Nick Cave & The Bad Seeds
«Skeleton Tree»
(Bad Seed Ltd.)
[usr 5 text=»false»]

Jeg forbinder musikk med glede. Først og fremst, vel å merke. For meg er musikk som en veldig god venn, en venn jeg kan smile til, danse til, synge til, la meg begeistre av og hengi meg til, juble over, kjenne langt inni kroppen som et udiskutabelt velbehag – enkelt og greit en ledsager til en god dag som gjennom musikken gjerne blir enda bedre.

Musikk kan også være mye annet. Musikk kan uttrykke dyp sorg og fortvilelse, men som sådan kan den også være til trøst. Den kan resonnere dypt i lytteren, for eksempel i en begravelse eller som del av en sorgprosess og gjøre det akkurat litt bedre der og da. Den kan være en trøst i en mer hverdagslig situasjon hvor den kanskje hjelper deg gjennom en vanskelig tid. Det er glede i det også, på sitt spesielle vis.

Men én plate det ikke var mulig å være gledelig forventningsfull til var Skeleton Tree, Nick Cave & The Bad Seeds’ nye plate som kom i salg på fredag, anført av singlen «Jesus Alone» åtte dager tidligere og dokumentarfilmen One More Time With Feeling kvelden i forveien. De fleste kjenner vel nå til hva dette handler om, men kort oppsummert døde altså Nick Caves 15 år gamle sønn Andrew i en fallulykke i fjor sommer, på et tidspunkt hvor Cave og bandet var godt i gang med innspillingen av sin 16. studioplate. Den ble følgelig ikke helt som først antatt. På et tidspunkt begynte Cave å kanalisere sorgen inn i arbeidet, og dermed ble Skeleton Tree til den platen den er blitt, og i stedet for at Cave skal snakke med pressen i forbindelse med lanseringen, har regissør Andrew Dominik laget dokumentarfilmen One More Time With Feeling der Cave for første gang uttaler seg om sønnens endelikt. Det vi snakker om her er rå og naken sorg og fortvilelse, og det er ingen som helst måte å forbinde denne musikken med glede på, ei heller filmen. Å stå midt oppi det som Cave og familien hans har gjort, kan ikke ha vært annet enn helt jævlig, og å dele det med omverdenen som her? Vel… jeg tror ikke så mange andre hadde gjort det.

Les også: Anmeldelse av Lucky Lips’ nye album

I filmen bedyrer Cave at det ikke hjelper ham å vende seg til arbeidet, men like fullt må arbeidet fungere som en form for terapi for ham. At han ikke kan vie seg til skapelsesprosessen på samme måte som han ellers ville gjort er jo egentlig åpenbart, til det er distraksjonen – eller traumet som han konsekvent omtaler det som har skjedd ham – for betydelig. Han snakker om å forandre seg så kraftig som følge av en slik hendelse at han ikke kjenner igjen seg selv, å oppdage at den personen han er på innsiden er en annen person enn den han var. Han snakker om å miste stemmen, at han ikke klarer å skrive lenger.

Andrew Dominik har skutt filmen i svart-hvitt med noen få unntak for effektens skyld, og One More Time With Feeling er blitt delvis konsertfilm, delvis intervjufilm. Kameraene følger Cave inn i hjemmet i Brighton, viser hans kone, klesdesigneren Susie Bick, som en skjør porselenfigur som når som helst kan gå i knas, og Cave selv som strever med å sette ord på det han opplever og det han føler. Det er nådeløst og utleverende, men Cave og kona står så godt de kan i stormen. I en rørende scene stråler Cave opp når Susie og deres gjenværende felles sønn, Arthurs tvillingbror Earl, kommer på besøk i studio. Da får vi et ørlite og varmende gløtt inn i familieenheten midt i kaoset av filmfolk, musikere, lydfolk, kabler, miksepulter, kameraer og instrumenter.

Forut for dette lille øyeblikket er det dystert og mørkt, og mellom intervjusekvenser som slett ikke bare handler om tragedien, men også Caves arbeidsmetoder, får vi presentert de åtte sangene som utgjør Skeleton Tree. Selv om filmen har en springende fortellerstil har den stadig en kronologi med en begynnelse og en slutt, og sangene følger i samme rekkefølge i filmen som på platen. Det betyr at den ravnsvarte «Jesus Alone» er første sang ut, seks minutter med et absolutt mørke og en hjelpeløshet og fortvilelse som gjør vondt. Det er monotont og mollstemt, med «sagende» strykere, et beskjedent piano og Caves messende stemme som kunne vært hentet fra graven. «You fell from the sky, crash-landed in a field near the River Adur, flowers spring from the ground, lambs burst from the wombs of their mothers», synger han i denne første av åtte sanger fylt med ubehagelige bilder og metaforer, langt fra den narrative skrivemetoden han en gang bekjente seg til, men nå helt har vendt ryggen. «Jesus Alone» er den sterkeste åpningen en plate som denne kunne fått.

