Lars med bassen – ennå er han her

Den siste deLillos-platen Rett og slett livet fikk mye oppmerksomhet da den ble utgitt i fjor høst. Oslobandets femtende studioplate viste nok en gang at deLillos i høyeste grad er relevante fremdeles, etter 30 års fartstid. Særlig sangen «Kjære fattern» ble gjenstand for stor interesse, en sang Lars Lillo Stenberg hadde skrevet til sin far Per som døde noen måneder forut for utgivelsen.

Det er en flott sang som Lars også rakk å spille for faren før han døde, men det var en annen sang på albumet som fikk meg til å spisse ører. Den tiende og siste sangen på Rett og slett livet er en stillfaren liten sak som skiller seg en smule fra resten av platen. Du får ikke inntrykk av at den er gjemt bort heller, tvert imot kan det synes som den har fått hedersplassen som avslutningssang. Det er en melankolsk liten vise med en nesten ekstremt pen melodi, innbydende sunget av Lars Fredrik Beckstrøm, og den handler om livet og døden. Og jeg innrømmer det gjerne, den fikk meg ikke bare til å spisse ører, den traff meg med et brak. Jeg kan ikke huske sist en sang resonnerte sånn i meg. Den heter «Drøm», og dette er teksten:

Som den store dikteren skriver

Hva du tenker og bedriver

Alt blir glemt

Kanskje før du drar herfra

Og hvertfall etterpå, og da

Er alt vel sent

En drøm er alt vi har

En drøm jeg lever i

En drøm som skal drømmes her

Alt vi har er en drøm

Stadig dør det folk omkring meg

Som jeg ikke ante feilte noen ting

Skyggene de kryper nærmere og nærmere

Men ennå er vi her

De fleste som har stått meg nær

Er i live, ennå er de her

De fleste jeg har kjær er her

Ennå her, takk og lov

Det er rim på gresset, is på dammen

Mus i kjelleren vår og her er vi

Med kalde føtter, varme hoder

Ute er det lav, lav sol og her bor vi

I drømmen som skal drømmes her

I drømmen som er alt vi har

Vi lever i en drøm

Alt vi har er en drøm

Jeg hadde nylig mistet min far, og to gode venner døde samme dag et år etter det igjen. Det var en forvirrende tid, men var det én ting jeg var sikker på var det at min verden hadde endret seg. Det er så sin sak at vi blir eldre, at folk vi kjenner blir syke, blir alkoholikere, skiller seg, alle disse tingene livet kan påføre oss. Men det ultimate slaget er likevel døden. Den er ugjenkallelig, og til tross for at jeg fremdeles føler meg udødelig står det ikke til å nekte for at tre forholdsvis tette dødsfall rundt meg var tungt å bære. Da jeg hørte «Drøm» første gang var jeg ute alene og gikk i skogen, en klar høstdag for et års tid siden, og det føltes nesten som om Lars Beckstrøm hadde skrevet sangen med meg i tankene. Det hadde han jo ikke, men det er en dypt personlig tekst som likevel er universell, og den traff meg som et knyttneveslag.

– Den ble til i den lille skrivestuen i hagen der jeg bor, forteller han. – Vi har en ganske stor tomt, og jeg har et lite hus der hvor jeg sitter og skriver for meg selv, litt avsondret.

– Det er sånne tanker jeg kan ha, sier han om det første verset der han stiller spørsmål om vitsen med det hele. – Om 100 år er jo allting glemt. Jeg har laget så mye solostoff som veldig få har hørt, men heldigvis er jeg også del av et band som folk er glad i. Det er likevel bare en liten del av min produksjon, og jeg føler jo iblant at det jeg gjør er forgjengelig. Jeg hadde også en assosiasjon til «Drøm» om at tiden er en illusjon, og da er kanskje livet det også.

