var den første julelåta jeg følte var min – den første som ikke var nedarvet fra foreldre, forfedre, andre foresatte eller andre evangelier. Det var selvsagt bare en 16-årings følelser og illusjoner; med utgivelsesdato 1934, var låta selvsagt godt planta i forfedregenerasjonen før den forplantet seg videre via The Crystals og en haug med andre tusser og nisser og til slutt endte opp på E Street. Versjonen du hører her er Springsteens første utgivelse av låta (81), og den samme som jeg fant i Putney High Street en vinterdag i det Herrens år 1979.

The Kinks – «Father Christmas»
Brutal oppvekst: «Father Christmas give us some money/We got no time for your silly toys/(…) We’ll beat you up if you don’t hand it over/We need some bread to make some noise/(…) Give all the toys to the little rich boys». Klassekamp og pønka ’77-utgave av Kinks-brødrene Davies, som vokste opp under forholdsvis trange kår i Muswell Hill, Nord-London på 50/60-tallet. Guttegjengen truer til slutt julenissen med maskingevær. Ungdommen før i tida!

Pretenders – «2000 Miles»
Her er en av de dumdristige. Chrissie Hynde – samme år som hun får barn med Ray Davies – prøver i 1983 å finne opp julen på nytt. Og klarer det. Like nakent og mirakuløst fint som et barn i en krybbe.

Prince – «Another Lonely Christmas»
Samme pomp og prakt, komp og kraft som «Purple Rain».

Her nede tynnes det ut i rekkene og gjør det mer og mer ensomt for hver jul. Men den scena oppi himmelen blir mer og mer folksom for hvert år som går. Nye innslag av året inkluderer David og Bing med duetten sin som åpningslåt på alle julebordene. Leonard og Lemmy kvader og crooner seg gjennom julemiddagen arm i arm med lystige duettversjoner av «Ace Of Spades» («I don’t wanna live forever»), «Death Of A Ladies Man» («The art of longing’s over and it’s never coming back») etc, etc. Og utpå julenatta drar Prince og George hver sine gitarsolo på «While My Guitar Gently Weeps», et ekstranummer som varer helt til påske. Og slik går nu julan i himmel’n.

Roberta Flack – «25th Of Last December»
«Familiehøytida», du liksom.

Dere får ha meg unnskyldt, men nå blir det personlig.

Sølvguttene – «Hallelujakoret fra Messias»
O, skjønnhet, o, barndom, o lykkelige uvitenhet. Crescendoets forløsning på rundt 2:59! Et barn er født i Betlehem. Et barn er født i Aleppo. Halleluja, Leonard!

GOD JUL!