Les også: Sterk debutplate fra Label

Jeg er langt mindre begeistret for neste sang, «Rings Of Saturn». Cave innrømmer i filmen at dette kan være en plate med betydelige skjønnhetsfeil, at han og bandet under mer normale omstendigheter ville gått tilbake og rettet ujevnheter og feilskjær, finpusset, muligens forkastet både elementer og hele sanger, men viktigheten av å utgi Skeleton Tree ble på et tidspunkt viktigere enn resultatet. Det betyr på ingen måte at Skeleton Tree er en dårlig eller svak plate, men «Rings Of Saturn» er akkurat en slik sang jeg tror ikke ville passert nåløyet om Cave hadde vært sitt sanne jeg. Det er rett og slett en ganske slapp låt. «Girl In Amber» er desto bedre, litt The Boatman’s Call– eller No More Shall We Part-aktig, hvor Cave snakkesynger noen særs elegante rim og hvor fortvilelsen over tapet av Arthur er på sitt mest hjerteskjærende. Det er en meget sterk sang i all sin tilsynelatende enkelhet. Caves stemme dirrer av sorg, og The Bad Seeds’ koring minner om hylene fra tusen gråtende etterlatte.

«Magneto» er også et blinkskudd, en sang som også går rett inn i sorgprosessen, om de motstridende følelsene, om smerten over tapet, om frustrasjonen over ikke lenger å kjenne seg selv. Musikalsk er den i slekt med «Jesus Alone», repeterende, minimalistisk instrumentert og monoton, men den har også en melodisk side som løfter den, spesielt i refrenget: «In love in love I love you love I laugh you laugh, I move you move and one more time with feeling» Det er en sang som nesten minner om sen Talk Talk, der stillheten mellom instrumentene er vel så viktig som musikken i seg selv, der The Bad Seeds er på sitt beste og holder igjen i stedet for å gi jernet, og slik tilfører sangen en helt egen dynamikk.

«Anthrocene» kunne nesten vært hentet fra Caves debutalbum med The Bad Seeds, det nå 32 år gamle From Her To Eternity. Et krevende rytmemønster og spøkelsesaktige effekter danner bakteppe for en tekst som er mystisk og utenomjordisk, der fortellerstemmen messer i metaforer du ikke helt vet om tilhører drøm eller virkelighet, eller om den tilhører denne eller en annen verden, bortenfor livet slik vi kjenner det. Det kan virke som dette er platens katarsis, som at det er her det sakte snur. I «I Need You» synes Cave å forsone seg med sorgen og tapet, i en tekst henvendt til Susie. Dette er dessverre ikke en veldig bra låt, men den er helt nødvendig for helheten. Her synes jeg teksten er god, men at både selve melodien og arrangementet har klare mangler.

Les også: Mesterlig plate fra Darling West

Lyset vender tilbake til Cave i «Distant Sky», en sang som kunne vært fremført i Arthurs begravelse om One More Time With Feeling var skrevet av Richard Curtis og het Four Weddings And A Funeral II. Det er den desidert peneste sangen på platen, der Cave synger første vers før han overlater ordet til den danske sopranen Else Torp: «Let us go now my darling companion, set out for the distant skies, see the sun, see it rising, see it rising, rising in your eyes», synger hun før Cave tar over igjen for å forklare at «de» løy da de fortalte oss at gudene våre og drømmene våre ville overleve oss. «Distant Sky» glir tematisk rett inn i siste sang som er tittelkuttet og nok en perle. I filmen forklarer Cave at han og Susie bestemte seg for at de på et tidspunkt måtte si farvel til sorgen og prøve å være glade igjen. «Skeleton Tree» er erkjennelsen av det forferdelige som har inntruffet og at livet samtidig må gå videre. Musikalsk er det den soleklart mest «normale» sangen på albumet, også den mest melodiske, og – sammen med «Distant Sky» – den fineste.

Nå har jeg spilt og spilt og spilt Skeleton Tree i tre dager, på bekostning av veldig mye annet, og jeg har en mistanke om at det ikke er en plate jeg vil vende så ofte tilbake til som andre Cave-plater. Musikalsk er den beslektet med forgjengeren Push The Sky Away (2013), men den er klart svakere. Dessuten er den såpass vond å høre på og å fordype seg i at jeg neppe kommer til å oppsøke den i særlig stor grad. Det er på en måte en uangripelig plate der man ikke kan annet enn å forstå Nick Caves behov for å tømme seg for sorgen – eller iallfall kvitte seg med noe av den – og den er unektelig veldig bra. Om noen av sangene vil bli del av fremtidige konserter er jeg strengt tatt litt i tvil om, både fordi de er så eksepsjonelt personlige, men også fordi jeg tror de vanskelig kan trekkes ut av sin sammenheng. Nå skal ikke jeg pretendere å forstå Nick Cave, men jeg har en mistanke om at Skeleton Tree er en plate han måtte få ut av systemet for å kunne gå videre. Et imponerende stykke arbeid er det uansett hvordan du ser det.