Les også: Steffen Kverneland møter veggen

– Da jeg satt og skrev den var det kald høst, fortsetter han. – Der jeg sitter ser ut på en liten dam, og det var rim på bakken. Da fikk jeg bildet med skyggene som kryper nærmere og nærmere. Her må jeg fortelle deg en liten anekdote. Jeg var i min onkels bisettelse for en tid tilbake. Jeg har en ganske stor familie, med mange fettere og kusiner og så videre som jeg ikke treffer så ofte. Her snakker jeg med en av fetterne mine – altså sønnen til han som skulle bisettes. Han var en sånn stilig dandy-type, og han sto og røkte en sigarillo. Han hadde ikke hatt noe godt forhold til faren som mente han kastet bort livet, men fetteren min fortalte meg at han alltid hadde sagt at han heller ville «legge liv til mine år enn år til mitt liv». Det er jo ganske godt sagt. Grunnen til at jeg husker det så godt er nok likevel at fetteren min døde et halvt år senere, av hjerteinfarkt, tror jeg. Han var vel akkurat fylt 60.

– Så det er noe jeg har tatt til meg. Man må gripe dagen. Vissheten om det kan ta slutt når som helst gjør kanskje også at man har et mer intenst forhold til livet. For eksempel opplever jeg naturen mye sterkere enn før, jeg opplever takknemligheten over ting som større. Det høres jo veldig voksent ut da, men det er sant, er det ikke?

«Drøm» er en atypisk sang fra en låtskriver som er kjent for «Balladen om Kåre og Nelly», «Den feite mannen», «Nitten åttifire», «Morgenstund med naken mann» og andre sanger om fargerike og merkelige eksistenser. Det er imidlertid ikke første gang han er så personlig som her. Også sangen «Tiden tar» fra deLillos’ forrige plate Vi er på vei, vi kanke snu handler om døden, hans egen fars faktisk.

– Det var litt trøst i den sangen til meg selv, forteller Lars. – Det er ikke så lett å skrive om noe så alvorlig, om å nærme seg døden. Det er veldig vanskelig å skrive sånne låter. «Tiden tar» ble den beste av mange låter jeg skrev om ham. De fleste andre ble kanskje mer sanger til ham.

Dødsfall rundt oss, naturlig aldring og årene som går, det er mye som gjør at vi kan oppleve midtlivskriser av forskjellige slag. Jeg har tidligere skrevet noe om dette her på bloggen og stilt spørsmålet om hvorvidt 50 er det nye 40 ut ifra tanken om at vi som er 40-50 år gamle i dag gjerne føler oss yngre enn generasjonene før oss. Vi er unge lenger, men alderen tar jo oss også før eller senere.

– Tilsynelatende desperate handlinger er ikke nødvendigvis uttrykk for kriser, svarer Lars når jeg spør om dette med å kjøpe seg motorsykkel og skaffe seg unge elskerinner og slikt. – Når du er 40 eller 50 er det kanskje først da du har råd til å kjøpe motorsykkel, det trenger ikke være mer komplisert enn det. Men er krise kan også være dypere, et symptom på at man prøver å være ung, men ikke får det helt til. Da kan man kanskje få en ung elskerinne og starte på kull nummer to. Dette er forskjellig fra person til person, men man burde kanskje være klokere enn mange kan gi inntrykk av, mer fornuftig. Selv har jeg vært sammen med kona mi i over 30 år, og vil ikke noe annet. Jeg har jo lyst til å klare det. Vi har et veldig sterkt vennskap og tolererer hverandres sider. Men man må passe på selv om man tror det er stabilt. Hvorfor folk i min omgangskrets har skilt seg vet jeg egentlig ikke så mye om, men 50-årskrisen er kanskje eksistensiell?

Les også: Jeg er ikke far

– Du er nå 55 år gammel, men hvordan opplevde du selv å bli 50?

– Det opplevdes uvirkelig. Vi dro til Paris og hadde invitert litt folk. Dette var jo en helg i januar, men det kom faktisk en del mennesker, og vi hadde en veldig hyggelig markering. Det var ganske ålreit å reise bort egentlig. Det er jo mye styr med å arrangere en stor fest. Da tror jeg virkelig du kan kjenne på det å bli eldre, at det er jævlig mye jobb liksom. Man har ikke nødvendigvis like mye energi som når man er 30. Når du blir 50 kan du nok også føle at tiden er en illusjon. Det kan virke som om alle årene har gått litt fort, men du vet jo at de egentlig ikke har gjort det.

– Når Mira blir 30 til neste år tror jeg det blir et større sjokk enn når jeg selv blir 60, faller det ham plutselig inn. Sammen med sin kone Tinken har Lars to voksne barn, datteren Mira og sønnen Markus på 23. Begge er flyttet hjemmefra.

– Mitt livsløp har vært parallelt med barnas. Det er nok det som har gjort meg voksen, sier han.

Les også: deLillos’ jubelkonsert på Øya

Lars Beckstrøm er muligens voksen med sine 55 år, og takket være den mer eller mindre umiddelbare suksessen som ble deLillos til del har han kunnet ha musikken som levebrød i 3o av dem. Hadde han noen gang en plan B?

– Jeg tok musikk grunnfag så jeg kunne ha blitt musikklærer, men jeg hadde vel ikke nødvendigvis en plan B, nei. Det var mange rundt meg, som var eldre enn meg, som mente at jeg ikke kunne satse på musikken, men det har jo heldigvis gått fint.

deLillos debuterte med dobbel A-side-singlen «Johnny Fredrik»/»Fugl i bur» i 1985, og debutalbumet Suser avgårde dukket opp året etter. Alle sangene var skrevet av Lars Lillo-Stenberg, men på oppfølgeralbumet Før var det morsomt med sne (1987) var det også en sang signert Lars Fredrik Beckstrøm, ironisk nok kalt «For første gang». Sangene til Beckstrøm er naturlig nok annerledes enn sangene til Lillo, og «For første gang» utgjør er klart brudd på albumet.

– Den største forskjellene på Lars og meg er nok vokalen. Stemmene våre er veldig forskjellige, mens sangene kanskje ikke skiller seg fullt så mye fra hverandre, tror Lars. Beckstrøm altså.

– Men har du noen gang følt at du har befunnet deg i skyggen av Lars?

– Ha-ha, betaler du ølen eller? Det er så mange ting å si om det. Jeg synes jo det er veldig behagelig ikke å være den personen som bærer så mye ansvar. Men så synes jeg jo det er fint å være frontfigur også da når jeg gjør solotingene mine. Jeg har kjempet mye med meg selv og med bandet for å få med låter på platene. Vel så mye med meg selv faktisk. Jeg er litt sjenert på det der. Særlig i begynnelsen, da hadde jeg ikke nok tro på meg selv. Det tok noen år å få med mer enn en låt, for å si det sånn. Jeg tenkte at kvoten var tre, men det var ikke det hele veien. Jeg synes jo vi har fått til mye som band med mine låter, sier Lars med rette.

– Det er jo litt vanskelig også da, når jeg kommer med en demo med 37 sanger som gutta må høre gjennom. Og da er det ofte sånn at de låtene jeg er kjempefornøyd med, som jeg tror alle vil like, glir rett forbi, mens det kanskje er en liten snutt et sted, noe jeg ikke har lagt særlig vekt på selv, hvor en av de andre sier at «dette kan bli noe». Det er ikke så lett å bli klok på.

Heldigvis har Lars mye å sysle med også utenfor deLillos. Han har utgitt fire rene soloalbum pluss et med backingbandet Beckstrøm Kvartett. Han er dessuten medlem av det psykedeliske bandet Dog Age, samt The Humble Servants med blant annet Paal Flaata. Men det er og blir deLillos som definerer ham som artist i publikums øyne.

Les også: Aslag Haugen om livet etter 50

Nå er bandets 30-årsjubileum i gang. Neste fredag kommer den nye singlen «Tusen takk» der de takker publikum for å ha holdt ut i alle disse årene, og i november skal deLillos fremføre alle sine 15 plater pluss bonusspor i kronologisk rekkefølge fordelt på ti kvelder. Som om ikke det er nok kommer også hele fire samleplater, tre av dem doble med gamle favoritter og obskuriteter, og én kvadruppel med tidligere uutgitte sanger. Selv har jeg kjøpt billett til den første av konsertene der Suser avgårde og Før var det morsomt med sne blir fremført. Det var tross alt der det begynte for meg, og det er disse platene jeg har det sterkeste forholdet til, i tillegg til Hjernen er alene som jeg var så heldig å se fremført i sin helhet i Operaen i 2009. Det var en minnerik opplevelse, for å si det mildt. Men kanskje er jeg nå likevel aller mest betatt av «Drøm», en sursøt liten sang som varer i tre og et halvt minutt: «Som den store dikteren skriver, hva du tenker og bedriver, alt blir glemt…»

Mon det!

Sjekk ut spillelisten med Lars Beckstrøms 34 deLillos-sanger her: